Kommentar

Hvorfor diskuterer vi bare ledelse når det handler om kjønn?

Vi har enda ikke fått høre Berit Svendsens versjon av Telenor-saken. Men noe sier meg at hvis det ikke handlet om kjønn, men om endret strategi, ville vi ikke fått vite det i mediene, skriver Ingebjørg Sofie Larsen.

Bilde: Telenor / Mynewsdesk

Det gjør både kvinnelige ledere og bedrifter en bjørnetjeneste.

Det er kanskje ingen overraskelse at kjønnsdimensjonen har dominert medienes omtale av Telenor, Berit Svendsen og Sigve Brekke de siste dagene. Det har ikke minst regjeringen selv bidratt til: jeg tenker selvfølgelig på likestillingsministerens uttalelse om at Telenor «beveger seg i feil retning når det kommer til å få frem flere kvinner».

Unntaket er Aftenpostens Trine Eilertsen, som er skeptisk til kjønnsfokuset:

«Det blåser på toppene, også for kvinner. Og det er ikke synd på Berit Svendsen», skriver Eilertsen, som understreker at det at en ny konsernsjef gjør endringer i ledergruppen, slett ikke er uvanlig.

Selv om endringer i ledergruppen ganske riktig er et naturlig grep fra en ny konsernsjef, er det selvfølgelig mange grunner til at kjønnsdimensjonen tas opp. Det burde i og for seg være unødvendig å forsvare: i en tid hvor mangfold i ledelsen er et tema i de fleste bedrifter, og problemer rundt kjønn og maktstrukturer stadig kommer til overflaten, er det medienes oppdrag å avdekke kjønnsdimensjonen hvis den er der.

Men det kan ikke være den eneste dimensjonen. I diskusjonen om Svendsens avgang har vi knapt hørt noen snakke om hva Telenors strategi fremover er, hva slags ledelse selskapet vil (og bør) ha. Og videre: hvilke personer har kompetansen til å utføre det oppdraget? Knapt en eneste kommentator har uttalt seg om hva man ønsker seg av Telenor, med unntak av at de må ha mer mangfold i ledelsen.

Det ensidige fokuset på kjønn i den offentlige diskusjonen kan gjøre det vanskeligere å avdekke potensiell kjønnsdiskriminering – for vi forblir uopplyste om hvilke andre aspekter saken dreier seg om.

Selv om det (så vidt jeg vet) ikke er grunnlag for å sammenlikne de to sakene, minner det om dekningen av lederkonflikten i Vårt Land. Her ble kjønnsdimensjonen riktignok fremhevet av den avgåtte lederen selv – som hun forteller i Morgenbladet denne uken, hadde Åshild Mathiesen følelsen av at avgjørelser var tatt på forhånd. Hun opplevde å bli forbigått i stedet for å inneha den autoriteten hun skulle hatt.

Men også her var det få som belyste forretningstrategi og ledelse. En viktig del av konflikten handlet om ulik forståelse av Vårt Lands rolle i Mentor Medier. Hva var det konsernledelsen ville som Mathiesen ikke ville? Hva var målene hun i deres øyne ikke var egnet til å nå? Hvor gikk det galt? I mediene druknet disse spørsmålene i kjønnsdimensjonen.

Mathiesen opplevde at kjønn spilte inn i saken. Men det hun beskriver, handler tilsynelatende i hvert fall også om mangel på saklig og ledelsesfaglig diskusjon. Og skal vi forbi kjønn som et hinder – noe de fleste av oss vel ønsker – burde vi ikke heller starte der?

Vi har enda ikke fått høre Berit Svendsens versjon av Telenor-saken. Hvis den handler om forbigåelse og utfrysing, med eller uten en kjønnsdimensjon, bør det selvfølgelig frem i lyset. Men noe sier meg at hvis det ikke handlet om kjønn, men om endret strategi, ville vi ikke fått vite det i mediene.

Alle de andre lederne som har kommet og gått i Telenor, har gjort det uten at offentligheten har fulgt med.

Hvor avgjørende burde det for eksempel reelt sett være i et selskap som Telenor at den neste topplederen har erfaring fra vekstmarkeder i Asia? Hvorfor? Hva bør være Telenors strategi i disse markedene? Og hva bør være Telenors strategi i Norge, hvor mange viktige spørsmål om infrastruktur og konkurranse må håndteres?

At disse spørsmålene underordnes kjønnsdimensjonen, er både næringslivet selv og mediene skyld i: Bare tenk på Sigve Brekkes spake og lite overbevisende forklaringer på pressekonferansen. Det har ikke vært en kultur for å diskutere slike valg og begrunnelser offentlig. Mang en næringslivsleder, kvinner som menn, har tatt hatten sin og gått av grunner som ikke har kommet frem i offentligheten. Diskusjonene om ledelse foregår stort sett i styrerommene eller på bakrommet – og de dukker bare opp i offentligheten når det for eksempel kommer en kjønnsdebatt journalister kan gripe fatt i.

Journalister og kommentatorer kan kjønn – de vet hvordan de skal dekke det, de vet hvem de skal be om en kommentar, de vet hvordan de skal få likestillingsministeren til å si at Telenor gjør noe uakseptabelt. Derimot kan journalister ikke forretningsstrategi, ledelse og telekom. Alle de andre lederne som har kommet og gått i Telenor, har gjort det uten at offentligheten har fulgt med – med unntak for Sigve Brekkes CV-juks, som selvsagt også var en journalistisk gullgruve.

Det er på høy tid å bryte taushetskulturen rundt ansettelser og avsettelser av toppledere. Særlig i selskap som staten helt eller delvis eier, er det av offentlig interesse.

Gode gravejournalister som interesserer seg for alle de ulike aspektene ved lederskifter, kunne gitt mer innsikt og flere verktøy for å forstå økonomien vi lever – men også til å avdekke kjønnsdiskrimineringen når den faktisk skjer.

Fra forsiden