Debatt

Hvorfor flere bør lese pratmakeren Peterson

Bilde: Gage Skidmore

Jeg er enig i alt Jordan Peterson sier, men uenig i alt han mener.

Jordan Peterson har plutselig blitt en av verdens viktigste akademikere, og det er ikke uten grunn. Han er uten tvil en intellektuell med stor innsikt i både samfunn og psyke. Han snakker innen anerkjente rammer av akademiske, politiske, kulturelle og moralske tradisjoner. Han er godt utdannet, har lest mye solid litteratur innen mange tema og har bred empiri fra sin egen kliniske praksis. Han er ingen autodidakt som har lest seg inn i et vrangspor av alternativ forskning og konspiratoriske nettsider, og funnet løsningen som de ideologisk blinde mainstream-forskerne med sine vedtatte sannheter prøver å skjule. Han er god til å formulere seg og bruke kunnskapen til å bygge opp under teoriene sine. Sammen gjør det ham til en interessant samfunnsdebattant med mange gode analyser av samfunnet og nyttige ideer om hvordan det kan forbedres.

Og verst av alt, jeg er ikke uenig i en eneste ting han sier. Det tror jeg ikke jeg har opplevd før (spør min kone. Angivelig kverulerer jeg på alt av ryggmargsrefleks)

Hvert enkelt utsagn han sier er jeg enten helt enig i eller finner uproblematisk.

Noen ganger sier han noe, og jeg tenker: det har jeg aldri tenkt på før, det var en god, eller morsom, måte å formulere det på, akkurat det har jeg tenkt også eller det var den mest treffende analysen av et samfunnstrekk jeg kan huske å ha hørt. Mye er også selvfølgeligheter og åpenbare sannheter du ikke finner noen som vil si seg uenig i. Det er tross alt en selvhjelpsbok.

Jeg ljuger litt. For det første gjelder dette kun boka 12 Rules for Life: An Antidote to Chaos. Dessuten, når han i regel 11 sadler kjepphestene sine og rir med stormskritt i kamp mot sine postmoderne og marxistiske stråmenn blir det blinde sinnet hans litt mye. Men heller ikke da er det mye jeg er direkte uenig i. Det er grunn til å diskutere identitetspolitikk og tonedøv ideologi. Jeg bare liker ikke den aggressive måten han angriper meningsmotstandere på. Tidlig i boka oppfordrer han til ydmykhet og anta at de du snakker med vet noe du ikke vet, men jeg tror han glemte de rådene da han nærmet seg slutten av boka.

Samtidig er det noe underliggende i hvert eneste utsagn han kommer med i boka som til sammen danner et verdensbilde, eller for å være slem, en ideologi. Peterson starter introduksjonen med å si at han mener vi må finne balansen mellom kaos og orden. Problemet er, og merkelig nok avslører han det spektakulært allerede i underteksten på tittelen, at han vil egentlig ikke ha middelveien. Han vil ha orden. Han påpeker en rekke problemer i vår normløse samtid, og løsningen hans er aldri å ta med det gode fra fortidens orden og det gode fra nåtidens kaos for å finne en måte å møte framtiden. Løsningen ligger alltid i fortiden og i gamle strukturer og tradisjoner.

I den enkelte sak er jeg enig i utfordringen han skisserer og hvor problemet kommer fra. Jeg kan også se et poeng i løsningen som er å finne i tradisjoner. Men det er sånn hver gang, og i helhet tegner det et bilde av at verden var bedre før da vi hadde strenge tradisjoner og menn styrte. Han sier det aldri og det kan godt være at han ikke mener det heller. Men det jeg leser er at vi må tilbake til tradisjonelle kjønnsroller, vi må ha autoritær oppdragelse, vi trenger strenge hierarkiske strukturer i arbeid og samfunnsstyre og vi må for guds skyld gjeninnføre gudstroen.

En av Petersons nemesiser er ideologer. Han har flere haranger om ideologier og ideologer gjennom boka. Noe av det mest fascinerende med boka er at selv om han innimellom påpeker at han ikke vet løsningen, så er det tydelig at han vet løsningen.

Han er en moraliserende snakkesalig bedreviter som sitter og forteller verden hvordan vi skal oppføre oss. Hvis han ikke har ment den som et grunnlag for en ideologi så er det i alle fall nok av mennesker som er klar til å bruke den til det. Gjennom hele boka sitter han og messer om hva folk gjør galt, og hvordan han og hans egen helgenfamilie gjør alt riktig. Det skal sies at jeg hørte boka som lydbok, og da kommer nok messeaspektet fram tydeligere – i 15 timer. I lydboka får du også bonus i at han noen ganger blir så rørt over sin egen fortreffelighet at han blir grøtete i stemmen.

Han ser heller ikke at det finnes mulighet til å lage nye strukturer og ny orden basert på den moderne åpenhet og frihet– det skumle kaos. Hvis mennesket startet som et egoistisk individ som utviklet seg til å sette familie først, så gruppen først også nasjonen først, hvorfor er det så umulig å se for seg at et senere skritt er å sette det globale samfunn først? Ikke at vi er der nå eller at det nødvendigvis er målet, men hvorfor er det bare mulig å tenke at gamle strukturer er det beste. Det er fullt mulig å lage nye strukturer og videreutvikle gamle.

Poenget mitt er at Peterson er ingen å bare forkaste. Han er en intelligent mann med ærlige bekymringer om samfunnet som han ønsker å dele og diskutere med andre. At han er en selvgod, belærende pratmaker som jeg ikke liker personlig bør ikke komme i vegen for å ta det han sier alvorlig.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden