Kommentar

Hvorfor skal andre måtte lide for Norges naivitet?

Den norske IS-krigeren Bastian Vasquez frontet i 2014 en propagandavideo for IS. Mens Vasquez antas å ha blitt drept i 2015 anslår PST at det fortsatt befinner seg rundt 30 norske IS-krigere i Syria.

Bilde: Skjermdump

Ved å stille IS-krigere for en internasjonal domstol unnlater man samtidig å forholde seg til Norges kollektive ansvar for radikaliseringen av norske IS-krigere.

Etter hvert som kurdiske styrker har tatt kontroll over de aller siste lommene av territorium under IS’ kontroll, blir spørsmålet om hvordan man kan få stilt fremmedkrigere til rettslig ansvar stadig mer aktuelt.  

Mens USAs president Donald Trump har bedt alle europeiske land om å ta tilbake og selv å straffeforfølge fremmedkrigere, foreslår Sveriges statsminister Stefan Löfven å opprette et internasjonalt tribunal for å dømme IS-krigere.  

Også Norge stiller seg bak forslaget.

Forslaget vekker imidlertid en rekke dilemmaer av både juridiske og moralsk karakter. Derfor er det overraskende at Sofie Høgestøl, stipendiat ved Norsk senter for menneskerettigheter, omtrent er alene om å fremme motforestillinger mot forslaget i norsk offentlighet.

I et nylig innlegg i Minerva pekte hun på at det er en krevende øvelse å få folk dømt i slike internasjonale domstoler og at de dessuten er uforholdsmessig dyre.

Utgangspunktet

For det første synes debatten å være preget av grunnleggende misforståelser.

Når NRK for eksempel sidestiller initiativet med Norges støtte til opprettelsene av internasjonale domstoler på Balkan, Rwanda og Kambodsja, er det en fullstendig skivebom.

Bakgrunnen for at det ble opprettet internasjonale domstoler i disse tilfellene var at det var lite realistisk å gjennomføre gode rettssaker i statene der ugjerningene hadde skjedd og hvor gjerningsmennene samtidig var borgere.

Dagens diskusjon dreier seg derimot om forbrytelser som spesifikt er begått av norske (og europeiske) statsborgere. Det hører med til historien at fremmedkrigere har vært en viktig drivkraft for IS som anslås å ha stått for halvparten av gruppens stridende.

Dernest kan man spørre hva motivasjonen bak forslaget er.

Et poeng som gjør at det ikke overrasker at forslaget er fremmet av Sverige, er at det i svensk lovverk ikke finnes noe forbud mot å være medlem i en terrororganisasjon. Slik anslår terrorekspert Magnus Ranstorp for eksempel at ingen svenske IS-kvinner vil kunne stilles for retten i Sverige, siden de ikke har tatt direkte del i krigshandlinger.

Det at ingen av de 150 fremmedkrigerne som allerede har returnert til Sverige har blitt straffeforfulgt tyder på at landets terrorlovgivning også har flere og betydelige svakheter.

Dette bør imidlertid være Sveriges problem – og et signal om at landet bør endre på lovverket snarest. Faktum er at dette er det lovverket som de svenske IS-krigerne stod overfor da de tok valget om å tilslutte seg IS.

På tilsvarende vis vil norske IS-krigere som stilles for en internasjonal domstol, bare kunne dømmes i henhold til gjeldende folkerett på det tidspunkt handlingene ble begått – som for eksempel vil kunne være forbrytelser mot menneskeheten.

I Norge ble det derimot gjort betydelige innstramminger i terrorlovgivningen i i kjølvannet av terrorangrepet på Utøya. Da ble det blant annet ulovlig å inngå terrorforbund. Flere norske Syria-farere er allerede dømt etter slike paragrafer.

Man kan imidlertid dessuten også stille spørsmål ved hvor det er tiltenkt at IS-krigere som dømmes i et internasjonalt tribunal skal sone sine dommer.

En naturlig utledning av dette er videre å spørre hva motivasjonen bak initiativet egentlig er;

Og om hvorvidt et ønske om at det skal kunne forhindre eller redusere faren (eller belastningen) som IS-krigere utgjør overfor Norge, er moralsk holdbart.

Forståelig men umoralsk

En kartlegging utført av SVT viser at hver tredje hjemvendte IS-kriger har blitt dømt for lovbrudd. I flere av tilfellene er det snakk om grov vold. Det er fullt forståelig at man ikke ønsker å ha ansvar for disse personene.

Samtidig er det også et ufravikelig faktum at disse har blitt radikalisert i Norge.

Så hvorfor skal Syria, i verste fall mennesker som allerede har blitt utsatt for ubeskrivelige overgrep fra IS i form av tortur, slavehold og massakre, sannsynligvis også utført av nordmenn, fortsatt måtte slite med disse krigerne, enten de frifinnes eller dømmes?

I den forstand vil en internasjonal domstol nødvendigvis også stå i veien for at vi blir tvunget til å ta et nødvendig oppgjør med vårt kollektive ansvar for radikaliseringen som ledet til forbrytelser begått av IS-krigerne.

Utvetydig radikalisering

En av de mest profilerte norske IS-kvinnene som i dag befinner seg i Syria med sine barn, er Aisha Shazadi fra Bærum. Hun ble et kjent navn etter at hun i 2011 bidro med teksten «Du, jeg og niqab» i antologien Utilslørt. Muslimske råtekster. Høsten 2011 og våren 2012 holdt hun foredrag ved norske skoler der hun fortalte om sitt forhold til islam og om sitt valg om å bruke niqab.

Da VG i januar 2012 omtalte en demonstrasjon mot Afghanistan-deltakelse foran Stortinget, organisert av en gruppe ytterliggående muslimer, sa Shezadi til avisen at hun støttet både demonstrasjonen og Taliban i Afghanistan.

Likevel valgte daglig leder i Foreningen Les!, Wanda Voldner, å si at hun hverken anså Shezadis støtte til de norske ekstremistene eller Taliban som problematisk for deres samarbeid.

Gruppen bak demonstrasjonen tok senere navnet Profetens Ummah, og de ble til et sentralt nettverk for norsk rekruttering til IS. Minst ti av medlemmene reiste selv til Syria, mens Mohyeldeen Mohammad og Ubaydullah Hussain ble dømt for å ha rekruttert IS-medlemmer og for å ha lagt til rette for reiser til Syria.

Ingen kan klandres for ikke å ha forutsett alt dette. Men det hersket likevel allerede da liten tvil om hva gruppen stod for.

Arfan Bhatti var dømt for å ha medvirket til skudd mot synagogen i Oslo. Noen dager i forveien av demonstrasjonen ble Bastian Vasquez, som senere ble en sentral propagandist og lederskikkelse i IS, siktet av PST for publisering av en trusselvideo rettet mot kronprins Haakon, Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre.

Klapp på skulderen

Voldner var trolig hverken istand til å skjønne hvilket forvrengt menneskesyn og verdensbilde som lå til grunn for Shezadis aktivisme, eller at Shezadi var rede til å omsette ord til handlinger, selv om de påførte uskyldige mennesker enorme lidelser.

Samtidig gav Voldner, på vegne av Foreningen Les!, Shezadi og hennes meningsfeller et offentlig klapp på skulderen, og i ytterste forstand, en (om enn indirekte) legitimering av deres ideologi.

Også andre kunne reagert kraftigere mot at Shezadi fikk fortsette sin skoleturne. Men da Per Edgar Kokkvold omtrent på samme tid kritiserte en av antologiens medredaktører, Nazneen Khan-Østrem, for å ha en «…naiv holdning til trusselen fra voldelig islamsk ekstremisme og for å bagatellisere terrortrusselen», svarte hun med å angripe ham for å være «eurosentrisk og fordomsfull».

Denne typen hersketeknikker var ikke uvanlige i debatter om islamistisk ekstremisme på denne tiden. Da Martin Kolberg i 2009 sa at Arbeiderpartiet ville bekjempe «radikal islam», ble han for eksempel refset av professor i interreligiøse studier ved Universitetet i Oslo, Oddbjørn Leirvik.

— Det finnes ikke noen trussel fra islam i Norge, men det er fullt mulig å oppkonstruere en trussel, var Torbjørn Jaglands kommentar om saken til NRK, mens FO-leder Randi Reese på sin side mente at Kolberg burde holde seg for god til å bruke “Frp-retorikk”.

Man skal forøvrig heller ikke glemme at det i 2014 slett ikke var uvanlig for forskere, kommentatorer og forfattere å trekke analogier mellom Syria-farerne og nordmenn som vervet seg til Den spanske borgerkrigen og som kjempet mot Francos fascist-regjering.

Selv i 2015, etter at blant annet massakren av Jesidier i Sinjar var allment kjent, trakk religionsforsker ved Høgskolen i Nord-Trøndelag Idar Kjølsvik slike likhetstrekk:

– Under den spanske borgerkrigen dro flotte bondegutter fra Trøndelag til Spania for å slåss sammen med folkefronten mot opprørerne. Jeg mener dette er noe av de samme vi nå opplever når norske konvertitter reiser til Syria.

Deler av journaliststanden bidro forøvrig også med å fremme et narrativ som relativiserte den potensielle trusselen fra hjemvendte Syriafarere og der PST ble latterliggjort og fremstilt som overgriper og den urimelige part.

En bredere offentlighet

Dette er selvsagt et lite utsnitt av et langt større bilde. Jeg er likevel overbevist om at man, i en mer grundig ettergåelse av den offentlige samtalen som pågikk da brorparten av IS-krigerne reiste, vil stå igjen med et lignende bilde:

En offentlighet preget av unnfallenhet, en hang til bagatellisering og dels også fascinasjon, i møte med ideologien som lå til grunn for at folk valgte å tilslutte seg IS.

Slik påhviler det, om enn indirekte, også et slags kollektivt moralsk ansvar på det norske samfunnet for forbrytelser som norske IS-krigere har begått.

Og slik innebærer også en “outsourcing” av rettsoppgjøret mot IS-krigerne til en internasjonal domstol at man samtidig kjøper seg fri fra det som er et nødvendig oppgjør med det som muliggjorde at noen av samtidens verste krigsforbrytere ble formet nettopp her.

Det er muligens en bitter pille å svelge, for få liker å innrømme at de tok feil. Det er likevel viktig å ta et oppgjør med dette, særlig av respekt for ofrene for IS. Derfor bør IS-krigerne bringes hjem, straffeforfølges og sone sine dommer i Norge.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden