Spaltist

I etterpåheltens tid

Bilde: Thure de Thulstrup

Om vi kun skal vurdere fortidens helter etter moral fra 2018 blir listen over gårsdagens helter veldig kort.

Å være etterpåhelt er ingen sjarmerende tilstand. Spesielt ikke når man er «modig» mens man bedriver etterpåhelting. Og det er ganske mye av dette om dagen. Man ser bakover, og vurderer folk etter egen 2018-moral. Det ødelegger evnen til historisk vurdering. Jeg ser det blant annet hos en god del studenter.

Når jeg innleder seminarrekker i amerikansk sivilisasjon starter jeg med en liten monolog. Jeg viser studentene et bilde fra en lynsjing i Sørstatene. Bildet inneholder en smilende gjeng mennesker som står med tomler i været foran likene av to afroamerikanere som henger fra et tre. Brutalt, men nødvendig. Jeg zoomer inn på denne lystige gjengen og spør studentene hva vi ser. Det rette svaret kommer alltid til slutt: helt vanlige mennesker.

«Nemlig. Dere ser dere selv. Disse er dere, og dere er disse. Hadde dere blitt født i deres situasjon, så ville dere høyst sannsynlig stått der og smilt dere også. Hadde vi samlet alle 300 studenter og fakultet på dette kurset ute på plassen her, så hadde vi funnet SS-vakter blant oss. Samt en betydelig mengde partimedlemmer. De aller, aller fleste ville bare vært passive motstandere. Kanskje – om vi har flaks – så ville det vært en enkelt blant oss som kanskje hadde gjort noe minimal motstand. Men om du er så full av hybris at du er villig til å reise deg opp og påstå at du er den ene personen, så vil jeg at du setter deg ned og tenker litt til. Sånn. Nå kan vi studere historie».

For det er jo et par ting som har en tendens til å gå i glemmeboka. Dette slo meg med full kraft da jeg leste om en undersøkelse YouGov i England gjennomførte i sommer i forbindelse med deres Armed Forces Day. Når de spurte befolkningen om de ville være villige til å gå inn i hæren i tilfelle av en krig like alvorlig og eksistensiell som andre verdenskrig, svarte bare 20% ja. Dette er både sjokkerende og deprimerende. Og det er slikt som skjer når kollektive minner forsvinner.

Kanskje ikke så rart, dette tatt i betraktning, at den laveste prosenten med bekreftende svar kom fra gruppen 26 til 49 år. Mange av disse vil ikke engang ha opplevd å ha besteforeldre som husker krigen. Da er det vanskelig å ta inn over seg hva en slik krig faktisk er, og hva som vil være konsekvensene for seg selv og egen familie om man skulle tape den. Kjønnsbalansen i svarene er forøvrig også ganske forutsigbar.

I dette tilfellet handler det ikke om å glemme ubehagelige ting for å hvitvaske fortiden. Det handler heller ikke om at man bør huske slik at man ikke gjentar negative ting. Det handler om å glemme alvoret. Og å mangle forestillingsevne. Uten de to tingene på plass er det vanskelig å vurdere historie riktig. Akkurat som vi gjør med glemte sykdommer når vi begynner å kjefte på vaksiner. Eller med glemte økonomiske katastrofer når vi begynner å kjefte på reguleringer.

Det andre man lett glemmer er nok å ta inn over seg det vi kan kalle en kronologisk variant av Hannah Arendts tanker om ondskapens banalitet. Ja, verden var ondere før. Om vi kan si det sånn. Hele verden og alle i den, stort sett. I hvert fall adskillig mer brutal. Og jo, det hadde høyst sannsynlig du også vært om du hadde vært i den. Akkurat som den smilende gjengen foran de hengte i Sørstatene. Bare ikke lur deg selv til å tro noe annet. Og hadde du vært født i Swatdalen, så er sjansen stor for at du hadde hatt sansen for en steining eller to. Hvilket bare understreker hvor viktig det er at vi diskuterer ideer og holdninger, ikke personer og grupper.

Kanskje vi kan kalle det passivitetens banalitet. For som Edmund Bruke visstnok sa, så er det eneste ondskapen trenger for å triumfere at gode mennesker ikke gjør noen ting.

Tilbake til krigen. Jeg har enda ikke fått lest Marte Michelets nye bok om hjemmefronten og deres (påståtte) kjennskap til den norske delen av jødeutryddelsen, hvor hun hevder at hjemmefrontens få aktive sviktet Norges jøder. Jeg har bare lest omtaler av den. Både for og imot. Mest inntrykk har omtalene fra flere faghistorikere med dette som spesialfelt gjort. For her føles det ut som om det bedrives litt etterpåhelting. Vi har også noen treffpunkter med vår vri på Arendts ide, ser det ut til. «Marte Michelet ser på historien med dagens briller», skriver historiker Bjarte Bruland. `Det føles riktig. «Presentism», kalles slikt i Oxford English Dictionary, hvor det ikke blir beskrevet i flatterende termer. Førsteamanuensis Arnfinn Moland her dette å si om Michelets påstand:

«I Reichskommissar Josef Terbovens forordning av 12. oktober 1942 var det 38 ulike motstandsaktiviteter som kunne gi dødsstraff. Likevel klarte modige kvinner og menn å redde mer enn tusen jøder over grensen til Sverige. Å sitte i fredens Norge i 2018 og gå til angrep på Hjemmefrontens «svik» på dette området er trygt og godt, men modig er det ikke.»

Er det litt for lett å glemme alvoret? Jeg vet ikke før jeg har lest boka, og knapt nok da. Så det er mulig jeg er urettferdig her. Det jeg imidlertid vet, er at Michelet antageligvis ville gjort det samme som resten av oss i en slik situasjon, meg selv inkludert: sittet veldig stille i båten i det som var opprørt hav. De hun går etter i denne boken – som den 98 år gamle motstandsmannen Ragner Ulstein – var blant de veldig, veldig få som valgte å reise seg i den båten. Med stor fare for å miste balansen. «Michelet har ikke forstått krigen», sier Ulstein, som føler sine sitater misbrukt. «Hvert tiende år dukker det opp noen som har forstått så mye mer enn oss. Jeg er trøtt av det». Det er lett å forstå hvorfor. Og det er lett å ta hans antagelse om manglende forståelse for god fisk. Det viser også den skremmende unnfallenheten til 80% av de som svarte YouGov på deres undersøkelse. Det er vanskelig å se alvor fra sofakroken.

For skal man kreve renhet i moral og handling etter 2018-standard, så blir den imaginære boken «Gårsdagens Helter» ubehagelig tynn. Martin Luther King må vekk, sammen med alle som delte hans grad av homofobi. Gandhi ryker rett ut, rasist som han var. Er man plukkete, så kan man si det samme om Lucretia Moss, Elizabeth Cady Stanton og Susan B. Anthony. Det var ikke pene ting de skrev om å havne bak svarte menn i køen om stemmerett, og det til tross for at de var aktive i kampen mot slaveri.

Så du skal passe deg for å gå dine gamle helter etter i sømmene. Familiarity breeds contempt, som de sier på nynorsk. Egentlig skal man vel passe seg for å ha helter. I hvert fall av det intellektuelle slaget. Da blir man fort sittende fast i sperrede tankemønstre.

Det er nok av de som påstår at de sloss mot nazister nå om dagen, mens de samtidig viser liten respekt for det å faktisk sloss mot faktiske nazister. Det springer ut av historieløshet. Noen ganger feires den til og med. I en pågående batalje mellom noen norske journalister og Gøteborgsposten skriver kulturredaktør Björn Werner, den tøysebukken, at Sverige er unikt skikket til å gå fremtiden i møte, og fortsette å være en humanitær stormakt. I hvert fall sammenlignet med Norge og de fleste andre europeiske land. Hvorfor? Fordi Sverige ikke har noe minne om krig i sin kollektive bevissthet, sier han. For ham er det viktigere å stå rakrygget i en kamp mot «metafysiske» nazister, enn det er å ha noe begrep om hva det faktisk vil si å møte dem. Ren hukommelse, ren moral? Nei. Ren uforstand. Ren etterpåhelting.

Dette er ikke skrevet for å snakke ned helter og deres gjerninger, som jeg noen ganger har fått høre at jeg gjør når jeg kjører denne leksa. Tvert imot. Det er for å forstå hvor uvanlige helter faktisk er. Jeg har hatt gleden av å møte noen få av dem, og det inngir ydmykhet i selvvurderingen. De er helt normale mennesker, men de har unormale gjerninger bak seg. Det synes ofte på dem. Og slike faktiske helter setter etterpåhelten – der hen går rundt i sine trygge, koselige omgivelser – i et grelt lys.

Så folk skal være forsiktige med skulpturriving og lærebokutskifting. Det er nemlig en veldig stor forskjell på den store mengden folk som sier at de helt sikkert hadde gjort, og det bittelille mindretallet som faktisk turte å gjøre. Det finnes knapt noen form for aktivisme man kan utføre i den vestlige verden i dag som ikke er fullstendig risikofri, og som handler mer om personlig oppofrelse enn om kaffebrygging på møter. Det skal mye til å la seg imponere. Rettelse: det bør skulle mye til å la seg imponere. Og det aller enkleste du kan bruke tiden din på, er å se bakover og finne feil på andre enn dine egne oppfantaserte bragder og holdninger. I bokform, eller i form av dårlig hukommelse.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden