Fra papirutgaven

Hvordan skal Arbeiderpartiet komme på offensiven igjen?

Bilde: Pixabay

Arbeiderpartiet har ikke lenger politikk for massene, fordi massen er borte. Tilbake står et helt vanlig parti.

Det norske Arbeiderparti lå inntil forrige vår an til en brakseier i fjorårets stortingsvalg, med et klart flertall for et nytt rødgrønt alternativ. Jonas Gahr Støre virket som den åpenbare statsministerkandidaten. Slik gikk det som kjent ikke. Over sommeren dalte partiet på meningsmålingene, og strevet med å holde hodet over vannet i valgkampen. Ap fant ingen gode valgkampsaker, partiet gjenvant aldri fotfeste. Fortsatt Erna, fortsatt Sylvi, og vår lokale nordavind fra høyre ser ikke ut til å snu med det første.

I kjølvannet ble tapet analysert og diskutert. Mange har pekt på «bondeopprøret» fra Senterpartiet, som gjorde sitt beste valg på flere tiår og sannsynligvis tok en del av Aps velgere. Andre pekte på Støre, og at han ikke hadde den folkelige appellen som Jens Stoltenberg hadde. At den desidert viktigste saken for norske velgere var «innvandring», hjalp trolig ikke et parti hvis fremste innsats på dette punktet var å bruke valgkampen til å markere avstand til FrP. I skrivende stund har partiet gjennomgått en opprivende konflikt, og har bare 20 prosents oppslutning, ifølge Norstat.

Enda viktigere for Ap er hvordan de skal komme tilbake på offensiven. Dette spørsmålet er sammensatt, og krever en nærmere undersøkelse av to fenomener. Det første er den bratte nedgangen alle sosialdemokratiske partier har hatt i Europa. Det andre er de lokale forholdene for Arbeiderpartiet, og hvordan norske velgere oppfatter og reagerer på partiet.

En europeisk vind

Ingen analyse av Aps tilstand og fremtidsutsikter er komplett uten å kaste noe blikk utover Kontinentet. Partiet kan analysere valgkampsaker og strategisk kommunikasjon så lenge de orker, men de kommer ikke unna at nordavinden fra høyre foreløpig er en avstikker av en større bevegelse som går over hele Europa.

Som The Economist har påpekt, er det ikke veldig mange år siden du kunne kjøre fra Edinburgh til Vilnius uten å entre et land med en høyreorientert regjering. De siste årene har likevel de europeiske sosialdemokratiske partiene opplevet en dramatisk tilbakegang. Gjennom forrige år så vi kraftige fall i Nederland, Frankrike, Tsjekkia og Tyskland. Tidligere har det samme skjedd i Irland, Polen, Finland, Spania og Ungarn.

Nedgangen har pågått gradvis siden 70-tallet, men flere setter eurokrisens start som et moderne vannskille. Det er heller ikke uten grunn at fenomenet har fått navnet «pasokifisering», etter detroniseringen av Pasok til fordel for venstrepopulistiske Syriza i Hellas for åtte år siden. Dette skillet omfatter også «slutten» på et relativt stabilt og sosialt sikkert Europa, og krisen er – om ikke annet – sterkt korrelert med en akselerering i de sosialdemokratiske partienes nedgang.

Ingen analyse av Aps tilstand og fremtidsutsikter er komplett uten å kaste noen blikk utover Kontinentet.

Sammenlignet med 1990- og 2000-tallet presterer ikke Europas land like godt som de en gang gjorde. Den økonomiske veksten har avtatt, arbeidsledigheten er stedvis skyhøy, og i den senere tid har også en markant økning av innvandring skapt mye misnøye. I et europeisk perspektiv ble mange sosialdemokratiske partier gjennom denne perioden stadig mer lik sine borgerlige motparter. Etter finanskrisen har også sosialdemokratene omfavnet mer privatisering og måttet få et økt fokus på sparing. Det kom klarest til uttrykk i Portugal, Spania og Hellas, som alle hadde en variant av sentrum–venstre-styre da krisen traff dem. De var tvunget til å innføre dypt upopulære sparetiltak og kutt i offentlige budsjetter nærmest over natten, og kunne minne om en hvilken som helst høyreregjering.

Denne politikken har også tidligere fulgt nedgangstidene. I Tyskland førte den høye arbeidsledigheten i det tidligere DDR til at Tyskland måtte betale massive sosialutgifter utover på 2000-tallet, og landets økonomiske vekst stagnerte. Gerhard Schröders regjering svarte med en arbeidsmarkedspolitikk som nok var mer populær for arbeidsgivere enn hos fagforeningene, og SPD endret fokus fra arbeiderklassen til å satse på middelklassestemmer i det politiske sentrum.

Dette var på ingen måte en unik endring, og det klareste eksempelet er kanskje å finne i Storbritannias Labour og Tony Blairs «Third Way». Det var en ideologisk nyvinning utformet av Blairs mentor Anthony Giddens som et forsøk på «apolitiske» løsninger for en ny tid. Det samme ble forsøkt av Bill Clinton i USA. Dette var likevel for alle praktiske formål Reagan og Thatcher i ny innpakning. Hvorvidt dette bilde passer inn i en norsk kontekst, skal vi komme tilbake til, men det er trolig få i dag som vil hevde at praktisk Høyre- og Ap-politikk er preget av utilnærmelige forskjeller. Men hvis de sentrumsnære fløyene er blitt så like, hvorfor opplever de da en nedgang?

Arbeiderne bytter parti

Før vi forsøker å finne ut hvorfor, kan det være smart å se hvem som forlater sosialdemokratene til fordel for andre partier, både til høyresiden og til ytre venstre. Det korte svaret er de som tidligere identifiserte seg som arbeiderklassen.

Trenden i USA, hvorfra mange trender starter, viser en sterk endring i stemmemønster etter inntekt. Ved presidentvalget i 2000 stemte de som levde på under $30 000 i overveldende grad på demokratene, og de rikeste (over $100 000) stemte republikansk. Men ved valget av president Obama i 2008 stemte den rikeste gruppen for første gang i favør av demokratene. På bunn ser man samme utvikling, og fordelingen mellom Clinton og Trump var ved forrige valg 53/41 blant de med lavest inntekt, en endring fra forrige valg på 16 prosentpoeng i favør av republikanerne.

Den globale økonomiens hamskifte har presset de tidligere arbeideryrkene ut av den europeiske bevissthet, og med det også de vante klassemarkørene.

I Thomas Franks bok Listen, Liberal (2016) vises det hvordan «folkets parti» i USA har rettet seg mot den urbane, dynamiske, teknologioptimistiske middelklassen over de siste 30 årene. Det er nøyaktig det samme som har skjedd i Storbritannia. Etter at Labour fikk et oppsving av arbeiderklassevelgere under Tony Blair, forsvant denne støtten innen 2005-valget. Fra den tid og til 2015-valget fortsatte nedgangen. Blant briter som klassifiseres som «semi-skilled/unskilled manual workers» eller arbeidsledige, stemte 50 prosent på Labour i 2005. I 2017 var tallet 37. Blant de faglærte arbeiderne var tallet 40 i 2005, og redusert til 30 prosent i 2015.

Hvem har skylden?

Det er mulig å identifisere (minst) to krefter bak sosialdemokratiske partiers tilbakegang. På den ene siden kan det være partienes egen feil at de ikke holder på velgerne. Fra sin monolittiske posisjon i vesteuropeiske stater, med oppslutning opp mot 50 prosent, har partiene mistet velgere siden 70-tallet uten å bøte på tapene. På den annen side er det mulig å innvende at fremveksten av de nye høyrepartiene kaprer velgerne gjennom propaganda og fryktretorikk i møte med økt innvandring. Begge deler kan være sant samtidig, men det er interessant å observere at hegemoniet blir utfordret i relativt klare, men heterogene mønstre. I sørligere områder av Europa er det en klar tendens til at utfordrerne er anti-kapitalistiske venstrepopulister. Dette ser vi både i Hellas, med Syriza, i Italia med M5S og i Spania med Podemos. I nord er det de høyrepopulistiske anti-immigrasjonspartiene som utfordrer. Det er derfor lite trolig at høyrepopulister alene har ødelagt for sosialdemokratene.

Det er likevel noe som har skjedd, og noe som gjorde at arbeiderne ikke lenger finner sine fremste fanebærere i de sosialdemokratiske partiene. La oss se på noen potensielle årsaker.

Den økonomiske virkeligheten er forandret. Fra arbeiderbevegelsens røtter i den industrielle revolusjon, gjennom elendige arbeidsvilkår og sosialistisk ideologi, og til inkorporeringen av en statskorrigerende kapitalisme strever befolkningen i dag under fundamentalt andre rammevilkår i både politikk og økonomi. Den globale økonomiens hamskifte har presset de tidligere arbeideryrkene ut av den europeiske bevissthet, og med det også de vante klassemarkørene.

Uten klar og progressiv politikk for massene står arbeiderpartiene overfor en svært vanskelig oppgave.

Fra tidligere tiders fabrikkarbeidere har en stor del av Europa beveget seg mot en økonomi bygget på tjenester og digitale løsninger. Dagens arbeidere har i stadig mindre grad én fast jobb i én fast bransje. Dette har ført til fremveksten av nye «klasser», som er langt mer diversifiserte enn bare «middelklasse» og «arbeiderklasse». Det har også ført til en forvitring av lojaliteten og forbrødringen mellom arbeidstagere. Velgergrunnlaget er ikke lenger det samme. Den kulturen, samholdet og kontinuiteten som preget arbeiderklassen – og samfunnet forøvrig – har forsvunnet fra et lokalt vi til et globalt jeg.

I den grad noen politiske partier fronter noen form for samhold, så er det høyresidens fokus på samhold og viktigheten av en felles kultur. Dette kunne arbeiderpartiene tidligere tilby, men det er knapt noen til venstre for sentrum som snakker om slikt i dag. Det er ikke utenkelig at dette fremdeles er viktig for mange velgere, noe våre hjemlige debatter om norsk kultur viser.

Sosialdemokratene har således en klar identitetskrise, og har muligens fremmedgjort sine kjernevelgere gjennom en nedprioritering av områder de anser som de mest akutte. Dette har vært klare tendenser i Europa, men kanskje i mindre grad i Norge. Det er likevel felles for alle arbeiderpartiene at velgergruppene blir mer diversifiserte. Det er ikke lenger mulig med enkle, klare politikkforslag som like enkelt og klart vil tilgodese ett spesifikt segment av befolkningen. Når denne tenkte gruppen av – om ikke arbeidere per se, så i hvert fall folk i lavtlønnede yrker – ikke lenger ser at sosialdemokratiske partier er opptatt av det samme som dem, følger det at oppslutningen svinner hen. Uten klar og progressiv politikk for massene står arbeiderpartiene overfor en svært vanskelig oppgave.

Hva så med Norge?

I fjor høst kunne vi lese resultatet fra en IPSOS-måling som viste at de som identifiserte seg som «arbeidere», forlater Ap i stort monn. Denne målingen bekrefter mønsteret vi ser i andre europeiske land. I 1965 svarte 2/3-deler av Aps velgere at de tilhørte arbeiderklassen, og i 2017 var tallet 32 prosent. Høyre har på samme tid økt oppslutningen blant samme gruppe fra 5 til 14 prosent. Samtidig synker den totale andelen av folk som mener de tilhører arbeiderklassen. Tor Bjørklund, professor i statsvitenskap ved UiO, påpekte at undersøkelsen viser hvordan arbeiderkulturen som tidligere har vært en barriere mot Høyre, forvitrer, og at nettverkene blir tynnet ut.

Når vi introduserer andre bakgrunnsvariabler enn kun klasse, så blir likevel bildet mer nyansert. Det er allerede blitt påpekt hvordan en rekke arbeiderpartier har endret fokus mot den utdannede middelklassen. Dette har ikke dette slått fullt ut blant Aps velgere, siden andelen velgere med kun grunnskole er større i dag enn i 2001. Andelen med høyere utdannelse har riktignok også økt fra 24 til 33 prosent. Det er hos velgerne i midten, de med videregående som høyeste fullførte utdannelse, at den store endringen har skjedd. Her hadde Ap en andel på 58 prosent i 2001, mens den i 2017 er redusert til 41 prosent. Det er vanskelig å skille brutto- og nettoendringer i slike tall, men de passer med mønstrene fra Kontinentet.

Arbeiderklassen forsvinner, og de som er igjen på samme lønnsnivå, finner seg i større grad enn før andre partier.

Utdannelse er likevel et grovt mål på «klasse» og på velgere som sådan, men siden valgundersøkelsen fra 2017 ikke er blitt publisert, er det kun utdannelsesnivå som er tilgjengelig fra 2017-valget. I valgundersøkelsene 2001–2013 kan vi likevel se noen trender. Hvis vi supplerer utdannelsesnivå med lønnsnivå, finner vi enda flere nyanser. Andelen av Aps velgere som var «lavtlønnet», var i 2001 på 28 prosent, men økte til 36 prosent i 2013. De som ble klassifisert som «høytlønnede», falt i samme periode fra 39 til 31 prosent. Andelen i midten forble lik gjennom disse årene, på 33 prosent. I valgundersøkelsene klassifiseres også respondentene etter yrke, og andelen «arbeidere» har i Ap sunket fra 24 til 15 prosent i perioden 2001–13.

Den mest markante endringen finner vi i kjønnsfordelingen. I 2001 stemte like mange menn som kvinner på Ap. I 2017 var andelen kvinner markant høyere, på 57 prosent. I perioden 2001–13 ser vi også at andelen offentlige funksjonærer økte fra 32 til 41 prosent, som sannsynligvis har sammenheng med en økt kvinneandel. Samtidig falt andelen private funksjonærer fra 31 til 26 prosent. Den samme store endringen ser man i alderssammensetningen. Både andelen velgere under 30 og over 50 år øker sterkt, mens andelen 30–50-åringer er tilnærmet halvert på 16 år.

Samlet sett er det vanskelig å trekke en klar linje fra trendene i Europa til vårt eget arbeiderparti, men flere av vanskelighetene og utfordringene er definitivt felles. Arbeiderklassen forsvinner, og de som er igjen på samme lønnsnivå, finner seg i større grad enn før andre partier. Det er store endringer i velgernes demografiske sammensetning, og det er aldri et godt tegn på stabilitet. Det kan kanskje argumenteres for at Ap i dag fører en politikk som passer godt for offentlig ansatte kvinner over 50, som er deres medianvelgere, men dette er ikke den selvforståelsen Ap har per nå, og heller ikke en gruppe som er like partipolitisk homogen som arbeiderklassen en gang var.

Et blikk mot neste stortingsvalg

Sosialdemokrater har ridd stormer av i snart 100 år, også på tidspunkter hvor «alle» trodde de hadde utspilt sin rolle. Det er ikke gitt at sosialdemokratiske partiers nedgang skal fortsette, men de behøver klarere politiske prosjekter hvis de skal holde seg like store som de historisk har vært.

Det er vanskeligere enn før. Som vi har sett i Europa, så har mange sosialdemokratiske partier i posisjon vært nødt til å føre en mindre ekspansiv politikk, og spare mer. Det har Norge foreløpig vært spart for. Trenden med nedadgående sosialdemokratisk oppslutning rammer derimot også Ap, og partiet kan ikke lenger regne med å være «folkets parti». Når de ikke kan fronte en politikk som entydig tilgodeser én homogen gruppe, er det fordi denne gruppen ikke lenger finnes. Ap må konkurrere med de andre partiene om stemmer som de før kunne ta for gitt. Med andre ord er Ap blitt et helt vanlig parti.

Vanlige partier må skille seg ut og tilby velgerne noe de ikke får ved å stemme på andre. Hvordan Ap skal takle denne utfordringen vet de nok knapt selv. Tidligere har Ap prestert godt delvis på grunn av progressive kampsaker, delvis med partilojalitet i en relativt homogen gruppe. I fravær av både kampsaker som skiller dem fra andre partier, og det tidligere velgergrunnlaget, er Ap avhengig av en misnøye med den borgerlige regjeringen og økonomiske konjunkturer.

Denne teksten står på trykk i idéseksjonen til Minervas papirutgave 1/2018. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden