Kommentar

Hvorfor ikke Senterpartiet?

Hvis KrF ikke vil gå inn i en forpliktende relasjon, bør Erna Solberg føle seg fri til å by Trygve Slagsvold Vedum opp til dans, skriver Nils August Andresen.

Bilde: Senterpartiet/Flickr, CC BY 2.0

Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet har 91 mandater på Stortinget. Er det et flertall som kan brukes til noe?

Valgnatten var all spenning knyttet til om KrF og Venstre ville klare sperregrensen. Det gjorde de, men spenningen ble bare forflyttet ett hakk. Spørsmålet er nå: Vil KrF og Venstre bidra til en borgerlig regjering?

KrFs kvaler

Venstre synes det å synke inn en erkjennelse av at uklarhet om regjeringsspørsmålet er uholdbart for partiets oppslutning. Men i KrF snakkes det åpent om hva man kan tjene på å samarbeide mot venstre. Stortingsrepresentant Hans Fredrik Grøvan sa til NRK i går at uten en samarbeidsavtale, står partiet fritt til å finne flertall med Arbeiderpartiet i mange saker.

Men KrF driver et høyt spill.

KrF vet selvsagt at nettopp samarbeidsavtalen også har bundet regjeringen til å gi KrF viktige seire der stortingsflertallet mener noe annet. Kanskje derfor har Knut Arild Hareide har allerede luftet at partiet, nå som de opplever at det er de som er på vippen, kan felle Erna Solberg over alt fra oljeboring og tidlig ultralyd til søndagsåpne butikker.

Det er vanskelig å tenke seg mindre tillitsskapende utspill enn det partiet har kommet med de siste dagene. Men KrF driver et høyt spill. Det kan bare lykkes dersom det er reelt at partiet er det unikt mektige vippepartiet.

I hvert fall to forhold taler mot dette. Det første er at mye tyder på at KrFs velgere ikke vil være med over til venstresiden. TV2s valgekspert Terje Sørensen sier til Minerva i dag at KrF formodentlig mistet flere velgere til Høyre og Fremskrittspartiet enn til Arbeiderpartiet ved årets valg – velgere som fryktet at KrF ikke ville garantere en borgerlig regjering. Hvis Hareide feller en Solberg-regjering, kan det være det som skal til for å bringe partiet permanent under sperregrensen.

Det andre er at KrF ikke trenger å være det unike vippepartiet.

Minskende avstand til Senterpartiet

Fire år etter det rødgrønne samarbeidet fremstår nemlig avstanden mellom Senterpartiet på den ene siden og Høyre og Fremskrittspartiet på den annen som mindre enn tidligere.

Det finnes dem som har drømt om et slikt samarbeid en stund. Men så lenge målet har vært et nytt flertall for de fire samarbeidspartiene, har det forblitt en hemmelig fantasi. På noen områder er den selvsagt fortsatt stor: Kommunereform og landbrukspolitikk er klare eksempler. Men det er ikke gitt at motsetningene er større enn de er mellom regjeringen og KrF på den ene side og mellom Senterpartiet og de øvrige rødgrønne partiene på den andre.

Derimot er det krevende å ha en regjering hvis parlamentariske grunnlag hele tiden er bundet opp til den pågående krisen i KrFs indre sjelsliv.

Og hvorfor skulle ikke Senterpartiet søke samarbeid på borgerlig side? Senterpartiet er tross alt historisk sett et borgerlig parti. Et flertall bestående av Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet vil formodentlig lettere finne kompromisser om energipolitikken, innvandringspolitikken og kanskje arbeids- og sosialpolitikken. En reduksjon av formuesskatt på arbeidende kapital vil glede Senterpartiets kjernevelgere. Ytterligere kommunesammenslåinger må formodentlig settes på vent, men det er ikke sikkert man kommer mye lenger med KrF på vippen. Det må bli mer penger til landbruk, men det kan til gjengjeld bli mindre til enkelte av KrFs hjertesaker. Spørsmålet om EU-medlemskap er, så gjerne noen få av oss fortsatt skulle sett at det var annerledes, i alle tilfeller ikke en aktuell politisk sak for tiden.

Noe regjeringssamarbeid eller endog en samarbeidsavtale av den typen man hadde med Venstre og KrF i forrige periode, er neppe aktuelt med det første. Men Senterpartiet er landets kanskje mest pragmatiske parti – og et parti som naturlig søker makt. Partiets velgere vil ikke på samme måte som Venstres og KrFs okke seg hver gang en FrP-statsråd sier noe dumt – de vil i stedet se om partiet leverer på deres hjertesaker.

Jeg tilhører dem som ønsker meg en borgerlig firepartiregjering. Flertallsregjeringer gir tydeligere ansvarsfordeling og bedre helhetstenkning, og jeg har ikke noe imot om Venstres klimaengasjement og KrFs sosiale engasjement bringes inn i regjeringskontorene. Derimot er det krevende å ha en regjering hvis parlamentariske grunnlag hele tiden er bundet opp til den pågående krisen i KrFs indre sjelsliv.

Flertallet finnes der. Hvis KrF ikke vil gå inn i en forpliktende relasjon, bør Erna Solberg føle seg fri til å by andre partier opp til dans.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden