Spaltist

I en diskusjon om Midtøsten-konflikten ble jeg kalt «whataboutist»

Midtøsten-konflikten har to spesielt tiltrekkende dimensjoner for Israel-kritikere som Vest-Sahara-konflikten mangler, skriver Arild Pedersen.

Bilde: Wikimedia Commons

Spørsmålet jeg stilte var: Hvorfor engasjerer ikke de som fordømmer Israel seg like mye i Vest-Sahara-konflikten?

Nok en gang har jeg vært uvøren på Facebook. Og spesielt dumt var det at det skjedde på en tråd som diskuterte Midtøsten-konflikten, det tema hvor det i Norge er vanskeligst å være saklig. Og ganske riktig: Jeg fikk en usaklig salve i ansiktet: Du er en whataboutist!

Dette var for meg et ukjent skjellsord, hvis det faktisk var det. Så jeg gjorde som vanlig er og slo opp på nettet og fant en overmåte grundig og kildebegrunnet Wikipedia-artikkel. Jeg skal gi et forkortet og komprimert referat av denne, før jeg refererer hva jeg selv hadde sagt som utløste anklagen. Til sist skal jeg selvkritisk vurdere om anklagen, selv om den i og for seg er usaklig, er korrekt, og ikke minst om den bør medføre endring av min diskusjonsform.

For jeg skryter jo av at jeg er en saklighets-ekspert. Og ifølge media: Hvis en «ekspert» mener at …, må det være riktig.

Whataboutisme, eller whataboutery, sier Wikipedia, er et uttrykk som særlig har blitt brukt til å beskrive sovjetisk diskusjonsform under den kalde krigen: Når noen anklaget Sovjet for å bryte menneskerettighetene, svarte regimet med å påpeke: Hva med amerikanernes behandling av afro-amerikanere? Eller hva med deres oppførsel i Nicaragua?

Det er altså en form for relativistisk hykleri. Det påstår at dersom du som kritiker ikke er moralsk perfekt, har du ingen rett til å felle moralske dommer om andre. Og ettersom ingen er moralsk perfekte, kan ingen kritisere andre, uansett hvor åpenbart deres brudd på menneskerettighetene er.

Kanskje Jesus var en whataboutist: «Den som er uten synd kaster den første stein»? (Ikke at jeg tror Jesus virkelig selv ville kastet steiner.)

Etter murens fall har Russland fulgt opp gamle whataboutistiske tradisjoner, særlig i forbindelse med invasjonen og okkupasjonen av Krim: Hindrer ikke England skottene i å bli et selvstendig land? Og hva med Spania som okkuperer Catalonia?

Så hva var det jeg hadde sagt som utløste beskyldningen om whataboutisme? Jo, i forbindelse med de siste hendelsene på grensen mellom Gaza og Israel, og ikke minst de sterke moralske fordømmelser av Israel, kom jeg med et hjertesukk: Hvorfor er det denne konflikten som har enerett på dette moralske engasjementet? Hvorfor er det ikke et tilsvarende engasjement for eksempel når det gjelder Vest-Sahara?

Men er dette en form for whataboutisme?

Vest-Sahara, som i dag er det siste området i Afrika som ikke er ferdig avkolonalisert, var akkurat som Palestina et område hvor flere kolonimakter var involvert.

Her skal jeg si litt om Vest-Sahara-konflikten, for i tillegg til ikke å engasjere er det heller ikke mye kunnskap om den. Hvor mange av leserne var det ikke akkurat nå som fikk et spørrende uttrykk? Vest-Sahara? Det er selvfølgelig også uvitenhet om en rekke andre konflikter, som jeg ikke skal si noe om her, med et lite unntak for Kasjmir-konflikten. Grunnen til at jeg nevnte Vest-Sahara-konflikten er at den har flere trekk felles med Israel/Palestina-konflikten, og skulle følgelig kunne være i stand til å utløse de samme moralske reaksjonene som den. Noe som likevel ikke har skjedd. Hvorfor ikke?

Vest-Sahara, som i dag er det siste området i Afrika som ikke er ferdig avkolonalisert, var akkurat som Palestina et område hvor flere kolonimakter var involvert: Spania og Frankrike. Området var fra slutten av 1800-tallet en spansk koloni, omgitt av franske kolonier, frem til 1975, da Spania trakk seg ut på en like uorganisert måte som UK fra Palestina i 1948. Marokko og Mauretania, som hadde fått selvstendighet fra Frankrike i henholdsvis 1956 og 1960, rykket da inn i Vest-Sahara og delte området seg i mellom.

Men da var det allerede organisert en saharisk frigjøringsbevegelse, Polisario, som førte frigjøringskrig mot både Mauretania og Marokko, og proklamerte opprettelsen av Den demokratiske arabiske Sahara-republikk, Sahrawi (SADR).

Mauretania ble beseiret av Polisario allerede i 1979, og trakk seg ut av området. Men Marokko, som er støttet av USA og Saudi-Arabia, i dag særlig pga. kampen mot terrorisme, og som var sterkere militært, presset Polisario østover, og bygde en minelagt festningsvoll, eller mur, noe Israel også skal ha gjort, som beskytter de verdifulle (fosfat og fiske) områdene ut mot kysten i vest.

Midtøsten-konflikten har imidlertid to spesielt tiltrekkende dimensjoner for Israel-kritikere som Vest-Sahara-konflikten mangler. Den kan oppfattes å være en del av en generell konflikt mellom vestlig kapitalisme og anti-kolonialisme.

Samtidig iverksatte de en organisert innflytting av marokkanere, vi kan jo kalle dem settlere, mens de lokale innbyggerne ble drevet på flukt og til sist havnet i flyktningeleirer i Algerie, som har en kort grenseforbindelse til Vest-Sahara. I mellomtiden har Marokko gjort seg skyldig i massive brudd på menneskerettigheter, også i form a massakrer.

Både FN og domstolen i Haag har fastslått at det sahariske folket har rett til selvbestemmelse, og i 1991 inngikk partene en slags Oslo-avtale. En fredsavtale ble godkjent av begge partene. Polisario la ned våpnene, og det ble enighet om å arrangere en folkeavstemning.

Men de opprinnelige saharerne var da i mindretall i sitt eget land: I 1974 var folketallet 74 000. I 2005 var det 273 000. FN forsøkte å lage et manntall, men dette ble forhalt og sabotert av Marokko, som neppe har noen reell intensjon om å gi fra seg området. Situasjonen er nå like fastlåst som Midtøsten-konflikten.

I dag har Vest-Sahara en nasjonalforsamling, egen grunnlov, president og regjering, men i eksil i Algerie. Likevel er de anerkjent som selvstendig nasjon av flere land. De er blitt medlem av Den afrikanske union, noe som har gjort at Marokko, som eneste afrikanske land, har valgt å stå utenfor unionen.

Hvem kan beskylde India for kolonialisme? De har jo selv vært offer for kolonialisme.

Det skulle altså ikke være vanskelig å se likhetene mellom Vest-Sahara-konflikten og Midtøsten-konflikten. De samme menneskene med en moral og ideologi som gjør at de fordømmer Israel, burde kunne foreta en tilsvarende og like engasjert fordømmelse av Marokko som av Israel. Det finnes også helt konkrete og synlige likheter mellom palestinerne og saharerne: De har til og med praktisk talt det samme flagg som palestinerne. Det finnes riktignok en Polisario-støttekomite i Norge, akkurat som det finnes en Palestina-komite, men den kan knapt sies å ha særlig oppslutning og gjennomslag.

Så hvorfor ikke? Hva er forskjellene som kan forklare dette?

Her er noen forslag: Selvfølgelig er det rimelig at det er grenser for hvor mange konflikter man kan engasjere seg i. Det er naturlig at man prioriterer det som står en nærmest. For eksempel at man prioriterer egne barn fremfor barn i fjerne land. Midtøsten-konflikten kom dessuten på dagordenen i Norge før Vest-Sahara, allerede i 1967.

På den andre siden er det kanskje de samme som hevder man bør innta et helt universalistisk perspektiv, og altså mener at man i alle fall bør engasjere seg nesten like mye i fremmede barns lidelser som sine egne, som engasjerer seg i Midtøsten-konflikten. Da flyktningestrømmen over Middelhavet kom, viste det seg at de samme fortsatt hadde god plass til engasjement for denne.

Midtøsten-konflikten har imidlertid to spesielt tiltrekkende dimensjoner for Israel-kritikere som Vest-Sahara-konflikten mangler. Den kan oppfattes å være en del av en generell konflikt mellom vestlig kapitalisme og anti-kolonialisme: Israel er en vellykket forlengelse av amerikansk kapitalisme. Marokko, derimot, er et u-land som riktignok har flere våpen enn Polisario, men som altså ikke er en del av vestlig kapitalisme. Jo, Marokko driver med kolonialisme, men altså ikke vestlig kolonialisme.

Dette er en likhet med konflikten mellom Pakistan og India om Kasjmir. Her er det også bare u-land som er involvert. Hvem kan beskylde India for kolonialisme? De har jo selv vært offer for kolonialisme.

Og dessuten har Midtøsten-konflikten en religiøs dimensjon: En konflikt mellom jødedom og islam, samt at kristendom er involvert gjennom forbausende utbredte, helt opp til det norske Sørlandet, forestillinger om at det er i dette området Armageddon skal finne sted.

Spørsmålet jeg reiser, altså hvordan engasjement for bestemte konflikter utvelges, må fortsatt være legitimt å reise.

I Vest-Sahara er det islam mot islam, selv om Algerie, som støtter Polisario har visse sosialistiske trekk. Ingen mytisk-religiøse begivenheter har funnet sted i dette ørkenområdet. Verken Gud eller Allah har vært interessert i å åpenbare seg der, bortsett fra gjennom disse fosfatressursene.

Så, ved å påpeke denne engasjementsforskjellen: Har jeg gjort meg skyldig i whataboutisme? Nei. Dette er ikke rettferdiggjøring av noe galt ved å påpeke at andre gjør noe like galt. Men det er en påpekning av at det moralske engasjementet i en sak ikke er universalistisk, men styrt av utenforliggende, partikularistiske interesser.

Og streng tatt mener jeg ikke partikularisme er galt. Jeg tror ikke på universalisme. Men følgelig mener jeg det er en form for hykleri å ikle seg universalistiske klær.

Likevel var denne påpekningen fra min side usaklig. Den var utvilsomt en form for utenomsnakk. Selv om argumenter fra Vest-Sahara-konflikten kan brukes i Midtøsten-konflikten, vil de lett kunne føre til avsporing. Og uansett er selv bare en implikasjon om hykleri usaklig. Næss kalte det tendensiøs tilberedelse av innlegg.

Men når min usaklighet ikke er whataboutisme, hvordan skal jeg mer spesifikt karakterisere den? Jeg vil kalle den «notaboutisme», et uttrykk som jeg antar snart vil få sitt eget Wikipedia-oppslag, med referanse til denne kommentaren min. Notaboutisme er å anklage motstanderens engasjement for «å ikke også være om noe tilsvarende annet.»

Men, på den andre siden, og til mitt forsvar: Saklighet/usaklighet forekommer bare i forhold til en avgrenset debatt med rasjonelle argumenter i forhold til et tydelig tema, hvor det er en grunnleggende konsensus om hvordan argumentene skal vurderes innenfor et felles virkelighetsbilde.

Dessverre er det lenge siden Midtøsten-debatter har vært noe annet enn utveksling av missiler mellom parallelle univers.

Og spørsmålet jeg reiser, altså hvordan engasjement for bestemte konflikter utvelges, må fortsatt være legitimt å reise. Men det er altså en annen debatt.

Fra forsiden