Kultur

Hvorfor så mange akademikere blir ravende gale og skjeller hverandre ut for de rareste ting

I akademia ligger volden i selve argumentasjonsformen, skriver Anja Sletteland.

Bilde: Columbia GSAPP/ Wikimedia Commons

Akademia står fast i en destruktiv dynamikk mellom fagtradisjoner.

Hvis glassdøren ikke hadde vært av den tunge typen som svinger langsomt i begge retninger, ville den gått i tusen knas. Den aldrende professoren, en stjerne i sitt fag, følte tydeligvis ikke at det var nok å reise seg og skjelle ut sin kollega. Hun tok feil, feil, feil, så feil at han måtte gå i protest.

Spørsmålet hun hadde stilt, var om det ikke kunne tenkes at usannheter og rykter kunne spille en rolle i utenrikspolitikk. Javisst, konkluderte hun; bare se på invasjonen i Irak og jødeforfølgelsen under andre verdenskrig.

Jeg holdt tydeligvis merkbart kjeft, for noen dager senere sendte den utskjelte foredragsholderen meg en epost: «Hvorfor stilte ikke du noen spørsmål under seminaret, Anja? Oppfatninger i internasjonal politikk er jo ditt felt». Men hva kunne jeg ha sagt?

Som tverrfaglig outsider deltar man på nåde i disiplinbaserte forskningsdebatter, og da lønner det seg sjelden å innrømme at man sitter der og tenker «ER DERE RAVENDE GALE, HELE GJENGEN?!».

Det som fikk den aldrende stjerneprofessoren til å reagere, var ikke den ytterst banale analysen, men det han tolket som en underliggende trussel i selve spørsmålet: dersom man aksepterer premisset om at politikk ikke følger noen naturlov, står ikke da hele realismen, teorien han bygde forskningen sin på, på spill?

Det som fikk meg til å holde kjeft, var følelsen av å ha havnet i science fiction-filmen Flatland, der alt bare har to dimensjoner: Ja eller nei, oss eller dem. Eller å ha tatt en tidsmaskin minst femti år tilbake, før de fleste sentrale verkene om politiske oppfatninger var blitt skrevet. Det var så mangt jeg kunne ha sagt, men mine referanser ville ikke hatt noen gyldighet der uansett. Samtalen var fastlåst i en kamp mellom to tradisjoner som er så besatt av å forsvare sitt territorium at de sjelden får med seg noe som skjer i resten av akademia.

De som taper mest, er de som prøver å spille et annet spill.

Episoden ville vært morsom, ren slapstick, om den ikke bare var en ekstrem utgave av den symbolske volden jeg så og opplevde til hverdags i akademia. Uansett hva man sier, blir man tvunget inn kamper man ikke tror på eller har noen interesse av å delta i. Faglige diskusjoner fungerer selvsagt ofte redelig, men bare når det ligger en gjensidig respekt til grunn. Idet folk oppfatter en faglig motstander som en trussel, oppstår en destruktiv dynamikk: Plutselig blir det viktigere å delegitimere fienden enn å prøve å forstå hva den har sagt.

Det er helt unødvendig å rope høyt eller smelle med dørene; volden ligger i selve argumentasjonsformen. Man kan bare tegne opp en karikatur av en problemstilling og argumentere mot en lite overbevisende stråmann, så har man vunnet første runde. Om man går inn for borteseier, kan man legge ut et agn og håpe noen går på limpinnen.

For eksempel kan man stille et spørsmål som er så banalt at man må være helt idiot om man sier nei, og vri på motstanderens ord så det ser ut som det er akkurat det den gjør. Da skjer det rett som det er at noen blir provosert. Og vips, se! Denne tradisjonen har ikke fått med seg at løgn eksisterer i utenrikspolitikk. Eller, for å ta noen vanligere eksempler: se, disse folka benekter biologi, mener at virkeligheten ikke finnes eller er styrt av blind ideologi.

Få ting skaper så intens og langvarig interesse som falske motsetninger mellom vitenskapelige tradisjoner.

Som tverrfaglig forsker har jeg beveget meg mellom mange disipliner, og sett den samme dynamikken overalt. Det er ikke sant, som Henry Kissinger berømmelig sa om akademia, at «the behavior is so bad because the stakes are so low». Grunnen til at så mange forskere leser ting i verste mening og skjeller hverandre ut for de rareste ting, er at de er avhengige av disiplinens territorielle makt for å overleve.

Den rasende professoren hadde egentlig lite å frykte. Få ting skaper så intens og langvarig interesse som falske motsetninger mellom vitenskapelige tradisjoner. Taperne i dette bisarre spillet er ikke dem som stadig blir angrepet, for det gjør dem evig aktuelle. Det er heller ikke de som bare snakker til sine egne mens de hakker løs på mer innflytelsesrike tradisjoner. Så lenge det er et marked for den tidsreisen man tilbyr, klarer akademiske disipliner seg ganske greit.

De som taper mest, er de som prøver å spille et annet spill. Tverrfaglige forskere tar ofte utgangspunkt i empiriske spørsmål, og leter i ulike disipliner etter teorier og metoder som kan forklare dem. De blir hele tiden stående fast i andres kamper, fordi det Flatland-aktige «enten-eller, oss mot dem»-spillet politiserer alt som finnes av intellektuelle redskaper.

Forskningsrådets International advisory board publiserte i januar en rapport om betingelsene for å drive med denne typen forskning i Norge.[1] Ifølge rådgivningsutvalget har akademia blitt for innadvendt til å henge med på samfunnsutviklingen. Store, nye utfordringer passer ikke alltid inn i etablerte fagtradisjoner, og må undersøkes fra flere perspektiver. For å utvikle nye begreper og metoder, må forskere på tvers av disipliner samarbeide bedre.

De tverrfaglige miljøene protesterer så høyt de kan, men klarer knapt å bryte den fagdisiplinære lydmuren.

Men, som rapporten sier, er akademia i dag simpelthen ikke rigget for dette spillet. For det første bidrar den disiplinære organiseringen av utdanningene til at tverrfaglig kompetanse ikke utvikles. For det andre er universitetene organisert rundt disipliner, som tilbyr lite økonomisk og administrativ støtte til tverrfaglige prosjekter. For det tredje hviler disiplinene på ulike begrepsforståelser og metodiske krav, noe som gjør kommunikasjonen mellom dem krevende. For det fjerde er det vanskelig å publisere tverrfaglig forskning i topprangerte tidsskrifter, og disiplinbaserte publikasjoner gir høyere uttelling.

Ironisk nok kom denne rapporten i en tid der forskningsinstitusjonene går i motsatt retning. Små, uavhengige forskningsinstitusjoner legges ned og flyttes inn i bastioner som Folkehelseinstituttet. Nylig ble det foreslått at de to tverrfaglige sentrene ved UiOs Samfunnsvitenskapelige fakultet skal innpasses i fakultets disipliner. De tverrfaglige miljøene protesterer så høyt de kan, men klarer knapt å bryte den fagdisiplinære lydmuren.

Som svar på de gigantiske utfordringene anbefaler Forskningsrådets utvalg å tenke nytt om hele organiseringen av akademia, både når det gjelder samfunnsrelevans og vurdering og finansiering av forskning. Det er nok på tide.

De som burde forsvare sin eksistensberettigelse, er ikke de som sliter med faglig innpass, men de som sløser bort sin intellektuelle kapasitet på å delegitimere forskning de ikke skjønner noe av. Men så lenge Flatland-spillet får dominere, har de dessverre ingen grunn til å skjerpe seg.

[1] Forskningsrådet. 2019. Interdisciplinary research: constructing a level playing field. Recommendations from the Research Council of Norway’s International Advisory Board. 1/2019

Artikkelen er også publisert i Minervas papirutgave 1/2019. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden