Politikk

Hvordan tenke om klimaendringer

Kanskje er klimaendringene et alvorlig problem som ikke bør løses.

Kanskje er klimaendringene et alvorlig problem som ikke bør løses.

I sin nyeste rapport konkluderer FNs klimapanel (IPCC) med at vi kan forvente en global temperaturøkning på mellom 0,3 og 4,8 grader innen år 2100. Trass i en utflatning av den globale temperaturen siden slutten av 1990-tallet, er vi i en langsiktig oppadgående trend. Det er nå 95 % sikkert at trenden er forårsaket av menneskelige utslipp av klimagasser, da primært CO2. Vi slipper nå ut anslagsvis 16 ganger mer CO2 enn vi gjorde i 1900.

Jeg er fagfilosof, ikke klimaforsker, og skal ta for gitt at IPCC har rett i sine påstander om klimaet. Det jeg skal diskutere er hva som normativt følger dersom IPCC har rett. Mer spesifikt skal jeg sette spørsmålstegn ved om det følger, slik som det ofte blir tatt for gitt, at dersom IPCC har rett så vi bør redusere CO2-utslipp. Jeg vil argumentere for at mange spørsmål må besvares før vi kan trekke den konklusjonen, og at svarene på flere av disse spørsmålene er langt fra åpenbare.

Konsekvensene av temperaturøkning
Når vi skal vurdere klimaendringene, kan vi begynne med å slå fast at problemet med økende global temperatur presumptivt ikke er temperaturøkningen i seg selv, men konsekvensene av temperaturøkningen. IPCC estimerer at havnivået vil stige mellom 26 og 82 cm innen 2100, noe som vil lede til oversvømmelse flere utsatte steder. Vi vil oppleve mer ekstremvær og mer tørke i områder som allerede er problematisk tørre. Dette kan i tur lede til matmangel og potensielt store folkemengder på flukt, noe som igjen kan utløse væpnede konflikter. Klimaendringene synes å ha betydelige negative konsekvenser.

Selv om klimaendringene har betydelige negative konsekvenser, må vi undersøke også de positive konsekvensene

Det første poenget jeg vil understreke er at selv om klimaendringene har betydelige negative konsekvenser, må vi undersøke også de positive konsekvensene. De positive konsekvensene diskuteres sjelden, og selv Bjørn Lomborg vegrer seg for å trekke dem frem. Det burde han ikke, for de positive konsekvensene er ikke ubetydelige: Store deler av Canada, Grønland og Russland vil bli dyrkbare, og et isfritt Arktis vil gi en kortere handelsvei mellom nordlige Europa, Asia og Amerika. Høyere temperatur gir også mer nedbør, så selv om noen områder blir tørrere, blir andre områder mer fruktbare. Biologen Matt Ridley, som er en av få som har skrevet om fordelene ved klimaendringer, trekker frem at det per i dag er langt flere som dør av kuldebølger enn av hetebølger, og at vi – enn så lenge vi globalt bruker mer energi på oppvarming enn vi bruker på nedkjøling – nyter godt av et moderat varmere klima.

Ridley inntar et radikalt standpunkt: Han mener at fordelene veier tyngre enn ulempene. Ridley støtter seg på forskningen til klimaøkonomen Richard Tol (tilknyttet IPCC), som mener at oppvarming opp til 2,2 grader over dagens nivå vil være et netto gode. Blir det mer enn 2,2 grader varmere, blir varmen til et netto onde. Som filosof er ikke jeg i stand til å vurdere hvorvidt Ridley og Tol har rett, men jeg noterer meg at de tilhører en minoritet blant fagfolk. La meg derfor anta, for resten av denne diskusjonen, at Ridley og Tol nok overvurderer de positive konsekvensene mens de undervurderer de negative konsekvensene og omstillingskostnadene som vi vil møte på veien. La meg anta, med andre ord, at klimaendringer i sum er svært negativt.

Reduksjon av CO2-utslipp
Har vi da alt vi trenger for å rettferdiggjøre reduksjon av CO2-utslipp? Nei. Årsaken er at det er ressurskrevende å redusere CO2-utslipp, og i en verden med knappe ressurser må vi bruke ressursene våre med omhu.

Grunnen til at det er ressurskrevende å redusere CO2-utslipp er at det forutsetter at vi, snarere enn å bruke fossile brensler, må bruke en rekke mindre effektive energikilder. Fossile brensler er effektive fordi de er lett tilgjengelige, har høy energitetthet, er lette å utnytte, er forutsigbare, er trygge å transportere og gir rene utslipp. Alternativene, slik som solcellepaneler og vindmøller, er enn så lenge mindre effektive. Dersom solcellepaneler og vindmøller hadde vært like effektive, eller mer effektive, ville både privatpersoner og bedrifter hatt incentiver til å bruke dem allerede i dag, selv uten subsidier og uten noble visjoner. På grunn av den lavere effektivitet som følger dersom vi går bort fra fossile brensler, koster et moderat klimatiltak slik som Kyoto-avtalen rundt 150 milliarder dollar per år.

Selv om klimaendringer er et alvorlig problem, er det ikke sikkert at det er et problem som bør prioriteres

Bør vi bruke 150 milliarder dollar per år på å bekjempe klimaendringer? Kanskje. Men selv om klimaendringer er et alvorlig problem, er det ikke sikkert at det er et problem som bør prioriteres, for det er ikke det eneste alvorlige problemet vi står overfor. Hvert år dør rundt 15 millioner mennesker av lett kurerbare sykdommer. Skal vi bruke de 150 milliardene på å bekjempe klimaendringer eller på å redde disse livene? Eller skal vi bruke dem på utdanning? Eller på å sikre tilgang på mat og vann? Eller på forskning? Eller på pleie av eldre? Verden er full av gode formål.

Prioritering
Selvsagt er det fristende å foreslå at vi bør bruke ressurser på alle gode formål. Imidlertid er ressursene våre begrensede, så en dollar som blir brukt på bekjempe klimaendringer er en dollar som ikke blir brukt på å stanse malaria, drive kreftforskningen fremover, mate et sultent barn eller gi en afrikansk landsby tilgang på rent vann. En krone kan bare brukes en gang. Derfor må vi prioritere, og det er tre faktorer som teller imot å gi klimaendringer en betydelig del av potten:

Én faktor er at det lange tidsperspektivet skaper høy usikkerhet. Det er vanskelig å si hvilke konsekvenser tiltakene våre vil ha i tiden frem til 2100. Jo mindre sikre vi er, jo lavere blir den forventede nytten og jo mindre del av potten bør klimatiltak få.

En annen faktor er at dersom den teknologiske utviklingen fortsetter slik den har gjort de siste 300 årene, vil de som lever i 2100 være langt rikere enn vi er i dag. Ifølge IPCCs tall er global GDP per capita forventet å 14-doble seg innen 2100, og økningen vil være en 24-dobling for utviklingsland. Denne velstandsforskjellen er relevant på to måter. For det første: Dersom vi tar for gitt at velstand har synkende grensenytte (for hver krone du har, har du i mindre grad bruk for neste krone), kan det være at vi, selv fra et upartisk perspektiv, bør hjelpe oss selv snarere enn å hjelpe våre etterkommere. Gitt den forventede forskjellen i rikdom mellom oss og de som lever i 2100, blir en overføring fra oss til dem tilsvarende en overføring fra Tanzania til Norge i dag. For det andre: Gitt at den teknologiske utviklingen fortsetter, vil det være lettere for fremtidige generasjoner å møte klimautfordringene enn det er for oss. Hvor langt vil geoengineering ha kommet innen 2100? I hvilken grad kan vi da bruke nanoteknologi til å fjerne CO2 fra atomsfæren?

De som lever i 2100 vil antagelig være bedre skikket enn vi er til å håndtere problemene som klimaendringene fører med seg

Selv om vi måtte mene at geoengineering og nanoteknologi er for optimistisk, bør vi uansett vedgå at de som lever i 2100 antagelig vil være bedre skikket enn vi er til å håndtere problemene som klimaendringene fører med seg. Ridley påpeker at i hvilken grad vi lider som følge av naturkatastrofer har langt mer med teknologien vår enn med naturkatastrofene selv å gjøre, for selv om vi har et varmere klima og 19 cm høyere havstand nå enn vi hadde i 1900, har dødsfall som følge av tørke, oversvømmelse og stormer gått ned med 98 %. Årsaken er bedre hus, bedre diker, bedre jordbruk, bedre handelssystemer, bedre meteorologi og bedre kommunikasjon. Hvor mye bedre vil disse tingene være i 2100? Siden nederlenderne bygget et fungerende dikesystem allerede på 1200-tallet, bør vi være forsiktige med å anta at våre etterkommere vil være hjelpeløse i møte med økt temperatur og høyere vannstand.

En siste faktor som teller imot å prioritere klimaendringer er at reduksjon av CO2-utslipp er skuffende lite effektivt. Dersom Kyoto-protokollen blir fulgt, kan vi vente en nedkjøling på 0,1 til 0,2 grader innen 2100. Selv om en slik nedkjøling antagelig er et gode, må vi spørre oss om dette er den beste bruken av 150 milliarder dollar hvert eneste år de neste 86 årene.

Hvor sikre er vi?
Kanskje bør vi virkelig bruke betydelige ressurser på å redusere CO2-utslipp. Kanskje er det en god investering i fremtiden. Jeg er imidlertid langt mindre sikker enn de fleste er, for det er mange spørsmål som først må besvares: Hvor sikre er vi på hvordan klimaet vil utvikle seg? Hvor mye tyngre veier ulempene enn fordelene? Hva er de mest effektive midlene henimot å motvirke ulempene? Er disse midlene verdt det de koster, gitt ressursene vi har, de andre problemene vi står overfor og det vi har grunn til å anta om videre teknologiutvikling i tiårene fremover?

Hvor sikre er vi på hvordan klimaet vil utvikle seg? Hvor mye tyngre veier ulempene enn fordelene?

Dette er de relevante spørsmålene. Når vi debatterer klima i Norge, pleier vi dessverre å være opptatt av et spørsmål som er langt mindre relevant: hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte. Bakgrunnsantagelsen for den norske debatten ser ut til å være at dersom klimaendringene er menneskeskapte, bør vi gjøre noe med dem, mens dersom de er skapt av naturlige sykluser på jorda eller sola, bør vi ikke gjøre noe med dem. Dette er en problematisk antagelse, for dersom et varmere klima har betydelige negative konsekvenser, har det formodentlig like negative konsekvenser uansett hva som forårsaket det. Spørsmålet om hvorvidt endringene er menneskeskapte er i beste fall indirekte relevant, i den forstand at det kanskje gir oss en pekepinn til hvorvidt problemet er løsbart.

Jeg foreslår at vi legger diskusjonen om årsaken til klimaendringene bak oss, og i stedet diskuterer spørsmål som er relevante for å avgjøre hvordan vi bør handle. Vi bør også diskutere langt billigere tiltak enn å begrense CO2-utslipp, slik som å åpne opp før økt migrasjon slik at de som bor i klimautsatte områder i løpet av de neste generasjonene kan flytte. I den grad vi diskuterer CO2-utslipp, bør vi ha i mente at i den grad vi går bort fra fossilt brensel, gir vi avkall på en av de mest effektive energikildene vi har, og vi velger å bruke en stor del av ressursene våre, ikke på å hjelpe utallige som lider i dag, men på å sørge for at de som lever tre generasjoner frem i tid, og som er langt rikere enn oss, skal slippe å bygge diker.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden