Bøker

Hvorfor drepe barn?

Slimanis Vuggesang handler om den verst tenkelige forbrytelse, men vi får ikke svar på spørsmålet: Hvorfor?

Allerede før man er ferdig med tredje side i Leïla Slimanis Vuggesang, har dagmammaen Louise drept babyen og storesøsteren hans, samt forsøkt å ta sitt eget liv. Fra neste side går romanen bakover i tid for å finne svaret på hvorfor – dette er ikke en whodunit, men en whydunit.

Boken, som kom ut på norsk i februar (Cappelen Damm), er en kritikerrost internasjonal salgssuksess. Den gir presise innblikk i det moderne vestlige familielivet. Særlig morens dragkamp mellom karriere, biologi og omgivelsenes forventninger vil finne gjenklang hos småbarnsforeldre (de småbarnsforeldre som orker å lese en bok med åpningslinjen: «Babyen er død. Det tok bare noen sekunder.»)

Den behandler med stødig hånd temaer som klasseforskjeller og integrering. Den borer seg inn i den brutale kjernen i denne litt fremmede, europeiske dagmammaordningen: Barnas oppdrager og nærmeste omsorgsperson, deres de facto mor, kan når som helst sparkes ut av familien. Med sine korte, kalde «sånn-er-det-bare»-setninger drives man dypere og dypere inn i familiedramaet mellom far og mor, foreldre og dagmamma, dagmamma og barn. Vuggesang er en sånn bok som man ikke klarer å legge fra seg før den er ferdig fortært.

Men så var det dette med «hvorfor».  Hvorfor dreper egentlig Louise disse barna som hun holder så høyt?

Et menneskelig kjernespørsmål

Spørsmålet opptar meg, ettersom jeg bruker store deler av tiden min på å forsvare kriminelle og andre i landets rettssaler. Selv om det gjerne fremstår slik i rettsserier, og forsvareren ofte skulle ønske det annerledes, er det nokså sjelden at spørsmålet om hvem kommer på spissen. Men hvorfor, det er en evig aktuell problemstilling.

Hvorfor noen dreper, tilhører gruppen av menneskelige kjernespørsmål som – i likhet med andre grunnleggende og komplekse spørsmål som hvorfor vi elsker, hater og begjærer – ikke bør overlates til fagfolk, og som ofte besvares best i skjønnlitteraturen.

Egentlig er det upresist å skrive «hvorfor noen dreper», det er ikke så enkelt. I motsetning til for eksempel det å elske er det å begå drap en aktiv handling – attpåtil blant de mest umoralske handlinger vi kan tenke oss. Spørsmålet blir dermed todelt, hvor det første og enkleste er selve motivet: Hvorfor ville du drepe? Dette beskjeftiger også den klassiske kriminallitteraturen seg med, og svaret avsløres gjerne i en salong hvor detektiven har samlet de involverte.

Det andre er forklaringen, det som ofte er vanskeligst å forstå: Hvordan kunne du?

Vi er alle monstre

Vekselvirkningen mellom de to spørsmålene er åpenbar, ettersom et usedvanlig sterkt motiv kan redusere behovet for en forklaring: En far som akkurat har sett sin datter bli drept, dreper gjerningsmannen umiddelbart (motiv: hevn, forklaring: bedøvet impulskontroll).

Men affekt er ikke en tilstrekkelig forklaring hvis motivet er berikelse eller en advarsel til omverdenen. Her må tyngre forklaringer komme inn, og det er her psykologien så vel som enkelte konservative innsikter utfyller bildet.

Erkjennelsen om at mennesket er både godt og ondt, at noen er ondere enn andre, er avgjørende for å forstå de forbrytelser som omgir oss. Det som kan virke som et svakt motiv for de fleste, som for eksempel det å se noen lide, kan for enkelte være et sterkt motiv.

Denne erkjennelsen om det onde i mennesket er også Slimanis utgangspunkt. Til nettmagasinet Bookanista sier hun: «[I] think that we are all monsters, we all have a monster inside of us. Some of us are able to control it, and some are not.»

Vi er altså alle monstre. Det leder til en annen innsikt: behovet for psykiske og sosiale hindre. Typiske sosiale hindre er lover, regler og oppslutningen om dem, tradisjoner, familie, det sosiale nettverket, tilhørighet til samfunnet rundt oss, til fedrelandet for den saks skyld – alt dette bidrar til å holde de onde og skadelige impulsene i sjakk.

Når disse institusjonene forvitrer, bryter helvetet løs. Da lar vi oss styre av misunnelse og maktbegjær og massesuggesjon, og vi kan begå de uhyrligste handlinger. Det er ikke før sivilisasjonen på ny innhenter guttene på den øde stillehavsøya i William Goldings «Fluenes herre», at de innser hva de har gjort, og gråter «for the end of innocence, the darkness of man’s heart (…)».

Aksel Braanen Raskolnikov

Dostojevskijs Forbrytelse og straff, hvor drapet på samme måte som i Vuggesang skjer i starten av boken, beskjeftiger seg primært med de psykologiske hindrene. Den fattige og hyperrasjonelle studenten Raskolnikov – jeg ser for meg en utsultet Aksel Braanen Sterri på speed – dreper en gammel pantelånerske og hennes søster med øks.

Motivet til Raskolnikov er sært, men tydelig: Han har utviklet en hypotese om at enkelte ekstraordinære mennesker er hevet over alminnelige moralske og faktiske lover, og ettersom han ser på seg selv som en slik ekstraordinær person, blir han besatt av å prøve hypotesen i praksis. Selv om det satiriske motivet er interessant (Dostojevskij fryktet rasjonalismebølgen som skylte over Russland etter at den nye tsarens liberalisering åpnet slusene for opphopede bøker og ideer fra den kontinentale opplysningstiden), ligger mysteriet i jakten på forklaringen – på hvordan han kunne.

Det vil si forklaringer. Dostojevskij presenterer flere. Fattigdom, utenforskap, manglende sosialt nettverk, stormannsgalskap, sult, svekket helse, rasjonalismens kraftfulle og forførende karakter – boken er full av mulige motstridende og komplementerende forklaringer, og funderingen rundt disse er med på å gi romanen liv lenge etter gjennomlesning. (Jeg fikk noe av den samme følelsen av dokumentarboken To søstre, av Åsne Seierstad. Den manglende forløsende enkeltårsaken til at de norske søstrene sluttet seg til IS, og de mange ulike plausible forklaringene, fortsetter å dra i meg.) Verdt å merke seg er likevel at uten motivet hadde antagelig boken falt sammen, forklaringene hadde skiftet farge fra interessante til kuriøse.

Å nevne Forbrytelse og straff i forbindelse med Vuggesang er nærliggende, ettersom Slimani gjør det selv. Allerede før fortellingen starter, har hun sitert fra den godmodige fylliken Marmeladovs tale til Raskolnikov: «For ethvert menneske må i det minste ha et sted å gå.»

Utenforskapet

Dette blir også en forklaring for Slimani: Louise er den ultimate outsider. Hun er etnisk fransk, men henger bare med innvandrerdagmammaer i parken. Hun lever i velstående middelklassehjem på dagtid, men hjemme fungerer ikke dusjen. Hun har alltid sett de andres tilhørighet, de andres sivilisasjon, og enkelte ganger virker det som om hun også hører til den selv. Men det gjør hun bare til barna er store nok til å begynne i barnehage. Så er det ut igjen i kulden, alene.

Dessuten er Louise rar, hun oppfører seg av og til som et barn, av og til smålig og slem, hun vasker vinduer til hun blør, kanskje er hun alvorlig psykisk syk, hun er i alle fall ikke helt i vater.

Og så kulminerer Louises psykiske vanskeligheter med hennes økonomiske problemer, og samtidig skal familien hennes nok en gang forlate henne, det minste barnet skal begynne i barnehage. Og så klikker det for Louise, og en dag inviterer hun barna inn i badekaret for å stikke dem i hjel med kniv. Hun begår overlagt drap, hun blir en barnemorder.

En vanskelig forbrytelse

Henriette, kjæresten min, er lege. Hun fortalte meg en gang om en kollega som hadde tatt imot et barn på fødestuen (det var tydeligvis noen komplikasjoner; leger holder seg vanligvis unna selve fødselen). Mens legen bar babyen for å gi den til moren, skled han i fostervannet som lå på gulvet. I slike øyeblikk har vi ikke tid til å tenke, instinktene tar overhånd. Legen landet på ryggen, mens han holdt babyen opp med strake armer, som mot himmelen. Den nyfødte var fullstendig uskadd. Legen fikk kraniebrudd.

Å drepe er vanskelig nok i seg selv. Å drepe barn er blant de mentalt vanskeligste forbrytelser som finnes. De samme instinktene som gjør at vi reagerer på barnedrap med den absolutte forferdelse, må gjerningspersonen overvinne for å være i stand til utføre det. Både de sosiale og psykologiske hindrene er enorme. Derfor begås drap av barn gjerne i psykose, eller i rus, eller i voldsom affekt, og nesten aldri med overlegg.

De mest kjente overlagte barnedrapene her til lands skjedde 22. juli 2011. Selv Anders Behring Breivik, vårt riksmonster, fortalte i rettssalen at han trente mentalt over lang tid for å bli i stand til å myrde ungdommene på Utøya. Han tok også medikamenter som økte aggresjonen og senket sensitiviteten.

Louise er edru, og hun handler tilsynelatende ikke i affekt: Hun inviterer rolig barna inn for å ta et bad før hun hugger til med den skjulte kniven.

Drapet forblir et mysterium

Selv om Slimani, på samme måte som Dostojevskij, presenterer oss for en rekke ulike forklaringer på hvordan dette kunne skje, føles de ikke helt tilstrekkelige. Kanskje trenger de ikke være det, eller – rettere sagt – kanskje kan de aldri bli det, fordi det å drepe to små barn du har et nært forhold til, som jo utvilsomt skjer, er så hinsides at det kanskje aldri vil finnes en annen forklaring på hvordan det er mulig, enn resignert å erkjenne at noen rett og slett er monstre.

Men hva da med motivet – hvorfor vil hun egentlig drepe barna? Ønsker hun ikke å gi dem fra seg igjen, så hun dreper dem slik at ingen andre skal få dem heller? Det er i så fall et motiv som betinger en sykelighet langt over det romanen forøvrig indikerer. Dreper hun dem for å straffe seg selv? Hvorfor tar hun i så fall ikke bare sitt eget liv? Skal hun straffe foreldrene Miriam og Paul ved å ta fra dem det kjæreste de har? Vil hun bare se barna lide? Hater hun dem? Heller ikke noe av dette er foranlediget i romanen.

Louise er sikkert i stand til å drepe. Kanskje også barn. Men hvorfor hun vil det, aner jeg ikke.

Det vet ikke Slimani heller, og romanen avslutter med å la svaret stå åpent. I seg selv er det forståelig, kanskje også realistisk (plottet er hentet fra en reell drapssak i New York i 2012). De fleste drapssaker fremstår uforståelige for normale mennesker, og især når ofrene er barn. Menneskesinnet er mørkt og mystisk, og selv om vi blir presentert for alle fakta i en sak, får vi sjelden fullgode svar på hva som foregår inne i hodet på en morder. Fra utsiden.

Men litteraturens styrke er at den kan ta oss med inn. Den kan forsøke å forklare, forsøke å forstå. Slimanis prosa pretenderer å gjøre nettopp det, men ender opp med kun å gi oss forfatterens eget perspektiv: en forferdet utenforstående.

Vuggesang mislykkes derfor i sin viktigste oppgave. Den blir ikke noe mer enn en stilig og grusom thriller, med innsiktsfulle sosiale og familiære skildringer. I ettertid er det kulissene som står igjen som det verdifulle, mens drapene – selve den sentrale handlingen – fremstår som en effekt, en pulsfremkallende motor. Og slik blir man sittende igjen, med det samme spørsmålet som man hadde på tredje side:

Hvorfor?

Artikkelen er hentet fra papirutgaven av Minerva, nr. 2/2019. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden