Spaltist

Hvorfor jeg ble sjarmert av Hugo Chávez

Vi var mange som hadde en viss respekt for denne merkelige, tidvis klovneaktige figuren, skriver Goffeng.

Bilde: Wikimedia Commons / Agência Brasil

Og hvorfor jeg bare er en halvveis angrende synder.

Jeg har lenge lurt på om Minervas server ville takle en tekst om Hugo Chávez som ikke er 100 prosent fordømmende, eller om den ville oppleve en eksistensiell, digital krise. Klarer den en slik tekst uten at ordet «diktator» brukes åtte ganger, og uten at UPS-en eksploderer? Jeg tenkte jeg skulle teste det i denne månedens spalte, nå som vi har fått mannen litt på avstand.

Min fascinasjon for Chávez startet da han kom tilbake til Miraflores-palasset i Caracas etter det nesten vellykkede kuppet mot ham i 2001.

Venezuelanere hadde flommet ned fra åssidene rundt byen for å protestere på det som skjedde. Jeg så dokumentaren The Revolution Will Not Be Televised (2003), og mitt venstrevridde aktivisthjerte ble rørt til tårer over et folk som reagerte så spontant og unisont.

Men det som virkelig fikk meg til å sperre øynene opp, var Chávez’ reaksjon da han gikk på talerstolen etter sin retur. Mannen var en nasjonal leder på et kontinent hvor statsvolden var nærmest konsekvent. Morderiske spesialtropper og hensynsløse ledere tok livet av hverandre og andre over en sko så lav at det knapt var mulig å få den på seg. El Salvador, Nicaragua, Argentina, Brasil, Guatemala, Den Dominikanske Republikk og en rekke andre nasjoner hadde sett massedrap på politiske motstandere over flere tiår. Stort sett med solid støtte fra USA. Det var all mulig grunn til å vente det samme i Venezuela etter et mislykket statskupp.

Men det skjedde ikke denne gangen. Og før du som høyrevridd Minerva-leser nå roper noe i nærheten av «å, joda» høyt til skjermen din: Nei, det gjorde ikke det! Ikke i denne konteksten.

Det stod det respekt av

Du kan sammenligne med en norsk maktovertagelse, men både du og jeg vet at det er helt uinteressant. Dette er Sør-Amerika, og Chávez gikk på podiet og sa – mer eller mindre: «Gutta, dette var unødvendig.»

Det var noen arrestasjoner. Flere høyere offiserer fikk sparken. Men de fleste som hadde vært med på å organisere statskuppet, var tilbake på jobb kun dager senere. Flere fikk amnesti. Det stod det i mine øyne respekt av.

Men det skar seg jo etter hvert, det hele.

Det var alltid noe som skurret med den økonomiske styringen. Selv da landet så godt som utraderte sult, var det mye som ikke stemte. Selv når lederen for FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika (ECLA) ved Chávez død uttalte at han hadde endret Latin-Amerikas ansikt til det bedre ved å sette fattigdomsbekjempelse og ulikhet øverst på dagsorden, var det mye som skurret.

Det med sulten fikk jo også omtrent en tidel av oppmerksomheten som ble gitt da butikkene gikk tomme for dopapir. Men det skar seg jo etter hvert, det hele. Det ser vi klart og tydelig nå.

Men i min selektive confirmation bias var det heller aldri den mystiske økonomiske styringen som var fokuset. Jeg satt meg aldri skikkelig inn i den. Og det tror jeg gjelder for veldig mange som hadde en viss respekt for denne merkelige, tidvis klovneaktige figuren som likte å hode timelange talkshow med seg selv som eneste gjest.

Artikkelen fortsetter under lenken.

– Venezuela er et diktatur som fører en helt vanvittig politikk

USAs herjinger

Det var Chávez’ rolle i internasjonale relasjoner som fanget meg. Og selvfølgelig hans forhold til USA, som er det landet jeg selv underviser om på Blindern omtrent annethvert semester.

USAs herjinger i Sør-Amerika var – som alle nå vet – brutale, hensynsløse og morderiske. Les om USAs forhold til kontinentet gjennom akademikere som David F. Schmitz, Lars Schoultz og Stephen Kinzer, og du tror du har stupt inn i en krimroman som ikke helt klarer å sette grensen mellom det troverdige og det overdrevne.

Ifølge Cambridge Universitys antologi på internasjonale relasjoner ble langt flere mennesker drept av vestlig støttede diktaturer enn av de som ble støttet av Sovjetunionen. En stor andel av disse strøk med på dette kontinentet. Det skjedde i en higen etter å opprettholde eller installere høyrevridde autokratier i forskjellige grader av undertrykkelse.

USAs kontroll over kontinentet handlet aldri om å skaffe seg billige råvarer eller å investere i infrastruktur, som så mange på venstresiden har antatt.

Det handlet om det amerikanerne kaller resource denial. Kommunismen skulle ikke få fotfeste. Hele kontinentet ble sett på som et potensielt problemområde, og lite mer.

Ifølge tidligere nevnte Schoultz, som intervjuet dusinvis av amerikanske beslutningstagere på den tiden, ville de fleste av dem vært lykkelige om hele landmassen bare sank i havet. Sosialistlignende regimer var et signal om at noe var galt, og derfor måtte de vekk.

Venstrevridd i USAs bakgård

Chávez var faktisk den første demokratisk valgte skikkelig venstrevridde lederen som overlevde, både politisk og fysisk, her i USAs bakgård.

Etter at Dulles-brødrene lærte av Mossadegh-kuppet i Iran hvordan slikt kunne gjøres, og fulgte opp dette med kuppet mot «Red» Jacobo Arbenz i Guatemala i 1954, var det nesten ikke noe poeng i å forsøke å være venstrevridd og folkevalgt samtidig.

Han var en inspirasjon og en samlende kraft for mange av dem.

Men i tiden rundt og etter Chávez’ politiske overlevelse i 2001 dukket det opp representative ledere over hele kontinentet. Han var en inspirasjon og en samlende kraft for mange av dem, selv om han også visste å erte på seg andre.

Lik dem eller ikke, men de var de første selvstendige lederne disse landene hadde hatt på mange, lange og harde tiår. Og om man har et noe som helst prinsippbasert forhold til politikk, så er det vanskelig å avfeie akkurat det.

Faktisk valgt flere ganger

Og Chávez ble faktisk valgt. Flere ganger. Mye kan sikkert sies om valgene under denne perioden. Men de fikk også gode skussmål av internasjonale observatører som tidligere president Jimmy Carter. Jeg vet det gjør vondt i ethvert Civita-hjerte å anerkjenne akkurat det.

Hver gang jeg hører påstanden om at Chávez ikke var demokratisk nok, tenker jeg på Nixons berømte uttalelse om Allendes Chile, hvor han undres over hvorfor USA liksom skal stå rolig å se på at et land velger noe annet enn USA ønsker fordi innbyggerne deres er uansvarlige.

For som Yascha Mounk forteller, er ikke demokrati og liberalisme det samme. Man kan ha illiberalt demokrati. Og udemokratisk liberalisme. Og man kan ha demokratier de fleste av oss ikke liker utfallene av. Demokrati er ikke en samlebetegnelse på «alt jeg/vi liker». Du trenger ikke like noe for at det skal være demokratisk. Det er en sannhet som den norske høyresiden ikke alltid svelger, spesielt når det kommer til Chávez.

Panisk ideologisk kritikk

De voldsomme overdrivelsene av Chávez’ diktatoriske utskeielser som har kommet fra norsk høyreside, har også vært fascinerende å beskue.

Noen av dem har også stått på trykk i dette magasinet. Under hans tid fikk jeg blant annet flere ganger høre at Venezuela var verdens verste land å bo i. Unnskyld?! Kongo? Nord-Korea? Afghanistan?

Venezuela har falt ned i dype problemer.

Det var vanskelig å vite hvordan man skulle reagere. Skulle jeg akseptere at vedkommende virkelig mente det? Da ville jeg jo anta en ignorans om verden som grenset til det imbesile. Nei, det ville faktisk være en blodig fornærmelse mot vedkommendes intelligens. Jeg kunne derfor aldri godta at slikt tull ble sagt på noe annet enn et nærmest panisk ideologisk grunnlag.

Artikkelen forsetter under lenken.

Klassekampen viderebringer Venezuelas propaganda

Hugo skal ha sin del av æren

Arven etter Chávez er – slik jeg ser det – todelt.

Venezuela selv har falt ned i dype problemer, både fordi det på en måte er skjebnen til en nasjon som har latt seg styre av en egenrådig karismatiker, og grunnet en totalt feilslått økonomisk styring. Kriminaliteten, korrupsjonen, varemangelen, inflasjonen og den politiske usikkerheten og ufriheten er alvorlig, for å si det mildt. Det er så visst ikke noe å være stolt av.

Men det er også vanskelig å komme bort fra at hele Sør-Amerika de senere år har opplevd en uavhengighet de ikke har opplevd siden godt før President Monroe artikulerte sin doktrine i 1823. Det er å håpe at uavhengigheten med tid kan føre til mer stabile situasjoner enn det relative kaoset vi ser i flere land nå. Og det skal i så fall gode, gamle Hugo ha sin del av æren for.

Så er jeg en angrende synder, som lot meg sjarmere? Ja, men bare halvveis.

Og uansett hvordan man vil vekte mannen, ville jeg ikke vært foruten hans legendariske opptreden i FNs generalforsamling, hvor han entret podiet og viftet bort svovellukten han mente at George Bush hadde lagt igjen der noen dager tidligere.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden