Politikk

Hvordan skal man egentlig tenke om klimaendringer?

Det burde ikke være noen konservativ fanesak å motarbeide fornuftige tiltak for å redusere utslipp av drivhusgasser.

Det burde ikke være noen konservativ fanesak å motarbeide fornuftige tiltak for å redusere utslipp av drivhusgasser.

Ole Martin Moen har i en kronikk 6/11 tatt på seg oppgaven med å forklare sine medmennesker den korrekte måten å tenke om klimaendringer. Siden Moen er universitetsansatt kan enkelte kanskje bli forledet til å tro at Moen vet hva han snakker om. Det gjør han ikke. For oss som har arbeidet med vitenskapelige metoder for å utrede økonomiske konsekvenser av klimaendringer er Moens poenger i beste fall trivielle selvfølgeligheter, men for det meste bare feil.

Vi begynner med samme utgangspunkt som Moen. I sum er klimaendringer skadelige. Moen påpeker, helt korrekt, at reduksjon av CO2 utslipp har en kostnadsside. Eksistensen av en slik kostnadsside er for Moen et argument for at vi må prioritere mellom gode formål og han nevner malaria, kreftforskning, tilgang på rent vann og mat til sultne barn som eksempler på verdige alternativer til reduksjon av CO2 utslipp. Og hvem har vel lyst til å ta mat ut av munnen på et sultent barn i Afrika?

Investering, ikke konsum

Men Moen setter opp valgalternativer som ikke er gyldige. For det første nevner ikke Moen andre alternative bruksområder, så som landbrukssubsidier, sveitsisk konfekt og løsaktige kvinner. For det er virkelig ikke slik at penger spart på å ikke redusere utslipp automatisk går til andre verdige formål.

For det andre så er det ikke slik Moen skriver at en krone brukt på utslippsreduksjon bare kan brukes én gang. Fornuftig utslippsreduksjon er ikke konsum. Det er en investering som genererer avkastning og betaler seg selv i form av økt økonomisk velferd. Dette gjelder også bekjempelse av malaria, kreftforskning og utdannelse. Dette er ikke konkurrerende anvendelser som kjemper om en felles pott. Det er aktiviteter som genererer overskudd. Dette ligger til grunn for enhver samfunnsøkonomisk evaluering av utslippsrensing.

Når Moen påpeker at vi kommer til å være mye rikere i fremtiden enn det vi er i dag har han antakelig rett i det. Han argumenterer for at dette betyr at vi kan tåle klimaendringer i fremtiden. Nå er det ikke helt slik økonomiske modeller fungerer. Jo rikere vi potensielt er i fremtiden, jo større skade gjør klimaendringer. Dersom klimaendringer gir 10 % reduksjon i verdens bruttonasjonalprodukt om 200 år så er det ikke så farlig dersom bruttonasjonalproduktet er det samme som i dag. Er det 20 ganger større enn i dag så bør vi ofre mye i dag for å unngå dette.

Det blir nesten litt morsomt når Moen benytter seg av begrepet fallende grensenytte for å argumentere for at utslippsreduksjoner i dag vil øker den intertemporale inntektsulikhet og bør derfor unngås og argumenterer med at utslippsreduksjoner er som en inntektsoverføring fra Tanzania til Norge. Konseptet fallende grensenytte er blitt benyttet til å argumentere for sosialisme og dersom man først bruker det til å argumentere for at vi ikke skal bry oss om fremtidige generasjoner så må man nesten kunne bruke det til å argumentere for en stor velferdsstat og mer u-hjelp.

En annen sak er selvfølgelig at det å gjennomføre utslippsreduksjoner representerer ikke bare en overføring til vanvittig rike mennesker om 200 år, men også til ganske fattige mennesker i for eksempel Tanzania om et par generasjoner. 

Tidsperspektiv og teknologioptimisme

Moen nevner det lange tidsperspektivet og skriver: ”…jo mindre sikre vi er, jo lavere blir den forventede nytte og jo mindre del av potten bør klimatiltak få.” Dette er termer vi kjenner godt fra økonomifaget. Det kan oversettes til regnestykker godt kjent for økonomer. Første del av utsagnet er feil. Det er en triviell eksersis å vise at økt usikkerhet ikke nødvendigvis gir lavere forventet nytte. Og om det faktisk var riktig, ville heller ikke konklusjonen følge. Økt usikkerhet kan øke sannsynligheten for katastrofale utfall, noe som medfører at klimatiltak burde få en større del av potten. Om det var en pott. Men det er det altså ikke.

Moen gir uttrykk for betydelig teknologioptimisme. Geoteknologi og nanoteknologi har betydelig potensial til å løse klimaproblemet uten at vi trenger å redusere utslipp i dag. Det er ingen tvil om at mye av problemet kan reduseres dersom ny teknologi kan tas i bruk for å redusere mengden drivhusgasser i atmosfæren. Problemet er at teknologi ikke kommer rekende på en fjøl. For at teknologi som reduserer utslipp skal utvikles og være lønnsomt å implementere i markedet, så vil det kun skje om de som utvikler og selger teknologi oppfatter prissituasjonen som gunstig.

En pris på CO2-utslipp vil oppmuntre teknologiutvikling mens fravær av en slik pris ikke gir incitament til forskning utover det som foregår i statlig regi. De teknologiene Moen nevner er imidlertid adapsjoner som kan tas i bruk når problemet først har manifestert seg. Problemet her er at disse teknologiene produserer kollektive goder og det er på ingen måte opplagt at man i fremtiden skal kunne overkomme de markedssviktene som ligger implisitt i disse godenes natur.

Den norske debatten
Vi vet ikke hvem Moen sikter til når han skriver ”…når vi debatterer klima…”. De siste 15 år har et stort flertall av kompetente folk argumentert for at klimaendringene skyldes menneskelig aktivitet. Det Moen beskriver som den ”norske debatten” kjenner vi ikke igjen. Spørsmålet er imidlertid ikke uinteressant. Skyldes klimaendringer menneskelig aktivitet er løsningen en blanding av utslippsreduksjon og tilpasning. Skyldes klimaendringer naturlige variasjoner er tilpasning den viktigste delen av en optimal strategi, selv om det neppe er lurt å helle bensin på bålet ved å slippe ut drivhusgasser uten hemninger.

Vi kritiserer ikke Moen for å referere til Ridley og Tol. Som Moen korrekt påpeker er han ikke i stand til å vurdere disse arbeidene. Det er derimot vi, og vi er ikke imponert. Resultatet til Tol baserer seg i sin helhet på en matematisk spissfindighet. Han har antatt at sammenhengen mellom temperatur og skade er en kvadratisk funksjon.

Vi kan uttrykke problemene med denne antakelsen på forskjellige måter. Rent teknisk kan vi si at en kvadratisk funksjonsform legger restriksjoner på hvordan sammenhengen mellom temperatur og skade fungerer, slik at estimater i intervaller der det er lav datatetthet ikke er pålitelige. En litt mindre teknisk måte å si det samme på er at undertegnede har en doktorgrad i teoretisk samfunnsøkonomi og en doktorgrad i matematikk, samt mange års erfaring i å regne på kompliserte problemer, og vår vurdering er at det Tol har gjort er, vel, tull. Og Ridley har tatt disse tullete resultatene og trukket konklusjoner som overhodet ikke lar seg forsvare ut i fra data.     

Konservativ motforestilling
Moens kronikk føyer seg inn i rekken av konservative motforestillinger mot klimatiltak. Først kom benektelse for at klimaendring i det hele tatt finner sted. Når det ble umulig å forsvare ble argumentet at klimaendringer ikke er menneskeskapte. Dagens utgave er den linjen Moen legger seg på; tilsynelatende ettertenksom skepsis mot overilte handlinger i en verden preget av usikkerhet og mangel på kunnskap. Men vi som driver med økonomisk analyse av klimatiltak vet dette og har for lengst tatt konsekvensene av dette i beslutningsteoretisk sofistikerte modeller. Disse modellene har også med seg at klimaendringer har noen potensielt gode sider. Disse er imidlertid ikke så store som en skulle tro.

Den viktigste positive effekten som det refereres til er effekten av karbongjødsling. Mere CO2 i atmosfæren gir kraftigere plantevekst. Dette er riktig, men det gir også planter med høyere karbohydratinnhold og mindre mineraler. Det er (så vidt vi vet) ennå ikke regnet på hvor mye dette reduserer den positive effekten av karbongjødsling, men det er helt klart at den positive effekten er overvurdert. Og det er regnestykker som er viktige nå. Gevinster og kostnader må kvantifiseres og fornuftige avveininger må beregnes. Dette har forskere erkjent lenge og tiden for prinsipielle diskusjoner om usikkerhet og alternativkostnader er forbi.

Det er en merkelig motforestilling mot klimatiltak i enkelte konservative miljøer med stadig nye argumenter mot å gjøre noe. Vi vil ikke bli forbauset om vi om kort tid hører argumenter om at det er for sent å gjøre noe med klimaet for skaden er allerede gjort fra de samme folka. Vi mistenker at det disse miljøene egentlig er motstandere av, er offentlig regulering i enhver form, og klimatiltak fordrer nettopp det. Men klimatiltak i form av utslippsskatter kan potensielt redusere andre skatter og således ha indirekte positive effekter for de deler av økonomien som ikke produserer drivhusgasser. Det burde derfor ikke være noen konservativ fanesak å motarbeide fornuftige tiltak for å redusere utslipp av drivhusgasser.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden