"De middelmådiges makt har vist seg som en stor fordel", skriver Kjell Madsen.
"De middelmådiges makt har vist seg som en stor fordel", skriver Kjell Madsen.

Hvorfor blir det middelmådige sett ned på?

Det middelmådige inngår i demokrati, i villighet til kompromiss, og er naturligvis svært alminnelig. Så hvorfor blir det sett ned på?

Publisert

Hvorfor har det middelmådige en så trist aura? Kan man ikke være tilfreds med å være bedre enn dårlig? Hva er beklagelig ved å befinne seg «midt på treet»? Det virker jo solid. Nei, man skal befinne seg i kronen, treets høydepunkt og himmelen nærmest. Kronen hever seg over stammen, og et verdig individ hever seg over det middelmådige.

Hva hvis man legger vekt på middelklassen? Det er ingen skam å tilhøre den. En omfangsrik middelklasse antas å være en betingelse for politisk stabilitet i et land. Ved en alvorlig økonomisk krise vil trussel om deklassering bli en tung politisk realitet nettopp der, gitt en bevissthet om svakere – nå kan man si middelmådig – finansiell trygghet. Så bare en skjelvende middelklasse er klart middelmådig, og den triste auraen forblir knyttet til individer, siden talent og begavelse varierer sterkt i alle klasser.

Middelmådighetens indre negative kjerne er nagende misnøye med seg selv, sikkert ikke plagsom for alle. En konkret feil er det ikke tale om, og nettopp det er tyngende for dem som er rammet. Den sveitsiske teologen Hans Urs von Balthasar har sagt det slik: «Mer ydmykhet kreves for å anerkjenne sin håpløse middelmådighet enn for å geberde seg som en stor synder.»

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her