Kommentar

Hvordan tenke om ulikhet

Alle er enige om at vi må ha noe ulikhet, men det virker likevel som nivået på åttitallet går for å være det ideelle, skriver Pål Mykkeltveit.

Bilde: Pixabay

Årsakene til økonomisk ulikhet er viktigere enn nøyaktig hvordan grafene til enhver tid svinger.

Ulikhetsforskeren Michael Marmot fikk en gang en epost fra en venn som lurte på om han var blitt litt friskere nå som formuen til Bill Gates hadde gått ned fra 70 til 45 milliarder dollar. Ulikheten var jo gått ned og Marmots relative posisjon blitt forbedret. Jeg blir minnet på dette hver gang jeg ser at det har kommet et nytt innlegg i avisen om den allment beryktede ulikhetsutviklingen. Sist var det en debatt i Aftenposten der striden blant annet står om hvorvidt gini-koeffisienten for Norge er økende eller har vært stabil siden slutten av 90-tallet. Hannah Gitmark i Agenda skriver at den flate grafen er misvisende fordi flere av landets rikeste beholder deler overskuddet i selskapene sine istedenfor å ta det ut som utbytte.

Lave økonomiske forskjeller går i akademiske og politiske kretser for å være botemiddel mot alt fra lav økonomisk vekst til helseproblemer til allment sinne mot politikere. Det er noe i dette, men på samme måte som i eksemplet med Bill Gates kan det umulig være slik at folk i Norge går rundt og blir syke og sinte på grunn av en utvikling man må bruke timesvis på nettsidene til SSB for å oppdage. Det som teller, må jo være det man kan føle på kroppen.

Kommer an på årsaken

De økonomiske forskjellene i Norge økte på 90-tallet, men da fra de laveste nivåene som er blitt registrert i et samfunn med markeds-økonomi. Gini-koeffisienten i dagens Norge er på samme nivå som den var i kommunistiske Sovjetunionen da den brøt sammen. Alle er enige om at vi må ha noe ulikhet, men det virker likevel som nivået på åttitallet går for å være det ideelle, selv om det spørs om det er noen befolkningsgrupper i Norge som har fått det verre på grunn av utviklingen siden den gang. Motsatt fikk ikke islendingene det bedre da ulikhetsnivået på øya deres falt kraftig etter finanskrisen.

Hvis alle hadde tenkt på samme måte som sosialister som blir iltre over de blotte eksistensen av milliardærer, ville det kanskje vært mulig å lese den allmenne tilfredsheten ut fra likhetsstatistikken. Men siden situasjonen er slik at folk snarere beundrer rikfolk, så lenge man opplever at de følger spillereglene, kommer det an på hva som er årsaken til at ulikheten øker (i den grad den faktisk gjør det).

Øker ulikheten fordi Erna har igangsatt en stor fagforeningsknusingskampanje samtidig som monopolkapitalister bestikker politikerne for å gjøre det umulig å bli rik uten å være født inn i den rette familien? Vel, da er det grunn til bekymring (Norge har for øvrig flere arvinger på listen over de rikeste enn utskjelte ulikhetssamfunn som Storbritannia og USA. Slik sett er det angloamerikanske systemet mer rettferdig enn det norske). Øker ulikheten på grunn av svingninger i oljeprisen eller at et dynamisk gründermiljø gjør suksess med nye teknologibedrifter, er det mer merkelig om noen skulle uroe seg.

Grunnen til at lave økonomiske forskjeller korrelerer med suksessindikatorer som høy gjennomsnittlig levealder eller lite voldsbruk, er at små økonomiske forskjeller er et av mange symptom på en velfungerende kultur og en velfungerende markedsøkonomi. I et slikt samfunn hersker lov og orden, korrupsjon er fraværende, sjanselikheten er stor og selv de minst ressurssterke deltar i samfunnet istedenfor å være henvist til kriminalitet og motløshet. Store økonomiske forskjeller er gjerne symptomer på et korrupt system som ikke legger tilstrekkelig til rette for sosial mobilitet og entreprenørskap. Dette gjelder riktignok ikke i for eksempel Ukraina eller Kazakhstan, land som ifølge Verdensbanken har tilsvarende eller lavere økonomisk ulikhet enn Norge. I slike nasjoner er både lave økonomiske forskjeller og dårlig folkehelse symptomer på dysfunksjonelle samfunn.

Stresshormoner

Likevel er det riktig at forskjeller i seg selv påvirker menneskers ve og vel, helt uavhengig av en allment høy levestandard og at de fattigste i landet er rikere enn de rikeste var for et par generasjoner siden. Nevnte Marmot er kjent for forskningsprosjekter kalt Whitehall-studiene, der helsen til de ansatte i det store britiske regjeringsbyråkratiet ble kartlagt. Det viste seg at det også innenfor dette lukkede universet fantes en klar sammenheng mellom hvor du befant deg på rangstigen og hvor lenge du levde. Det samme gjaldt for eksempel for hvor stor sjanse du hadde for hjerteinfarkt eller hvor utsatt du var for psykiske problemer. Forskerne fant ut at denne effekten holdt seg når de kontrollerte for kosthold og livsstil.

Det finnes flere årsaker til denne effekten. En av dem er at vi mennesker, i likhet med aper og andre dyr som hverken har penger eller materielle goder, er disponert av evolusjonen til å lage oss hierarkier og være opptatt av hvor vi selv befinner oss i dem. Folk som befinner seg høyt oppe på rangstigen, vil i gjennomsnitt føle seg litt bedre enn de som er lenger nede. Denne følelsen vil omsettes til færre stresshormoner og bedre helse, noe som senere dukker opp i forskernes statistikker. Også i kommunistiske land fantes det en effekt av yrke og sosial posisjon på helsen. Dette har fått meg til å lure på om jeg bør slutte å tenke negativt om folk som bruker store summer på designervesker og andre statussymboler. Kanskje de er helsebringende?

En annen og mer konkret grunn er at folk som befinner seg oppe på rangstigen i gjennomsnitt har mer makt og større kontroll over eget liv. Følelsen av ikke å ha kontroll fører til mer stress og dårligere helse. Denne effekten kan sikkert påvises i alle organisasjoner, men er størst i den typen hierarkiske og korrupte samfunn som gjerne kommer høyt opp ulikhetsoversiktene. Uten de rette kontaktene eller penger til bestikkelser, har man ikke sjansen til å komme seg opp og frem i livet. Derfor samler rikdommen seg hos dem som allerede har den mens frustrasjonen blir utbredt lenger nede i samfunnet. Mot dette hjelper det å en kultur som den norske, med høyt tillitsnivå og lite korrupsjon. Muligens kan norsk arbeidsliv bli enda bedre på å få folk til å føle seg inkludert. Jeg har i alle fall opplevd at det er klin umulig å få gehør for et forslag lenger oppe i hierarkiet så snart foretaket når en viss størrelse, men dette handler om andre ting enn penger.

Trenger reform

Og uansett vil de fleste være enig i at det er liten vits i å redusere den økonomiske ulikheten dersom det skjer ved at alle blir fattigere. Det bærer derfor lett galt av sted dersom å redusere den blir et mål i seg selv. Norge trenger antakelig en skattereform som gjør den relativt flate norske inntektsskatten mer progressiv, samtidig som det blir mindre lønnsomt å eie bolig. Men grunnen er snarere at Norge trenger å bli et mer effektivt eller et mer rettferdig samfunn enn et likere samfunn. Det gjelder på tross av at dette fort kan bli for komplekst til å lese av som et siffer på en graf.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden