Kultur

Hvorfor så stygge bygninger?

To kampglade krigere går til angrep på modernistisk arkitektur med et spenstig stykke konservativ polemikk.

To kampglade krigere går til angrep på modernistisk arkitektur med et spenstig stykke konservativ polemikk.

En sort bok om arkitektur
– hvorfor moderne arkitektur har blitt så stygg

av Alexander Z. Ibsen og Christopher Rådlund,
Dreyers forlag 2012

Kåre Willoch foreslo engang at alle større bygninger skulle ha en obligatorisk plakett med arkitektens navn – til heder for dem som har skapt vakre byggverk, og til skjensel for dem som har formgitt de mange stygge som skjemmer våre byer og tettsteder.

Synd at forslaget ikke ble fulgt opp! Det er jo en selvfølge at alle kunstverker som utstilles i det offentlige rom, blir utstyrt med opplysninger om kunstneren. Og arkitektur (iallfall på sitt beste) er opplagt en kunstart, den mest dominerende av alle kunstarter. Hvorfor skal ikke også bygninger signeres? Så ville det være opp til oss tilskuere, og brukere, om signaturen vekker bifall eller tjener som gapestokk.

Jeg tror forslaget ville falle i god jord hos de to forfatterne, sosiologen Alexander Z. Ibsen og billedkunstneren Christopher Rådlund, som har laget boken En sort bok om arkitektur med undertittelen Hvorfor moderne arkitektur har blitt så stygg. Men det kunne nok også slå an hos den fienden de angriper, de modernistiske arkitekter – for beskjedenhet var vel aldri en utbredt dyd i lauget?

God polemikk

Boken er blitt kritisert for å være ensidig. Ja selvfølgelig! Det vil all polemikk være.

Jeg har sjelden lest et så velskrevet, spenstig og kunnskapsmettet stykke polemikk. De to forfatterne er kampglade krigere, som aldri legger skjul på hva de går til felts mot. Boken er blitt kritisert for å være ensidig. Ja selvfølgelig! Det vil all polemikk være. Men det som skiller god polemikk fra dårlig, er at ensidigheten blir forvaltet med innsikt og refleksjon, som her også formidles gjennom et vell av tankevekkende sitater og illustrasjoner.

Boken suggererer ikke leserne til å tro på et primitivt fiendebilde, men gir dem rikelig stoff til å tenke selv – og kanskje reise motforestillinger som forfatterne ikke gir gode svar på.

Det er vel unødvendig å opplyse at jeg slett ikke er fagmann på arkitektur – men som de fleste andre har jeg sterke meninger om bygninger og bymiljøer jeg møter, især de som har fulgt opp etterkrigstidens monotone byggekloss-mote. Boken gir et mye stoff om hvorfor denne moten oppstod, og hvordan den oppnådde hegemoni.

L’homme machine

På meg virker det overbevisende nok at modernismen som arkitekturideologi sprang ut av en nærmest religiøs begeistring for «maskinalderen», for teknologi og teknokrati, som skulle omstøpe samfunnet og det enkelte menneske  – l’homme machine kalles det hos La Mettrie – i sitt bilde, og gi oss helt nye boformer og bymønstre etter rendyrket rasjonelle oppskrifter. All tradisjon ble avvist som «reaksjonært slagg», alle gamle skjønnhetsidealer ble latterliggjort, all ornamentikk ble forkastet som primitivt, ja «kriminelt» (Adolf Loos).

En teknologibegeistring med et så enkelt syn på menneske og samfunn virker i dag naiv og utdatert. Den er da også blitt kritisert sønder og sammen i nyere filosofi, og den ureserverte fremskrittsoptimismen som den utløste, fikk dødsstøtet under den annen verdenskrig – med Holocaust og atombomben

De teknokratiske visjonene jevner veien for et umenneskelig samfunn.

Men i mellomkrigstiden hadde «maskinalderen» sterk appell, ikke minst i diktaturstatene Sovjetunionen, Tyskland og Italia. I dag er begeistringen kjølnet. Selv deler jeg de to forfatternes syn, at de teknokratiske visjonene jevner veien for et umenneskelig samfunn. (Det er kanskje derfor jeg alltid har følt vemmelse over Fernand Légers berømte malerier med de maskinlignende menneskefigurene.)

Desto underligere at modernismens arkitektoniske formverden – de digre, dekorløse klosser og skarpe vinkler, ofte i skrikende kontrast til nabolag og natur – har fortsatt å dominere byggevirksomheten etter annen verdenskrig, selv om den ideologi den før var båret av, er blitt diskreditert. Skallet lever videre, men kjernen er død.

Underlig også, mener de to forfatterne, at de spennende sidegrenene som vokste ut av den tidlige modernismen (blant annet art nouveau, art decco og nyklassisisme), så raskt ble kappet ut, mens brutalistisk modernisme tilkjempet seg hegemoni.

Konservativ skjønnhetssans

Ibsen og Rådlund har sin forankring i et konservativt syn på arkitekturens oppgave i et samfunn. For å si det enkelt: De vil at menneskene skal trives med (og i) de nye bygningene som vår tid reiser, og at disse skal føye seg harmonisk inn i nedarvet bebyggelse. De krever at nybygg skal tale til vår skjønnhetssans.

Et karakteristisk sitat (s. 146):

«Ånden, det kulturelle fellesskap, kan på lengre sikt kun berikes ved ansvarlig respekt for overleverte tradisjoner, håndverk, kjennskap til fagtradisjoner, etterstrebelse av det solide og skjønne og et overordnet forsøk på å ivareta det beste i mennesket. Historien er prosessen som skaper alder og som sorterer. (…) Dette betyr ikke at ukritisk og sentimental tradisjonalisme er til beste for et samfunn, ei heller at en kultur må holdes isolert fra inntrykk utenfra. I førstnevnte tilfelle har vi å gjøre med en stagnert kultur låst inne på museum; i sistnevnte med en renhetskultus fastlåst i steril kulturell innavl.»

Men modernisme kan være bra

Jeg har lest deres anklageskrift med sympati, og er sikker på at mange vil ha stort utbytte av boken. Den som søker argumenter til forsvar for den anklagede, har mange andre bøker å gå til. Aktors oppgave er ikke å erstatte forsvareren.

Men én nyanse skulle jeg gjerne ha sett mer utbrodert: det avgjørende skillet mellom god og dårlig modernisme.

Det er lett å liste opp iøynefallende redsler, som Postgirobygningen, tårnet foran Oslo S.

Vi ser det i tilbakeblikk på modernismen i poesien: mange helt gode dikt, som utvilsomt vil bevare sin kraft, og en hærskare dårlige, som i dag virker bleke og utdaterte. Men da er det ikke modernismen som stilretning det er noe fundamentalt galt med – det er måten formverket brukes på, som avgjør kvaliteten, det hemmelige liv som er pustet inn i ordene.

Noe lignende må gjelde for arkitekturen. Det opplever man daglig i en by som Oslo. Det er lett å liste opp iøynefallende redsler, som Postgirobygningen, tårnet foran Oslo S, kjøpesentre og lagerhaller langs innfartsveiene.

Men jeg har – som svært mange andre – enorm glede av å se den nye Operaen, eller det nye Astrup Fearnley-museet. Ut fra ytre kjennetegn er det modernistiske byggverk, men de har en overordnet kvalitet som ikke lar seg avfeie med at det er «signalbygg» utenfor strømmen.

Det ville ha styrket bokens troverdighet om de velskrivende forfatterne hadde reflektert mer om dette.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden