Politikk

Hvorfor vi trenger en ny narkotikapolitikk

I sum rettferdiggjør det offentliges narkotikapolitiske propagandaapparat og de dypt befestede folkemytene en politikk som ikke fungerer. De fekter rundt seg med bind for øynene.

I sum rettferdiggjør det offentliges narkotikapolitiske propagandaapparat og de dypt befestede folkemytene en politikk som ikke fungerer. De fekter rundt seg med bind for øynene.

Det var varmt i været den sommeren jeg jobbet på en rusinstitusjon utafor Oslo. Dette var et døgnbemanna botilbud for en håndfull rusmiddelmisbrukere som samtidig sleit med psykoser. Dobbeldiagnose ble dette kalt, så det var ikke uten grunn at jeg var noe nervøs da jeg møtte opp på jobb første dag. Men det gikk stort sett greit, og det er sjelden jeg har lært så mye som i denne perioden. Blant annet hadde jeg en del nattevakter, og jeg la merke til at den ene beboeren sto opp klokka seks hver morgen og vandret av sted. Han skulle til Oslo og tigge på gata. Innsatsviljen var det altså ingenting å si noe på.

Men tilbake til sommerdagen. Jeg hadde tatt med vaffeljernet ut i hagen, og imponerte med mitt talent for å lage vaffelrøre uten å bruke oppskrift. Praten gikk hos beboerne. Denne sommeren ble det gjort et relativt stort beslag av heroin på svenskegrensa. I tabloidene kunne vi lese at politiet og tollerne var meget fornøyde med egen innsats. Og det hadde de jo all grunn til å være. Jobben som politi og tollvesen gjør for å stoppe organisert kriminalitet, er selvsagt viktig. Men historiene jeg fikk høre denne dagen, skulle bli sterkt medvirkende til at jeg etter hvert endret syn på narkotikapolitikken.

Beslaget hadde nemlig ført til herointørke i Oslo. Prisen hadde selvsagt gått kraftig opp, noe som gikk ut over økonomien til allerede fattige rusmiddelmisbrukere. Verre var det likevel at flere kunne fortelle om større innslag av ureint stoff. Flere fikk store skader som følge av dette. Åpne sår som ikke ville gro. Flere feilberegnet styrken på stoffet og satte overdose. I en del tilfeller ble de narkomane solgt fullstendig falske pakker. Dette førte til episoder med grov vold i miljøet. De kortsiktige konsekvensene av beslaget var altså alt annet enn positive.

Noen uker senere var situasjonen på gata selvsagt tilbake til normalen. Om noen hadde forventet noe annet vet jeg ikke, men vi får i alle fall gå ut i fra at dagens politikk føres i god tro. Desto viktigere er det at flere begynner å sette seg inn i hvordan vi som samfunn har valgt å bekjempe de skadelige rusmidlene.

Fekting med bind for øynene
For et par uker siden skrev tolldirektør Bjørn Røse og leder i norsk narkotikapolitiforening Mette Rooth et innlegg i Dagbladet med tittelen ”Et rungende nei til legalisering”.[1]  Etter å ha lest innlegget er det ingen vei utenom å måtte konkludere med at våre fremste i narkotikakrigens frontlinje faktisk ikke forstår helheten i det de driver med. Innlegget er nemlig så full av omgåelse av fakta, misbruk av statistikk og tvilsomme slutninger, at en hver person med en viss kjennskap til rusfeltet bør bli bekymret.[2]

Det er likevel ingen grunn til å moralisere over dette. Røse og Rooth kan trygt referere til en rekke offentlige instanser som mener det samme som dem. Disse andre instansene refererer på sin side tilbake til Røse og Rooth. Sirkelen er sluttet. Alle ser ut til å regne med at de andre har gjort jobben sin og sjekket sine kilder. Problemet er at ingen faktisk gjør det. Det er denne saueflokkmentaliteten som utgjør det offisielle Norges narkotikapolitiske propagandaapparat.

Hvis forbudet ikke gjelder lenger, vil narkotikaen altså flyte i gatene, folk vil røyke hasj på trikken og småbarnsforeldre vil begynne med heroin.

Situasjonen i dag er dermed at de fleste såkalt seriøse debattanter har som underliggende premiss at forbud er den beste, ja til og med eneste, måten å bekjempe rusmiddelmisbruk på. Premisset favner langt videre enn bare hos fagfolkene på feltet. Dette er myter som lever og bor i folks hoder og hjerter. Jeg blir kontinuerlig møtt med motargumenter som går i bane rundt noen enkle hovedpåstander. ”Vi kan ikke ha frislipp av narkotika.” ”Du vil altså gjøre narkotikaen mer tilgjengelig?” ”Dette sender gale signaler ut til ungdommen.” Hvis forbudet ikke gjelder lenger, vil narkotikaen altså flyte i gatene, folk vil røyke hasj på trikken og småbarnsforeldre vil begynne med heroin.

Jeg skal ikke gå inn på hver enkelt av disse argumentene.[3]  Men la meg kort besvare dette om ”signaler til ungdommen”. Hvis vi skal snakke om signaler, kan vi for eksempel heller begynne med å spørre hvilke signaler det sender ungdommen at vi stilltiende godtar at det dør hundrevis av folk hvert eneste år som følge av overdose. Eller hvilke signaler vi sender ungdommen ved at saklige argumenter mot forbudspolitikken blir besvart med beskyldninger, myter og forargelse. Jeg vil mene at det er videreføringen av slike fordummende holdninger som er en trussel for samfunnet, ikke faktabasert debatt og kritikk.

I sum rettferdiggjør det offentliges narkotikapolitiske propagandaapparat og de dypt befestede folkemytene en politikk som ikke fungerer. Vi fekter rundt oss med bind for øynene.

Et innblikk i dagens politikk
Så langt for de store ordene. Hvilken virkelighet er det jeg og andre kritikere av dagens narkotikapolitikk ser som ikke de andre ser? Dette spørsmålet har jeg stilt meg selv flere ganger. Statistikken ligger jo åpent ute på nett og er tilgjengelig for alle.

La oss begynne med kriminalitetsbildet. Statistisk sentralbyrå (SSB) har tall for hvor mange saker under kategoriene ”narkotikaforbrytelse” og ”grov narkotikaforbrytelse” som er under etterforskning. I 1994 ble det etterforsket henholdsvis 6.032 og 426 slike forbrytelser. I 2009 hadde disse tallene økt til henholdsvis 16.385 og 1.069. I samme periode økte tallet på etterforskning for ”forbrytelse mot lov om legemidler mv.” (bruk og besittelse) fra 5.375 til 18.854.[4]

Hvis vi zoomer enda mer ut, ser vi at det i 1968 ble etterforsket 201 (to hundre og én, ja) narkotikaforbrytelser. Dette økte til 1.253   i 1975, 4803 i 1985 og 15.736 i 1995. I 1998 rundet vi 30 tusen etterforskninger og vi har ligget rundt 40 tusen fra 1999 til 2009 (fra 36.000 i 1999 til toppen på 44.000 i 2001).[5]

Også når det kommer til straff, er økningen formidabel. Mens det i 1999 ble iverksatt straffereaksjoner mot 3.500 personer for brudd på legemiddelloven (bruk og besittelse), var dette tallet 6.500 i 2010. Hva dette koster samfunnet, er ikke godt å si. Det finnes ikke noe narkotikapolitisk regnskap. Bergens Tidende har anslått at bekjempelsen av narkotika koster samfunnet 3,8 milliarder kroner årlig i politi, rettsvesen og fengsel.[6]  Hvor nøyaktig dette tallet er, vet jeg ikke. Det er i alle tilfeller trygt å konkludere med at det er betydelige ressurser som går med til å håndheve forbudslinja.

Denne ressursbruken kunne la seg forsvare hvis den viser seg å føre til betydelig lavere forbruk og færre skadevirkninger. Noe må vi jo få igjen for pengene. Vi setter ikke tusener i fengsel for moro skyld. Vi har ikke narkotikapoliti for sysselsettingseffektens del. Og vi bygger ikke nye fengsler for å bli kvitt overskuddslager med sement.

Så hva er fasit etter 40 års krig mot narkotika? Hvis vi tar utgangspunkt i beslag, viser den en jevn oppadstigende kurve hele veien. Eksempelvis ble det i 1975 foretatt omtrent 500 beslag av cannabis. Dette tallet økte til 2500 i 1985, 5000 i 1995, 10.000 i 2005, og 13.000 i 2010.[7]

En alternativ, og muligens bedre, metode for å måle forbruk er å spørre ungdom. Dessverre finner jeg i farten ikke slik statistikk som går lengre tilbake enn 1990. Utviklingen er likevel interessant. Ungdom i alderen 15 til 20 år har blitt spurt hvert år om de noen gang har prøvd ulike narkotiske stoffer. I 1990 oppga 8,0 prosent at de hadde prøvd cannabis. Tallet gikk gradvis opp til et toppunkt i 2000 hvor hele 18,8 prosent oppga at de hadde prøvd cannabis. Siden da har tallet heldigvis gått gradvis ned igjen til 10,5 prosent i 2008. Noen stoffer, som amfetamin og kokain, har i dag stabilisert seg på et høyere nivå enn for 20 år siden. Andre stoffer igjen, som heroin, har holdt seg på et lavt nivå i hele perioden. Interessant nok har ”sniffing”, som jo er basert på rusmidler kjøpt lovlig i butikk, gått jevnt ned i hele perioden, fra 8,3 prosent i 1990 til 5,1 prosent i 2008.[8]

Den uten tvil mest dramatiske utviklingen under forbudstiden finner vi likevel i overdosestatistikken. I 1980 ble det registrert 32 overdosedødsfall i Norge. I 1990, året da ”Døden på Oslo S” ble lansert, var tallet 70. I 2001 nådde vi et toppår med hele 405 tapte menneskeliv. I 2010 var tallet 248.

I alt dette er det viktig å påpeke at pilene faktisk peker rett vei på noen områder. Tilhengerne av dagens narkotikapolitikk skal få være alene om å bruke statistikken selektivt. Utviklingen har for eksempel gått rett vei for cannabisbruk de siste ti årene. Dette er likevel ingen garanti for at den ikke vil snu igjen, slik den har gjort mange ganger før. Tvert i mot kan vi forvente en økning i bruk av rusmidler, både lovlige og ulovlige, om finanskrisen skulle slå ut kraftigere i Norge i årene framover. Samfunnets totale tilstand gjenspeiler seg nemlig i rusmiddelbruken.

Et innblikk i morgendagens politikk
Jeg kvier meg litt, men jeg skal være så dristig å kort skissere opp et alternativ til dagens narkotikapolitikk. Det er viktig for meg å understreke at jeg ikke anser dette løsningsforslaget som ”det ene rette svaret”. Det finnes garantert folk med bedre kompetanse på dette enn meg, som kommer med bedre forslag etter hvert. I så fall skal jeg selvsagt revurdere mine ideer. Men så langt tror jeg det følgende kan være en skisse til løsning.

Det første skrittet er å avkriminalisere alle narkotiske stoffer. Som jeg har vist over, har strenge straffer uansett ingenting for seg. De aller fleste av oss har som utgangspunkt at vi ikke ønsker å skade oss selv eller våre nærmeste. Den motivasjonen vil nok også i framtida være den viktigste grunnen til at de fleste av oss vil være forsiktig i omgang med rusmidler, ikke hvorvidt de er forbudte.

Det er likevel én ting som bekymrer meg litt ved en slik ensidig avkriminalisering. Det er at vi fortsatt ikke blir kvitt de kriminelle nettverkene og den svarte økonomien.

Det er lite som tyder på at avkriminalisering vil føre til flere brukere. Dette er det godt belegg for å hevde fra internasjonal forskning. For å låne et sitat fra forsker ved Frisch-senteret Ole Røgeberg: ”Hadde avkriminalisering ført til en kraftig økning i antall brukere og bruksnivå, så  ville vi visst det nå.[9]  Den nedadgående trenden i for eksempel cannabisbruk i Norge de siste ti årene har også funnet sted i land som har avkriminalisert bruk.

Det er likevel én ting som bekymrer meg litt ved en slik ensidig avkriminalisering. Det er at vi fortsatt ikke blir kvitt de kriminelle nettverkene og den svarte økonomien. I følge SSB omsettes det årlig narkotika i Norge for nesten 2 milliarder kroner.[10]  Dette er et veldig interessant marked for organisert kriminalitet. Og disse kreftene vet å utnytte situasjonen. Ja, det er fristende å si at den eneste gruppen som tjener på dagens narkotikapolitikk, er de kriminelle. Dette poenget er popularisert gjennom TV-seriene Boardwalk Empire og The Wire. Og det er jo nettopp dette svarte markedet som skaper utrygghet for så mange, for eksempel i Oslo sentrum.

Omsetning av cannabis og heroin er de viktigste inntektskildene for disse kriminelle nettverkene, og er dermed to hete kandidater for legalisering. Der avkriminalisering kun handler om å fjerne straff for bruk og besittelse, handler legalisering om at vi åpner opp for lovlig omsetning av disse rusmidlene.

Det enkleste å legalisere vil være cannabis. Det kan opprettes egne statlige utsalg for cannabis, eller det kan opprettes egne hyller på Vinmonopolet for den saks skyld. Eventuelt lages egne rom inne på Vinmonopolet for slik omsetning. Alternativene er mange. Bruk av cannabis kan være underlagt like strenge, om ikke strengere, reguleringer som alkohol. Det er ikke lov til å drikke på offentlig plass, og det bør heller ikke være lov til å røyke cannabis på offentlig plass. Noen har tatt til orde for å opprette såkalte coffee shops i Norge. Det anser jeg som lite formålstjenlig når vi med stor suksess har klart å fjerne innendørs røyking fra serveringsbransjen. Passiv cannabisrøyking er også kreftfremkallende.

Legalisering av heroin er en litt vanskeligere diskusjon. Jeg er likevel ikke overbevist om at det vil være spesielt risikabelt å legalisere stoffet. Hvis dette medfører riktighet bør det være apotek som står for distribusjonen. På denne måten vil de narkomane få tilgang til kvalitetskontrollert heroin. Dette vil i seg selv føre til en kraftig reduksjon i tilleggsskader som følger av misbruket. Alt dette må selvsagt gjøres på en måte som minimerer muligheten for videresalg og smugling ut av landet. En mulig løsning er offentlig administrert heroinutdeling der heroinen må konsumeres på stedet.

Fordelene med lovlig distribusjon er mange. I stedet for at de kriminelle bestemmer kvalitet, pris, åpningstider og tilgjengelighet, kan vi som samfunn ta ansvar for dette. Da har vi også muligheten for å regulere styrken på produktene, på samme måte som vi i dag gjør med sprit.

Det finnes allerede en mengde artikler og rapporter som har gått inn på ulike måter å fornye narkotikapolitikken. Her kan jeg nevne Global Comission on Drug Policy  [11], Stoltenbergutvalget[12]  og ikke minst straffelovskommisjonen som for ti år siden (!) foreslo å avkriminalisere bruk og besittelse[13]. Men politikerne har så langt ikke grepet sjansen. Daværende justisminister Odd Einar Dørum fra Venstre, avfeide for eksempel kommisjonens faglige godt funderte arbeid med å si at det var ”totalt uaktuelt for regjeringen å gjøre noe som helst for å legalisere narkotika”.[14]  Det er å håpe at flere politikere tør å gå åpent inn i debatten, når den nå har tatt seg opp igjen.

Ikke alt bør legaliseres. Det finnes en rekke stoffer som det ikke er noen grunn til å videreformidle under noen omstendigheter. Men dette kan ikke bare være en vurdering som tas på bakgrunn av stoffets skadevirkninger isolert sett. Vurderingen må tas på bakgrunn av de relative skadevirkningene av forbud målt opp mot regulert omsetning. Da må vi forstå hvordan tilbudet av og etterspørselen etter produktet fungerer i praksis, om vi mener alvor med å bekjempe smugling og ulovlig omsetning. Hovedpoenget mitt er ikke at jeg har et intenst ønske om å se heroin på apotek eller cannabis på polet. Men vi har ikke noe annet valg enn å gå inn på diskusjonen. Hvis vi ønsker at heroin må kjøpes illegalt, må dette argumenteres for aktivt. Fordelene må oppveie ulempene.

Som nevnt over, bruker vi mange milliarder på å håndheve dagens forbudspolitikk. En kan bare forestille seg hvilket løft vi kunne fått i rusomsorgen med disse midlene. Vi kunne bygd verdens beste behandlingsapparat og fortsatt hatt penger til overs til å bekjempe annen type kriminalitet.

Den siste ukas narkotikadebatt har lært meg at overraskende mange ønsker denne debatten velkommen. Noen gjør det ikke. Denne siste gruppen reagerer gjerne med harmdirrende innlegg og fordømmelse, framfor å høre på hva det er som faktisk sies av narkotikapolitikkens kritikere. Dette burde være en unødvendig reaksjon. Hvis forslagene om avkriminalisering og legalisering av narkotika er så håpløse som mange ser ut til å mene, så lar vel dette seg enkelt påvise med fakta, erfaring og forskning?


[2]  Arild Knutsen (leder i Foreningen human narkotikapolitikk) og jeg skrev et svar som ikke kom på trykk i Dagbladet. Det kan leses her:  http://kimsblogg.no/?p=217  . Ole Røgeberg skrev et utmerket svar som kom på trykk. Det kan leses her:  http://www.dagbladet.no/2012/03/05/kultur/legalisering/debatt/debattinnlegg/ruspolitikk/20535059/

[3]  Det ligger allerede flere meget gode artikler ute på Minervas nettsider som tar for seg mange av mytene om narkotikapolitikken. For eksempel kan jeg anbefale Ole Røgebergs mange artikler, blant annet denne:https://www.minervanett.no/2011/12/22/gammel-narkotikapolitikk-moter-ny-kunnskap/

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden