Kommentar

Hvorfor statskapitalisme er på moten

Staten burde subsidiere arbeidsplasser for lavt utdannede, mener Mitt Romneys tidligere rådgiver Oren Cass.

Bilde: Stephen McCarthy (CC BY 2.0)

Statskapitalisme er ineffektivt, men det er bedre enn trygd, arbeidsledighet og forfall. Derfor ønsker til og med amerikanske republikanere nå aktiv næringspolitikk.

Som for eksempel kommentator Øystein Kløvstad Langberg skrev i Aftenposten før helgen, er statskapitalisme og aktiv næringspolitikk på moten igjen etter å ha vært diskreditert siden 70-tallet. I 2019 er folk lei av deregulering og frihandel. Nå vil vi at myndighetene skal ta ansvar for å skape trygge arbeidsplasser. Ikke minst bør det skje ute i distriktene, der gamle næringer har blitt utkonkurrert, og man mister folk og arbeidsplasser til de stadig mer dominerende storbyområdene.

Internasjonalt lager venstresiden planer om fremtidsrettede og klimavennlige arbeidsplasser gjennom ny industrireisning. SV har nylig importert idéen. Audun Lysbakken vil ha en grønn nju dil her hjemme. Men det er ikke overraskende. Det mest interessante er hvordan også folk på høyresiden, til og med republikanerne i USA, som i utgangspunktet burde være de mest markedsfundamentalistiske folkene man kan oppdrive, også har kastet seg på bølgen.

Langberg peker på finanskrisen og Kina som årsaker til utviklingen. Men den er også drevet av de samme faktorene som står bak den internasjonale populistbølgen de siste årene. Donald Trump har brutt med republikansk ortodoksi og ønsker proteksjonistiske virkemidler i industripolitikken. Men selv om Trump mot formodning skulle bli hindret fra å stille i presidentvalget i 2020, virker det usannsynlig at partiets kandidat bare vil fronte den tidligere agendaen som om ingenting skulle ha skjedd. Det kan ikke denne gangen bare bli skattekutt og deregulering i kombinasjon med «lip-service» til konservative verdier.

Trump viste nemlig gjennom retorikken i sin primærvalgkamp i 2016 at den gamle ortodoksien ikke lenger har grepet om de republikanske velgerne, og  spesielt de av dem som ikke har høyere utdannelse. Kanskje har den aldri hatt det. De republikanerne som tolket Tea Party-bevegelsen som et rop om utgiftskutt og deregulering, gikk i hvert fall på en smell. I valgkampen snakket Trump ikke bare om motstand mot frihandel – men  også om både mer skatter for de rike og helseforsikring for alle. Selv om han ikke har levert på de siste to punktene, har han vist frem for republikanerne at den renhetstesten i slike spørsmål som tidligere gjaldt, var en illusjon.

At den gamle republikanske ortodoksien er død, vises også ved at ortodoksiens høyborg, Fox News, har endret seg i måten den snakker om markedsliberalismen på. Som jeg nylig skrev om, er Fox News-programlederen Tucker Carlson blant dem som forsøker å famle seg frem i det nye landskapet. I en mye spredt monolog på nyåret kritiserte han tøylesløs markedsliberalisme, underforstått fri flyt av varer og kapital over grensene, heftig. Carlsons monolog ble innledet som en kritikk av Mitt Romney, det republikanske establishmentets lys i mørket, som hadde skrevet en Trump-kritisk kronikk ved inngangen til det nye året. Men også Romney har vist at han er med på de nye notene. Hans tidligere rådgiver Oren Cass gav i fjor ut boken The Once and Future Worker, som har blitt omtalt som den mest fullendte visjonen for en ny arbeidsrettet agenda for det republikanske partiet. Boken er utstyrt med en «blurb» fra Romney, som kaller den «obligatorisk lesning». Det viser at Trumps suksess har avstedkommet at også det gamle etablissementet i GOP nå ser på forholdet mellom markedsliberalisme og fattigdom i USA med friske øyne – og behandler spørsmålet alvorlig.

Årsaken til dette er ikke at republikanerne har latt seg inspirere av norske sosialdemokrater som tror at vår modell, spesielt slik Gerhardsen praktiserte den i gode gamle dager, er bedre egnet til å skape vekst og velstand enn amerikanernes samfunnsmodell. Årsaken er ønsket om å ha noe å tilby til de mange som har tapt på globalisering og teknologiske endringer. For selv om økonomien omstiller seg når industri som kan gjøres mer effektivt andre steder, blir prioritert bort, omstiller ikke individene som mister jobben seg. Arbeidere som må forlate stålindustrien flytter ikke til storbyen for å bli apputviklere. De havner på trygd. I USA har bortfallet av trygge jobber for folk uten høyere utdannelse, utarmet mange lokalsamfunn og blitt brukt som forklaring på de mange negative utviklingstrekkene som for eksempel at stadig flere gir opp å søke etter jobb, den stabile kjernefamilien er et falmende ideal og at opiatepidemien brer om seg.

Under presidentvalgkampen i 2016 hørte vi at også USA burde kompensert for bortfall av arbeidsplasser med et «sosialt sikkerhetsnett», det vil si at flere kunne fått mere i trygd. I oljerike Norge er jo uføretrygd blitt et viktig distriktspolitisk virkemiddel. Noen kommuner har en fjerdedel av innbyggerne på denne stønaden. Mens Oslo, der arbeidsmarkedet ikke domineres av noen få arbeidsgivere, bare har om lag halvparten så mange uføre som landsgjennomsnittet. Men det spørs om de mange sosiale problemene i USA, eller for eksempel på den utarmede franske landsbygda, ville forsvunnet bare folk hadde fått høyere kontantutbetalinger. Cass skriver i boken sin at det heller burde prioriteres å skape en økonomi der arbeidere av alle slag kan forsørge sterke familier og fellesskap. Vi er jo ikke bare homo economicus, men også avhengige av immaterielle ting, som å kunne opprettholde selvrespekten og inngå i meningsfylte sosiale relasjoner. Derfor er vår rolle som yrkesutøvere viktigere for oss enn vår rolle som konsumenter, i alle fall burde den være det. Det er på en slik bakgrunn man nesten kan begynne å få forståelse for de utskjelte statlige redningspakkene til industribedrifter i Norge, som også Høyre var med på å stemme frem på stortinget på 70-tallet.

Langberg og andre kritikere av utviklingen har selvsagt rett i at statskapitalisme er ineffektivt og lett blir tapssluk dersom målet er å “plukke vinnere”. Men hva om målet ikke er å skape en mest mulig effektiv økonomi, mest mulig vekst og størst mulig kake? Konservative har alltid kritisert liberalister for å være for opptatt av økonomi (Dette gjaldt ikke minst den norske Minerva-kretsen på 60-tallet). I praksis må dette bety at andre hensyn noen ganger må gå foran næringslivsfolkenes ønske om samfunnsøkonomisk effektivitet og større brutto nasjonalprodukt. I den amerikanske debatten ser nå stadig flere på høyresiden ut til å erkjenne at USA er gått for langt i retning av en politikk for størst mulig BNP-vekst og et ensidig fokus på individet som konsument. Stagnerende lønninger og nedlagte industriarbeidsplasser er lenge blitt kompensert av billig import, men det finnes tydeligvis en begrensing på hvor lenge folk er fornøyde av «junk from China», som Tucker Carlson kaller det.

Forslagene til Oren Cass er fortsatt preget av den tradisjonelle republikanske agendaen med skepsis til de skadelige insentivene i velferdsordninger og at miljøvernreguleringer ødelegger arbeidsplasser. Egentlig ser han ikke ut til å ha noe problem med konsum heller. Han mener i alle fall at teknologisk innovasjon burde utnyttes til å produsere mer, ikke bare til å ansette færre. Men han bruker også mye plass på et radikalt forslag om at penger bør tas fra trygdebudsjettet og isteden brukes til å subsidiere arbeidsplasser for lavt utdannede. Det er bedre å opprettholde ineffektive arbeidsplasser enn at folk dropper ut av arbeidsmarkedet eller går på trygd, ser resonnementet ut til å være. Det første har flere positive ringvirkninger for individet, familiene og lokalsamfunnet.

Denne måten å tenke på seiler opp som en konkurrent til forestillingen som dominerer i politikken, i alle fall på borgerlig side her hjemme, nemlig at alle arbeidsplasser for lavt utdannede kommer til å blir radert ut, slik at vi på en eller annen måte må jobbe for å kverne hele befolkningen gjennom videregående skole og helst også høyere utdanning.

Den norske modellen har så langt vært basert på flexicurity: Et raust sikkerhetsnett tar av for fallet, og klargjør den som har falt, til omstilling. Men hva skjer om omstillingen blir for krevende? Om de som mister de gamle jobbene, ikke er klare for de jobbene den nye økonomien gir? Eller om de nye jobbene er så globalt konkurranseutsatt at de knapt er mulige i den norske velferdsstaten? Eller om den nye økonomiske strukturen skaper en ny type skille mellom by og land, som ikke på samme måte var der i det gamle industrisamfunnet?

Da er kanskje ulønnsomme arbeidsplasser i distriktene bedre enn at stadig flere havner på trygd og at motsetningene i samfunnet skjerpes.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden