Utenriks

Hvorfor det likevel kan gå bra med Italia

Selv Vladimir Putin lot seg imponere av Silvio Berlusconi.

Bilde: European People's Party / Flickr [CC BY 2.0]

Selv når 25 år med økonomisk stagnasjon og 50 år med institusjonelt forfall omformes til et desperat rop om forandring basert på surrealistiske valgløfter, finnes det håp.

Politisk hukommelse og innfrielse av valgløfter er ingen utpreget italiensk spesialitet. På en måte er det forståelig når man tenker over hvilket politikkbilde som lett avtegner seg i den vanlige velgerens bevissthet i et land som har hatt for vane å bytte regjering hver 18. måned.

Med denne omløpshastigheten på regjeringer det ikke enkelt å stille politikere til ansvar for valgløfter eller resultater. Når det oppstår brudd i kjeden mellom politisk makt og politisk ansvar, vil politikerne også ha lett for å slippe unna brutte valgløfter.

Når rammebetingelsene for den offentlige opinionsdannelsen endrer seg gjennom hyppige regjeringsskifter, nesten like hyppige valgkamper og stadig nye partidannelser og partioppløsninger, er det heller ikke vanskelig å forstå at det må få konsekvenser for mulighetene til å føre en saklig diskusjon om politisk innhold og retning.

I disse kaotiske politiske omgivelsene har personlighetene og deres retoriske stil og karisma en tendens til å overskygge alt annet, spesielt i den helt dominerende mediekanalen: TV.

Som både statsminister og eier av Mediaset kontrollerte Silvio Berlusconi i sin tid rundt 80 prosent av TV-medienes formidling av politikk overfor italienske velgere. En nesten uvirkelig maktposisjon i et land hvor kun et lite mindretall orienterer seg gjennom kvalitetsaviser som Corriere della Sera, La Stampa og la Repubblica. Selv Vladimir Putin lot seg imponere.

Blendet av kjærligheten

Italia besitter fremragende kvaliteter som virker tiltrekkende på en hel verden, fra det historiske og kulturelle til design, eleganse, mote, vin, matkultur og industrielle produkter – for ikke å glemme det store mangfoldet av lokale og regionale spesialiteter.

Alle elsker vi dette bel paese, som vi gjerne reiser til i feriene våre, og mer enn gjerne snakker innlevende om etterpå.

Den utbredte fascinasjonen med det italienske gjør noe med oss. En utilsiktet effekt kan være at vi har vanskelig med å ta inn over oss alvoret i landets problemer. Egentlig vil vi ikke vite noe av det, og selv historier om mafia, korrupsjon og fiktive ansettelsesforhold, som ikke berører oss selv personlig, kan bli gjenstand for en ufarlig folkloristisk tolkning.

Hver gang jeg spiser på restaurant, er det jo fullt med kunder overalt.

Italia-elskende nordmenn er selvsagt ikke alene om det. Det samme gjør seg gjeldende blant mange italienere, noe som har bidratt til å fortrenge problemer og undergrave forståelsen for viktigheten av å gjennomføre reformer på en rekke områder.

Like før Silvio Berlusconi ble avsatt som statsminister i 2011, påstod han at landet på ingen måte var i noen krise, stikk i strid med rapporter fra OECD, med følgende anekdotiske begrunnelse: «Hver gang jeg spiser på restaurant, er det jo fullt med kunder overalt.»

En strøm av flyktninger

Etter valget og den massive velgerflukten fra alle «etablerte partier» til antipartiet Femstjernersbevegelsen (M5S) og de aggressive innvandringsmotstanderne i Lega, ser det ut til at Italia er kommet litt nærmere en erkjennelse av at noe vesentlig må forandres.

Men hva? Det er det store spørsmålet.

Et spørsmål som var dominerende i de siste valgkampukene, spesielt etter en ung italieners attentat på en flyktning, var innvandring og tilstrømningen av flyktninger.

Italia har i flere år fått lide konsekvensene av å måtte håndtere en helt uoversiktlig strøm av flyktninger på vei over Middelhavet.

Den utbredte frustrasjonen blant mange italienere over EUs manglende evne til å samordne flyktningpolitikken og avhjelpe Italias særegne problemer som førstelinjemottak var sterkt medvirkende til den oppsiktsvekkende sterke oppslutningen omkring Lega, også sør i landet.

Det problemet hadde dessuten vært synlig på TV i flere år.

Problemene som ikke er synlige på TV

På 1950- og 60-tallet opplevde Italia en produktivitetsvekst som overgikk de fleste rike land, en dynamisk vekstperiode som senere ble omtalt som «det italienske økonomiske under».

På 1970- og 80-tallet vokste Italia på linje med gjennomsnittet blant industrilandene, til tross for at perioden var preget av store problemer med inflasjon, streiker og terrorisme.

Midt på 1990-tallet stoppet produktivitetsveksten helt opp.

Så kom finanskrisen, og siden den gang har ikke Italia opplevd produktivitetsvekst. BNP per innbygger har i stått omtrent helt stille de siste 25 årene. BNP i 4. kvartal 2017 lå 4 prosent lavere enn i 4. kvartal 2007 (målt i faste priser).

Ungdomsarbeidsledigheten ligger fortsatt på rundt 33 prosent.

På den bakgrunnen er det forståelig at 1,5 prosent vekst i BNP i 2017, om lag halvparten av hva EU hadde samlet, ikke imponerte velgerne nevneverdig. Dessuten ligger arbeidsledigheten fortsatt på 11 prosent, etter at den hadde ligget på rundt 7 prosent før finanskrisen, og nådde et høydepunkt på 13 prosent i 2014.

Ungdomsarbeidsledigheten ligger fortsatt på rundt 33 prosent, på et depresjonsnivå.

Lave investeringer i næringslivet, et mangeårig tilnærmet fravær av utenlandske investeringer, manglende satsing på digitalisering samt et dysfunksjonelt arbeidsmarked har fratatt mange unge italienere håpet om en bedre fremtid i eget land.

Et land som ikke kan tilby den oppvoksende generasjon positive framtidsutsikter er, som en tidligere leder for det italienske industriforbundet, Luca di Montezemolo, uttrykte det i 2005, «et land i faresonen».

De unge flytter fra landet

Selv om Italia lenge har vært preget av arbeidsutvandring, inntraff et tydelig trendskifte rundt 2006. Siden den gang har 2,3 millioner italienere utvandret, hvorav rundt 70 prosent i aldergruppen 18 til 34 år. De viktigste destinasjonene har vært London, Frankrike, Sveits, Tyskland og Østerrike, samt Nord-Amerika.

Siden Italia helt siden 1990-tallet har hatt en av de laveste fødselsratene i den rike verden, og en av de hurtigst aldrende befolkningene, er det langt mer enn et demografisk problem at gruppen mellom 18 og 44 år faktisk er redusert med 6 prosent de siste fem årene.

Italia har ikke råd til å fortsette som før, med et arbeidsmarked hvor dyktige og ambisiøse unge mennesker ofte føler seg urettferdig behandlet, og hvor familienettverk ofte betyr mer enn talent, utdannelse og gode karakterer.

Når mange velger å emigrere, er det ikke bare den fremtidige økonomiske veksten som undergraves. Håndteringen av en statsgjeld på 133 prosent av BNP, som økonomen Luigi Zingales har uttrykt ligger på et «undertrykkende høyt nivå», blir også vanskeligere.

Ifølge Zingales er det kun fordi den europeiske sentralbanken ECB siden finanskrisen har gjennomført en ekstraordinært ekspansiv pengepolitikk med massive oppkjøp av blant annet italienske statsobligasjoner, at det har lyktes å drive renten på statsgjelden ned på et håndterbart nivå. I 2017 var den for første gang lavere enn vekstraten i økonomien – et nøkkeltall for mulighetene til å redusere gjeldsbyrden over tid.

Totalt uansvarlig

Det er et åpent spørsmål hvordan den italienske staten vil klare å håndtere den ventede normaliseringen av ECBs pengepolitikk. Spørsmålet blir ikke mindre av å registrere hva partiene lovet velgerne før valget: lavere skatt og høyere offentlige utgifter.

Det mest moderate partiet i så måte var det regjerende sosialdemokratiske partiet PD. Partiet krympet fra rundt 40 prosent ved forrige valg til knappe 19 prosent.

Slike utsagn er temmelig representative i italienske valgkamper.

I et intervju med TV-kanalen La7 før valget ga den tidligere statsministeren Mario Monti (2011-2013) følgende karakteristikk av de italienske partienes valgløfter: «Disse løftene risikerer å skyve landet utfor stupet. Dette tegner bildet av et land som beveger seg baklengs, og ikke forover. Det spetaklet vi og resten av Europa tilbys er totalt uansvarlig og fremstår samlet som en gedigen desinformasjonskampanje.»

Forza Italias Renato Brunetta, leder av underhuset, kommenterte Montis utsagn og sa, ifølge Reuters, dette: «… et latterlig og patetisk utsagn fra en tidligere regjeringssjef som solgte Italia til EU.» Slike utsagn er temmelig representative i italienske valgkamper.

Que será, será

Det er ikke bare konsekvensene for budsjettbalansen det er grunn til å bekymre seg for hvis en ny regjering skulle gjøre alvor av sine valgløfter.

Selv Montis pensjonsreform fra 2012 og Renzis arbeidsmarkedsreform fra 2015, som bidro til et litt mer fleksibelt arbeidsmarked, står i fare. Dermed gjentar Italia muligens sin økonomisk-politiske arvesynd fra 1970-tallet, bare med nye partier i førersetet: en ekspansiv finanspolitikk som en erstatning for helt nødvendige liberale strukturreformer.

Slike reformer er helt avgjørende for at Italia på nytt skal skape produktivitetsvekst gjennom økt konkurranse og økt innovasjonstakt. Uten slike reformer er det en illusjon å tro at italiensk økonomi vil bli friskmeldt i overskuelig fremtid.

Problemet er bare at ingen – absolutt ingen – av partiene sa noe om slike reformer i sine valgprogrammer. Her støtter jeg meg på Mario Montis og sentralbanksjef Ignazio Viscos gjennomgang, og jeg har ingen grunn til å betvile deres faktaformidling.

Slik kan valgets desperate rop om forandring ende opp som et av Italias flaueste episoder av historien som gjentar seg, og aldri kommer seg ut av status quo-tyranniet. Vi må derfor også i fremtiden være forberedt på å finne Italia på 46. plass, eller lavere, på Verdensbankens årlige evaluering av ulike lands regulatoriske kvalitet og næringsvennlighet (Doing Business 2018), bak Romania og rett foran Armenia og Ungarn.

Kan Italia reddes?

Paradoksalt nok, vil sikkert noen lesere tenke, tror jeg faktisk at Italia på mellomlang sikt har en god sjanse til å komme seg ut av uføret. Det er det tre grunner til: landets politiske institusjoner, improvisasjonsevne og Frankrike.

Italia kan prise seg lykkelig over sitt befestede konstitusjonelle demokrati og at landet har vist en spesiell evne til å velge kompetente og høyt respekterte presidenter. Tradisjonen går helt tilbake til republikkens første valgte president i 1948, Luigi Einaudi. Giorgio Napolitanos siviliserte demontering av Silvio Berlusconi som statsminister i 2011 bør nevnes som et eksempel på statsmannskunst på høyt nivå.

M5S kan komme til å vise seg fra en langt mer konstruktiv og pragmatisk side.

Nå har den partiuavhengige presidenten Sergio Mattarella en svært viktig oppgave. Hans sonderinger omkring en ny regjering kan få ekstra stor betydning i en situasjon hvor et relativt uerfarent M5S har uttrykt at det vil ta regjeringsansvar som det største partiet.

M5S kan komme til å vise seg fra en langt mer konstruktiv og pragmatisk side med regjeringsansvar, og langt mer villige til å samarbeide med et krympet PD enn man kunne få inntrykk av før valget. Det er allerede registrert at M5S har dempet sin EU- og euroskepsis betydelig i løpet av de siste månedene.

Det er til og med mulig å se for seg en regjering med M5S og PD, forsterket med enkelte partiuavhengige teknokrater. Det siste kan vise seg nødvendig for å skape tillit i EU, og de vil typisk rekrutteres fra finansdepartementet eller sentralbanken.

Det er uansett president Mattarella som vil lose Italia gjennom denne prosessen, og det er ikke noe dårlig utgangspunkt for å ende opp med et resultat som kan komme til å overraske mange i positiv retning.

Langt vanskeligere er det å se for seg at den halv-fascistiske Berlusconi-alliansen, som etter valget bør kalles Salvini-alliansen, etter Legas leder Matteo Salvini, vil komme i nærheten av regjeringsmakt. Hvis det skulle skje, vil det mest sannsynlig være på grunnlag av at Lega alene inngår i et samarbeid med M5S. I så fall er det duket for høyt konfliktnivå i relasjon til EU, noe italienere flest trolig ikke vil være med på i lengden.

Hvis Macron lykkes

Hvis vi nå skulle gå inn i en svært turbulent periode i italiensk politikk, hvilket ikke er sikkert, er det likevel flere forhold som sannsynliggjør at vi kan skimte lys i den andre enden av tunellen: Italia vil fortsatt være medlem av EU og forpliktet til å følge EUs spilleregler.

For det andre er få land bedre til å improvisere seg gjennom perioder med politisk kaos. For det tredje har landet flere uavhengige kvalitetsaviser som er viktige opinionsbærere for landets akademiske og sivile elite, som i det lange løp har en tendens til å vinne frem.

Løsningen for Italia er en helt annen.

Til slutt kan Frankrike komme til å spille en viktigere rolle enn mange er klar over, som et mulig forbilde og eksempel på vellykket overvinnelse av en form for økonomisk stagnasjon og status quo-tyranni med klare paralleller til Italia.

Hvis Emmanuel Macron lykkes, er det med andre ord stor sannsynlighet for at Italia vil sperre øynene opp og ønske seg noe lignende – etter å ha prøvd og feilet med det meste. Frankrike kan derfor komme til å spille en rolle som Tyskland, av ulike grunner, aldri vil kunne gjøre.

Løsningen for Italia

Men Italia har ikke all verdens tid. Med sin tyngende statsgjeld vil Italia få store problemer med å betjene statsgjelden etter hvert som rentenivået nærmer seg et mer normalt nivå.

Og hverken statsfinansene eller de italienske bankenes skjøre soliditet vil tåle en ny finanskrise med det første. Italias løsning er definitivt ikke å gjøre statsfinansene svakere. Den verste tenkelige løsningen er om Italia skulle finne på å tre ut av eurosamarbeidet. Det vil innebære at landet vil tvinges til å betale tilbake en skyhøy gjeld i euro med en ny devaluert italiensk valuta. Et forsøk som i beste fall er dumdristig.

Løsningen for Italia er en helt annen: økt vekst gjennom liberale reformer som fremmer konkurranse og innovasjon gjennom produktive insentiver basert på rettferdige spilleregler og bekjempelse av politiske privilegier, rent seeking, maktkonsentrasjon og korrupsjon.

Italia har faktisk forsøkt denne oppskriften tidligere. Den var kjernen i reformprogrammet som den liberale økonomen og statsmannen Luigi Einaudi stod i spissen for etter andre verdenskrig, som la grunnlaget for «det italienske økonomiske under» og det bella Italia vi alle elsker.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden