Utenriks

– I FN himlet folk med øynene da jeg sa jeg var muslim og fra Israel

Rasha Athamny håper hennes bakgrunn som israelsk araber i diplomatiet kan bidra til fred i Midtøsten.

Bilde: Margrete Løbben Hanssen

Det er kvinnene som skal sørge for fred i Midtøsten, mener den israelske diplomaten Rasha Athamny (32).

– I FN himlet folk med øynene da jeg sa jeg var muslim og fra Israel. Det hørte ikke hjemme i deres bilde av en israelsk diplomat, forteller Rasha Athamny.

Dagen før kvinnedagen møtes vi på den israelske ambassaden i Parkveien i Oslo. Det er 32-åringens første besøk i Skandinavia, hvor hun blant annet skal delta på et arrangement i i Fritt Ords lokaler i morgen ettermiddag. Et snødekt og iskaldt Oslo er langt unna hverdagen ved den israelske ambassaden i Ankara.

Som nyutdannet diplomat veier hun sine ord med omhu, men hun er klar:

– Jeg vil være i diplomatiet fordi jeg ønsker fred i Midtøsten.

– I stedet for å rette pekefingeren mot land og fortelle dem hvordan de skal gjøre det, velger jeg diplomatiet. Det handler om å samle folk fra ulike land, og sammen kan vi drive verden fremover, sier Rasha.

Israelsk araber

Rasha er i sin første utstasjonering fra det israelske utenriksdepartementet i den tyrkiske hovedstaden. Da hun tiltrådte posisjonen i fjor høst, ble hun historisk: Hun var den første kvinnen og muslimen med arabisk bakgrunn som ble diplomat fra Israel.

– Jeg føler at jeg er en israelsk araber med palestinsk opphav.

Når jeg spør Rasha om hun vil definere seg som palestiner, araber eller israeler, blir hun tankefull.

– Det er ikke noe enkelt svar på det. Jeg våkner opp hver dag og spør hvor jeg hører til. Media liker å plassere folk i boks, og det vil jeg utfordre.

– Jeg føler at jeg er en israelsk araber med palestinsk opphav: En stor del av identiteten min er å være araber, en stor del av meg er mitt palestinske opphav, og så har jeg en identitet som er å være israeler.

Bare arabere på skolen

Rasha vokste opp i den lille byen Baqa al-Gharbiya nord i Israel.

Besteforeldrene var palestinere som levde i det britiske mandatet Palestina, som ble opprettet i 1918 som følge av oppløsningen av Det ottomanske riket etter første verdenskrig.

Da staten Israel ble opprettet i mai 1948, fikk besteforeldrene til Rasha israelsk statsborgerskap, noe som ble videreført til foreldrene.

Rasha vokste opp som yngst av ni søsken i det hun beskriver som en konservativ og streng familie. Byen hun vokste opp i var nokså homogen.

– Å være i en palestinsk by er som å være i en boble hvor du ser den andre parten som en fiende.

I hjembyen bor det utelukkende arabere, slik det gjør i store deler av områdene i nord. Morsmålet hennes er arabisk, hebraisk lærte hun først på skolen.

– Jeg kommer fra en veldig religiøs muslimsk familie, hvor ramadan, å faste for å tenke på de fattige, å gi penger til moskeen og å feire Eid var viktige islamske ritualer som jeg holder fast ved i dag. Det gjaldt også på skolen, hvor vi lærte om Koranen.

Moren til Rasha kunne verken lese eller skrive, men ville at barna skulle få utdannelse. Rasha flyttet til Jerusalem da hun var ferdig på skolen for å studere psykologi ved Det hebraiske universitetet.

– Psykologi var interessant siden jeg vokste opp som en minoritet i et samfunn. Jeg ville utforske relasjonene mellom minoritet og majoritet i forskjeller som religion, språk og kultur,.

– Fredelig i Jerusalem

Overgangen fra den arabiske hjembyen til Jerusalem var stor. På universitetet var de fleste studentene jødiske, og språket var hebraisk.

Rasha fikk for første gang kjenne på følelsen av å være en minoritet.

– Å være i en palestinsk by er som å være i en boble hvor du ser den andre parten som en fiende. Det er oss og dem. På universitetet var det annerledes. Vi var fra ulike religioner og diskuterte heftig. Etterpå gikk vi og drakk kaffe sammen.

I Jerusalem, en by både palestinere og israelere ønsker som sin hovedstad, fikk hun merke på nært hold hvor betent konflikten er.

Men partene lever i stor grad fredelig side om side i det daglige, sier hun.

– Hver gang det var konflikt på regjeringsnivå, gikk israelere og palestinere ut i gatene og ropte til hverandre. Men etter noen minutter var det fredelig igjen.

Som en israelsk diplomat av palestinsk opphav håper Rasha på å være en brobygger for å få fred mellom partene.

Margrete Løbben Hanssen

– Men hallo, det er Midtøsten! Det er sånt overalt. De menneskene lever side om side med uenighetene i det daglige. Media viser bare de ekstreme bildene, sier Rasha.

Erfaringene med å være araber og muslim i et land som statsminister Benjamin Netanyahu har erklært for å være en «jødisk stat», er gode for Rasha.

– Men det er mange palestinere i Israel som ikke erfarer det samme?

– Ja, det er en subjektiv erfaring vi snakker om. Det arabiske samfunnet i Israel er veldig komplisert og delt, sier hun.

Sjokkert over FN

Siden FN vedtok å opprette en jødisk og en arabisk stat i det britiske mandatet Palestina i 1948, har grensene mellom hva som skal være den jødiske staten Israel og arabiske staten Palestina flyttet seg gjennom ulike kriger.

I dag holder de palestinske selvstyremyndighetene til på Vestbredden, og Hamas på Gazastripen. Det er Jerusalem det strides mest om. Det fikk Rasha kjenne på da hun reiste til FNs hovedkvarter i New York som ungdomsdelegat for Israel.

– Jeg ble sjokkert av å sitte i FN, en organisasjon jeg hadde så stor respekt for, og oppleve hvordan de kritiserte Israel. Hva med Iran, Syria og Nord-Korea når det gjelder menneskerettigheter, religionsfrihet og folkeretten? Nesten 80 prosent av sakene handlet om Israel, og 20 prosent om resten av verden. Det var latterlig.

– Det er ikke riktig at det aldri kan bli fred på grunn av bosetningene.

– FN har kritisert Israel for de ulovlige bosetningene på Vestbredden. Ifølge internasjonal lov er bosetningene brudd på folkeretten. Er ikke kritikken rettmessig?

– Jeg forstår kritikken, men er ikke nødvendigvis enig. Det er ikke riktig at det aldri kan bli fred på grunn av bosetningene. Når to parter sitter rundt forhandlingsbordet, og begge sidene er enige om en ny grense, er det de nye grensene. Prosessen ble startet under Oslo-avtalen, men det skar seg da de gikk inn for delinger som ikke er godkjent av begge parter.

Opplevelsen av Israels behandling i FN ble avgjørende for Rashas beslutning om å søke seg til aspirantkurset til det israelske utenriksdepartementet.

Hvis en israeler med jødisk bakgrunn snakker, vil publikum ofte la være å lytte.

– Hvordan kan din arabiske bakgrunn hjelpe deg i diplomatiet?

– Det har mye å gjøre med psykologi. Hvis en israeler med jødisk bakgrunn snakker, vil publikum ofte la være å lytte. Men hvis en diplomat er kvinne, israelsk og muslim, er det et helt annet bilde. Man kan aldri forutsi hva de skal si.

– Bare det å få den oppmerksomheten fra folk, sier noe om den store innflytelsen bakgrunnen min kan ha.

Hun forteller at hun har opplevd slike situasjoner flere ganger i løpet av sine syv måneder ved ambassaden i Ankara.

– Den amerikanske ambassaden hindrer ikke fred

Etter at Israel ble opprettet, brøt det ut krig mellom Israel og de arabiske nabolandene som ikke ville godta opprettelsen av Israel.

Krigen førte til at Jerusalem, som FN ønsket at skulle være under kontroll av det internasjonale samfunnet, ble delt mellom Vest-Jerusalem tilhørende Israel og Øst-Jerusalem tilhørende Jordan. Etter seksdagerskrigen i 1967, gjenerobret og annekterte Israel den østlige delen av byen, og etter israelsk lov ble hele byen erklært som Israels hovedstad i 1980.

Store deler av verdenssamfunnet har imidlertid ikke anerkjent avgjørelsen, noe som gjør at de fleste har valgt å ha ambassaden i Tel Aviv.

Det kan det dog bli slutt på for en av Israels nærmeste allierte. I desember i fjor annonserte USAs president Donald Trump at han ønsker å flytte den amerikanske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem. Det ryktes at flyttingen kan skje allerede på 70-årsmarkeringen til Israel 14. mai i år.

Flere hevder at en slik flytting vil stikke ytterligere kjepper i hjulene for en tostatsløsning. Men Rasha tror ikke det vil ha særlig mye å si for mulighetene for fred.

– For å være ærlig vil det ikke forandre noe. Trump sa ingenting om et delt Jerusalem som hovedstaden i Israel. Når man omtaler Jerusalem som hovedstaden i Israel, kan det bety både øst og vest. Og han tvinger ingen parter til noen ting, så vår statsleder uttalte at status quo i Jerusalem ikke vil forandre seg.

– Men mange palestinere i Jerusalem protesterte mot Trumps avgjørelse?

– Protester skjer hele tiden. Men det man ser på TV, er ikke alle protester. Du kan aldri finne to personer som er enige om de samme tingene.

– Den største skaden etter Oslo-avtalen var at mye av håpet forvitret.

– Tror du det noen gang vil bli fred i Midtøsten?

– Ja, det tror jeg. Jeg tror at ideer er mektige, så hvis jeg tror det vil bli fred om 50 år, vil jeg jobbe for det.

Gir ikke opp Oslo-avtalen

I dag er det kvinnedagen 8. mars. Rasha kvier seg for å kalle seg feminist, da hun mener det finnes ulike oppfatninger av begrepet på ulike steder i verden.

– Jeg tror først og fremst på like muligheter og rettigheter for begge kjønn, sier hun.

Men én ting er hun klar på når det gjelder kvinnesaken: Kvinnenes evne til å revolusjonere diplomatiet.

– Hvis det er noen som vil sørge for fred, er det kvinner. Det er knyttet til ideen om at diplomatrollen handler mye om emosjoner og intelligens, noe som teller mer enn hard matematisk fred. Noen sier at diplomatiet er noe som kvinner gjør best på grunn av emosjonell intelligens, og jeg liker den ideen, sier Rasha.

For Rasha er det spesielt å være i byen hvor Oslo-avtalen ble fremforhandlet i 1993: Avtalen som påbegynte forhandlingene om en tostatsløsning. Men i dag hevder flere at avtalen er død, deriblant Palestinas president Mahmoud Abbas.

– Den største skaden etter Oslo-avtalen var at mye av håpet forvitret. Man puttet så mye håp i en kurv, og nå plukker folk opp biter av håp. Men jeg tror på håp. Hvis vi ikke tror på håpet, hva skal vi gjøre da?

– Så du gir ikke opp Oslo-avtalen?

– Ingenting er dødt. Jeg tror det blir fred, sier Rasha.

Fra forsiden