DEBATT

Hytteforbudet fikk fort moralsk støtte med tvilsomme premisser, som at du enten støtter fellesskapet eller tenker for mye på deg selv, skriver Lars Kolbeinstveit.
Hytteforbudet fikk fort moralsk støtte med tvilsomme premisser, som at du enten støtter fellesskapet eller tenker for mye på deg selv, skriver Lars Kolbeinstveit.

Tilliten til myndighetene kan svekkes av drastiske tiltak og moralisme

Skal samfunnsmoralen holdes oppe over tid, trenger politiske ledere tillit og en viss popularitet i befolkningen.

Publisert

I Norge har myndigheter, medier og flere andre vært opptatt av at det norske samholdet og dugnadsånden er avgjørende for at vi skal komme oss gjennom krisen. Det sies at den høye norske tilliten er avgjørende.

Det er et godt poeng. Den generelle tilliten er høy. Vår tillit til myndighetene er også høy. Men denne tilliten skyldes ikke en spesiell godvilje eller ekstraordinær norsk vilje til solidaritet. Vi har tillit til myndighetene fordi befolkningen over lang tid har erfart at det er grunnlag for å vise myndighetene høy tillit.

Skal tilliten bevares, nytter det ikke å moralisere: Nå må vi vise tillit! Tilliten må først og fremst bevares av trygg styring. Befolkningen må oppleve at tiltak er hensiktsmessige, at kostnader er vurdert relativt fornuftig opp mot nytte. Og ikke minst må tiltakene ha støtte over tid.

Hytteforbud og moralisme

I starten virket nok for eksempel det mye omdiskuterte hytteforbudet hensiktsmessig. Formålet om ikke å belaste lokalt helsevesen unødig i en krisesituasjon virket klokt. Ideen fikk derimot fort moralsk støtte med tvilsomme premisser, som at du enten støtter fellesskapet eller tenker for mye på deg selv. Knut Kværnen skrev et innlegg i Aftenposten 15. mars der han argumenterte for hvorfor et avskjermet liv på hytta kunne være bra. Helseminister Bent Høie svarte «[D]ette er en dugnad. Da er det ikke jeg lenger, men vi.»

Nå anerkjente riktignok Høie Kværnens behov. Høie begrunnet forbudet med at for mange på hytter i små kommuner kan utgjøre en for stor belastning på lokalt helsevesen. Det er ikke et irrelevant poeng, men politikere bør ikke bare se etter løsninger som virker fornuftige i øyeblikket. Kunne regulering av hyttebruk vært utformet mer fleksibelt og ikke minst hatt en mer fornuftig tidshorisont? Det er snart påske. Folk bruker hyttene sine i påsken. Det kan være et argument for at det var fornuftig å forlenge forbudet over påske, nettopp for å unngå sterk belastning på hyttekommunene. Hytteforbudet har likevel blitt en betent sak, og det finnes faginstanser som sier at det ikke er hensiktsmessig. Hytteforbudet tar heller ikke høyde for at hyttepåske er en del den norske kulturen. Løsninger hvor hytteeiere blir bedt om å sikre at de kan komme seg trygt til hjemkommunen hvis de blir syke, burde vært vurdert.

At mer liberale løsninger ikke får gjennomslag, kan være uheldig og virke splittende. Tiltakene har pr nå høy støtte i befolkningen, men som liberale må vi også huske på mindretallet.

Hersketeknikker

I den borgerlige avisen Bergens Tidende skriver kommentator Morten Myksvoll at det norske hytteforbudet blekner sett i lys av andre lands strenge tiltak. Det er flere som forsvarer inngripende tiltak i den krisetiden vi er oppe i med at andre land har mer autoritære tiltak. Men å si til folk som protesterer at tiltakene kunne vært mer inngripende, er ikke spesielt liberalt. Det er snarere en hersketeknikk som vi ser mye av i disse krisetider.

Tendensen til at kritikere av myndigheters tiltak blir ansett for å sette individuelle behov over fellesskapets behov kan virke samlende for dem som er enige. De kan føle seg moralsk overlegne: Vi som ikke har glemt den norske dugnaden. Vi som ennå husker Gerhardsen og ikke kjører SUV til stor og harry tømmerhytte.

Men poenget bør være å samle folk med ulike syn. Og da kan en retorikk som sier at enten er du solidarisk og bryr deg om det store «vi», ellers er du navlebeskuende og bryr deg om «jeg», være uheldig.

Moralske karaktertrekk

Professor i filosofi, Einar Duenger Bøhn, snakket i en interessant utgave av Verdibørsen 21. mars om hvordan folks ulike moralske karaktertrekk synliggjøres i den krisen vi nå opplever. Det er et godt poeng. Det kan legges til at også politiske lederes karaktertrekk nå trer sterkere frem.

Hvor villig er de til å bruke makt i kriser? Klarer de å tenke nok på ulike hensyn? Dyktige politiske ledere er ikke bare flinke til å komme på offensiven på kort sikt. De ser også forbi opinionen og medienes kortsiktige krav, og tenker på hva som holder vann på litt lenger, og enda lenger sikt. Mennesker søker først og fremst trygghet når de opplever frykt. Myndigheter som sier de ønsker å trygge befolkningen gjør en bedre jobb, og samler folket bedre, enn myndigheter som ved hjelp av medier formaner at vi må stole på dem.

Økonomiske konsekvenser

Hvis vi trekker inn de samfunnsøkonomiske konsekvensene, kan den dugnaden og samfunnsmoralen vi nå er avhengig av få seg en alvorlig knekk. Det ser vi for så vidt allerede. De som snakker om at vi muligens ender opp med et samfunn med litt mindre jag etter økonomisk vekst og mindre flyreiser, kan provosere folk som mister jobbene sine. En del av endringene kan jo virke positive i et klimaperspektiv, men det kan også skape spenninger. En småbarnsfamilie som leier ut den gamle hytta de arvet for å spe på inntekten, men som nå mister denne inntekten på grunn av et drastisk hytteforbud, har kanskje ikke så høy tillit til myndighetenes håndtering av krisen. Hvis mor er permittert flyvertinne, og puben som far jobber på, er stengt, er de høyst forståelig både provosert og bekymra. De lurer på hvordan de skal få betalt neste husleie. Kristin Clemet skriver på sin blogg om hvor alvorlig situasjonen er for små næringsdrivende. Uten tiltak til denne gruppen kan protestene bli enda sterkere.

Gi folk sigaretter

Det er god grunn til å tro til at kriseforståelsen i den norske befolkningen er høy. Vi er villige til å delta på inngripende tiltak og støtte opp om dem, men det finnes grenser for hvor langt tiltakene kan gå. Skal samfunnsmoralen holdes oppe over tid, trenger politiske ledere tillit og en viss popularitet i befolkningen. En lur hærfører gir soldatene sine sigaretter, selv om det strengt tatt er skadelig og unødvendig. Da viser han at han bryr seg om soldatene og har litt slark. Det skaper tillit og samhold. Ikke alle norske politiske ledere opptrer slik om dagen. De nekter oss å dra på hytta, og i Oslo stengte de puber kollektivt, istedenfor å straffe enkeltaktørene som bryter regler slik en mer liberal politikk ville tilsi. Intensjonen er god. Men det holder ikke nødvendigvis på sikt.