Fra papirutgaven

Hvorfor blir det middelmådige sett ned på?

"De middelmådiges makt har vist seg som en stor fordel", skriver Kjell Madsen.

Bilde: Pixabay

Det middelmådige inngår i demokrati, i villighet til kompromiss, og er naturligvis svært alminnelig. Så hvorfor blir det sett ned på?

Hvorfor har det middelmådige en så trist aura? Kan man ikke være tilfreds med å være bedre enn dårlig? Hva er beklagelig ved å befinne seg «midt på treet»? Det virker jo solid. Nei, man skal befinne seg i kronen, treets høydepunkt og himmelen nærmest. Kronen hever seg over stammen, og et verdig individ hever seg over det middelmådige.

Hva hvis man legger vekt på middelklassen? Det er ingen skam å tilhøre den. En omfangsrik middelklasse antas å være en betingelse for politisk stabilitet i et land. Ved en alvorlig økonomisk krise vil trussel om deklassering bli en tung politisk realitet nettopp der, gitt en bevissthet om svakere – nå kan man si middelmådig – finansiell trygghet. Så bare en skjelvende middelklasse er klart middelmådig, og den triste auraen forblir knyttet til individer, siden talent og begavelse varierer sterkt i alle klasser.

Middelmådighetens indre negative kjerne er nagende misnøye med seg selv, sikkert ikke plagsom for alle. En konkret feil er det ikke tale om, og nettopp det er tyngende for dem som er rammet. Den sveitsiske teologen Hans Urs von Balthasar har sagt det slik: «Mer ydmykhet kreves for å anerkjenne sin håpløse middelmådighet enn for å geberde seg som en stor synder.»

Her oppstår et vrient spørsmål. Man er på rett vei hvis man bekjenner sine synder, men hva hvis man anerkjenner sin håpløse middelmådighet? Er man da på vei til å bli den helligste av helgener, the holy fool?

Det holder å være ekstremt god på ett område. Hva Magnus Carlsen kan yte utenom sjakk, er irrelevant. Verdensmestrenes middelmådigheter spiller ingen rolle. Det er også mulig å riste av seg all middelmådighet ved modig handlekraft. Ingenting er bedre enn å redde et liv. Ifølge Aristoteles har den modige fulgt den gylne middelvei mellom feighet og dumdristighet. Men passer det? De berømmelig modige handlinger vil ofte være dumdristige. Politiet advarer mot hasardiøs adferd i møte med gangstere. Den som legger en bevæpnet gangster i bakken, handler i strid med rådet, men er man en mindreverdig helt av den grunn?

Normalitet

Det tenkes normalfordeling for en rekke egenskaper som studeres i samfunnsvitenskap og medisin. Det er et tegn på sunnhet å score normalt på viktige parametere som vekt, blodtrykk, puls etc. Det normale blir i slike målinger sett som ønskelig, og kan følgelig ikke identifiseres med det middelmådige. Middelmådighet må vel generelt bestå i klare, men relativt moderate avvik fra det ønskelige, og der øynes et første glimt av noe positivt: Dersom utgangspunktet er elendig, vil det være en forbedring å komme seg opp i det middelmådige. Egenskapers relativitet og foranderlighet gir støtte til middelmådigheten.

Som kjent er mange slags avvik fra normalen gunstige, det gjelder for eksempel IQ. Tross skepsis til verdien av slike tester er høy IQ stadig et eksempel på det ekstremes prestisje. Dessuten kan de beste ytelser umulig være prestert av middelmådigheter. Nobelprisvinnere uttrykker gjerne takknemlighet til alle som har bidratt til arbeidet, middelmådigheter ikke unntatt. Gesten røper moderne, egalitære idealer. Tidligere tiders intellektuelle giganter uttrykte heller forakt for vanlige mennesker.

Hva er beklagelig ved å befinne seg «midt på treet»?

Vi utsettes for evaluering fra første stund. Skolens karaktersetting er den mest almene blant de kodifiserte. Man kunne tenke seg tre karakterer: Godt, Middelmådig, Dårlig. Men dette virker jo bare som sjatteringer av grått. Karakterer ved universitetene skal normalfordeles til 10 % A, 25 % B, 30 % C, 25 % D, 10 % E. Det gir 100%. Hvorfor faller F utenom? Forklaringen som ble gitt da systemet ble innført, var det urimelige ved at noen skulle stryke som følge av en statistisk norm. Er det rimeligere at noen får dårligst karakter av samme grunn? Men dette gjelder naturligvis et stort antall og på ex.phil. synes normalfordeling å slå rimelig godt til.

Systemet innebærer at studenter sammenlignes med hverandre. Tidligere var beste karakter så godt som uoppnåelig, for det måtte være en overveldende prestasjon, en sensasjon i faget. Nå er det et uaktuelt krav. C burde være en god karakter. Men slik virker den ikke når 35% skal ha en som er bedre. C er «midt på treet» og lider middelmådighetens skjebne. Ved master er normalfordeling en illusjon. En master med middelmådig, dvs. dårlig karakter, er lite verdt. En student er blitt sviktet av veileder dersom en så svak ytelse slippes frem til sensur. Konsekvensen har vært myldrende A-er og B-er, slik at andre kvaliteter må telle når man søker jobb, en konsekvens som virker gunstig, men bare i prinsippet. Om sjefer bare hadde vært som hunner blant paradisfuglene. De vet hvordan hannenes dans skal evalueres.

Demokrati

Det middelmådige er belemret ikke bare med tristhet, men også med taperstatus i kampen for tilværelsen. Bare de genetisk heldigste har en fremtid for sitt avkom. Darwinistisk evolusjon gir ikke håp til middelmådigheten.

Sosialdarwinismen presenterte seg som en vitenskapelig holdning i moral og politikk, men den er en illegitim, kvasivitenskapelig ideologi. Det skyldes at tanken om den sterkestes rett er uten biologisk forankring. At rovdyret har en naturlig rett til å drepe byttedyret, er like meningsløst som at byttedyret har en naturgitt rett til å leve. Naturen utdeler ikke rettigheter. Rett er et moralsk og juridisk, ikke et biologisk begrep. Det finnes biologiske betingelser for liv, ikke for rett til liv. Der er vi i en spesifikt human sfære. Svakhet eller middelmådighet i kampen for tilværelsen betyr ikke mindreverd – det er en humanitetens grunntanke.

En stat kan regulere elitenes posisjoner vis-à-vis ikke-elitenes, den kan i hvert fall forsøke. Ikke-eliter kan ses som todelte: Et stort flertall av middelmådige og et mindretall av tilkortkommende. Velferdsstater krever at de rike og ikke minst de mange velbeslåtte middelmådigheter bidrar til å støtte de svake. Hvor omfattende bør støtten være, og til hvem? Her finnes det gode, middelmådige og dårlige argumenter, men ingen naturlige.

Demokrati innebærer makt til de middelmådige. Det var for Platon og Aristoteles et avgjørende argument imot.

Demokrati innebærer makt til de middelmådige. Det var for Platon og Aristoteles et avgjørende argument imot. De beste skulle ha makten, ikke de mange. Hvis man finner et sikkert middel til å identifisere en egnet elite – for Platon var det skolen – hva kan da være bedre? I dag har demokratiet status som den beste, eller den minst dårlige, styreform. Det er alminnelig anerkjent at et godt demokrati må legge inn sperrer mot flertallsdiktatur, de viktigste nedfelt i en grunnlov.

Hvor mye elitestyre tilsløres i demokratiet? Eliter setter noen ganger igjennom sine prosjekter – i tråd med samfunnets interesser, slik et opplyst intellekt erkjenner dem? –  på tvers av demokratiske avgjørelser. Norges medlemskap i EØS er et godt eksempel. Det er som om NEI aldri forekom i noen folkeavstemning, men den siden av saken veier ikke så tungt som store økonomiske fordeler ved EØS. Velgerflertallet synes å godta det. Har man fått til et brukbart kompromiss, gitt at et stort mindretall ønsket medlemskap i EU? EØS er i så fall en middelmådig ordning i demokratisk ånd.

Nå lyder det sikkert feil å si «middelmådig», for ordets nedsettende tone er uutryddelig. Det er beklagelig, for forsøk på å overskride det antatt middelmådige i politikken fører lett til noe som er verre. Makthavere i Vest-Europa har ført en nidkjær kamp mot nasjonalisme. Det har opplagt styrket en mer ekstrem nasjonalisme. Man har brennmerket motstand mot innvandringspolitikken som rasistisk. Det har gjort det mindre ekstremt å være rasist.

De middelmådiges makt har vist seg som en stor fordel. De mange moderate og realistiske, opplyste og skeptiske middelmådige er støttespillere for fornuften. Dessverre mangler initiativ og lidenskap, og det fører til fornuftens treghet.

Fornuft uten lidenskap    

Etter opplysningstiden er tilfredshet med gamle tradisjoner ikke noe å skryte av. I den store fortellingen om modernitet blir uro og vilje til fornyelse den nye normalen, og slike holdninger bidrar utvilsomt til fremskritt. Vi trenger evne til selvkritikk. De intellektuelles oppgave er å utfordre alt som er «opplest og vedtatt». Myter må knuses. Det etablerte står i veien for historiens fremdrift.

Marxismens analyse av historiens drivkrefter ga orden og retning til kritikk av etablert makt. Da troen på den sosialistiske revolusjon svant hen, ble kulturkritikk igjen det sentrale. Det ble skapt en ny utgave av opplysningens program, radikalisert og samtidig begrenset: Kritikk må gjelde egne tradisjoner. Vi har ingen rett til å kritisere andres. Innadvendt kulturkritikk var et utpreget elitært prosjekt. Mange middelmådige blir forbløffet over nye ideer, men etter en stund avtar interessen for de selsomme, til dels bisarre perspektivene som elitene utbroderer. Det er tale om synspunkter som disse:

Respekt for individets frihet og andre liberale verdier er en etablert tradisjon. Man må frigjøre seg fra herskende begreper. Ta toleranse. Hvordan frigjøre seg fra Vestens hyklerske og selvforherligende toleranse? Vi kan skjerpe oss i møte med andres såkalte intoleranse. Andre følger andre koder, det er tvilsomt om vårt toleranse-begrep treffer. Mangfold betyr at mye er usammenlignbart. Det verdifulle ved Vestens kultur er respekt for andres særtrekk, åpenhet for andres hierarkier …

Det foregående er en parodi, som det ikke var for 30 år siden. Fra St.meld. 74 (1979/80) Om innvandrere i Norge: «De ulike innvandrer- og minoritetsgruppers kulturelle, sosiale og religiøse særtrekk må dessuten respekteres og gis mulighet til utfoldelse på lik linje med majoritetssamfunnets kultur.» (pkt. 3.2 s. 28) Så hvem kan klandre Islamsk Råd for ansatte med nikab? Staten ba om det. Staten har revidert språkbruken, men er stadig opptatt av å legge til rette for masseinnvandring, hvis ikke ved asylsøkere, så ved familiegjenforening.

De mange moderate og realistiske, opplyste og skeptiske middelmådige er støttespillere for fornuften.

Flerkultur var arbeiderpartistatens siste store sosialteknokratiske prosjekt, et storstilt forsøk på å overskride en nasjonalisme som arbeiderbevegelsen inntil da hadde bygd inn i sitt program. Andre prosjekter – sosial boligbygging, trygghet for arbeid og inntekt, utjevning – var forankret i folkelige krav. Det kan ikke sies om «flerkulturelt samfunn». Det var et konsept fra oven, forært folket som en berikelse på slutten av forrige århundre. Fremmedartet kultur skulle frigjøre oss fra den fortvilte norske ensartetheten, som har plaget nordmenn i århundrer.

Middelmådigheten, godt representert i store partier, må ha ant hvor idiotisk dette var. Men tilliten til øvrighetens visdom er uhyggelig stor. I 2010 erklærte Angela Merkel at multikulti-ideologien er en total fiasko, deretter kunne andre si det samme. Det mest destruktive og mest subsidierte tilfelle av identitetspolitikk har ført til en rekke «utfordringer», som vi må bli flinkere til å takle. Kunne middelmådige ha forhindret dårskapen dersom tillit til makthavere hadde vært litt mindre? Antagelig ikke, siden interessen for slike spørsmål nettopp er middelmådig. Man har fastholdt sunn fornuft og en bunnsolid tro på menneskelig likeverd. Middelmådighetens makt har gjort seg gjeldende. I flerkulturens storhetstid ble mangfoldet fremhevet som positivt. Nå fremheves det som altomfattende likeverd. Og det kan arte seg slik:

Det er en logisk konsekvens av menneskers likeverd at ingen kultur er bedre enn noen annen. Den som benekter kulturenes likeverd, er en rasist. Ytringsfrihet er viktig, men hatefulle ytringer kan ikke tillates. Det er hatefullt å hevde at voldelighet har noe med andres kultur å gjøre. Vi må bli mer tolerante. Det som tolereres, blir respektert og anerkjent. Noen hvite, mannlige filosofer mener dette er feil. De mener toleranse betyr noe så arrogant som overbærenhet. Det er trist at ikke alle vil bidra til et harmonisk samfunn.

Er dette en parodi? Middelmådigheten aner antagelig at det i hvert fall er tullprat, men bryr seg ikke stort om saken. Fravær av lidenskap tolkes lett som tegn på tilfredshet.

Eliter og idealer 

Det er ikke noe spesifikt moderne ved elitedyrking. Den blomstret i oldtiden, ikke minst hos de konkurransebesatte grekerne. «Det viktigste er ikke å vinne, men å delta» er et moderne motto som ikke har noe med oldtidens OL å gjøre. Der var det stor skam å ikke vinne.

Fra tid til annen blir det antydet at vi setter altfor stor pris på middelmådighet her i landet, fordi norsk kultur er så «folkelig». Faktisk fremheves elitene stadig vekk. Vi dyrker eliter i idrett, økonomi, underholdning, forskning og teknologi. Det finnes også en moralsk elite. Den blir ikke dyrket, men har stor makt i partier og NGO-er. Elitens politiske makt står mot middelmådighetens.

Den moralske eliten fremhever at vi er født inn i verdens økonomiske overklasse, og dermed nyter godt av ufortjente privilegier. Politisk moral handler dypest sett om kompensasjon med sikte på mer rettferdighet. Middelmådigheten ser det ikke slik. For noe tull at vi er skyld i andres fattigdom. Det skal heller ikke koste skjorta å være et anstendig menneske. Det er en god handling å gi, selv om man strengt tatt kunne gitt mer.

Elitens politiske makt står mot middelmådighetens.

Eliten vil neppe fordømme slike holdninger eller gi seg inn på en filosofisk debatt om saken. Den er opptatt av at staten må bli rausere. Det betyr at flere skal komme hit.

Middelmådigheten påpeker at masseinnvandringen har medført store belastninger på offentlige budsjetter. Burde vi ikke bruke vår rikdom til å hjelpe på en mer rasjonell måte? Eliten ser slike innvendinger som tegn på dårlig moral. Man skal ikke komme med tall når det handler om mennesker, det er uverdig å blande økonomiske kalkyler inn i moral. Det er man likevel nødt til, men man trenger ikke snakke høyt om det.

Vi skal gå sammen om en nasjonal dugnad! Hvem har hørt om en permanent dugnad? bemerker den gløgge middelmådigheten. Mye avgjøres ved en rekke stilltiende kompromisser.

Idealer later til å være elitenes domene. «Tap og vinn med samme sinn» er et ideal fra senantikken. Bare stoiske eliter makter det, men idealet bekrefter middelmådighetens sans for likhet og likeverd. Det stoiske idealet gjør selve det forskjellsløse til noe stort, og er det noen som kan beundre storhet, så er det middelmådige.

Endelig en storartet middelmådighet

Det finnes én strålende gevinst ved middelmådighet. Den muliggjør kompetent beundring. Alle kan beundre en musikalsk prestasjon, men hvis man selv er uten musikalske ferdigheter, blir beundringen lett påvirket av andres evaluering. Når en fiolinkonsert fremføres, er en selvstendig vurdering mulig for den som selv spiller fiolin, selv hvis instrumentet beherskes middelmådig, langt fra profesjonell standard. Selv da vil amatøren være bedre i stand til å verdsette den profesjonelle prestasjonen. Man vet hvor vanskelig det er. Den uerfarne kan bare ane det. Her får middelmådigheten en uttelling som er en dyd verdig. Selv er jeg komplett uten ferdighet på noe instrument og innser, med en viss tristesse, at min beundring er fryktelig dilettantisk. Det er straffen for å mangle middelmådighet.

Teksten er hentet fra idéseksjonen i Minervas papirutgave 4/2018, der middelmådighet er tema. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden