Kommentar

I gamle dager var det lov å håpe at barn skulle være snille

Spørsmålet nisse-saken aktualiserer er om kulturen vår fortsatt har rom for at det stilles opp noen idealer og krav barn – og voksne – kan strekke seg mot, skriver Pål Mykkeltveit.

Bilde: Pixabay

Men nå skal ikke julenissen stille slike forventninger til barna lenger. Hvordan havnet vi her?

Mange vil i går ha fått med seg en oppfordring de neppe hadde sett komme, nemlig den til småbarnsmoren Ellen Elisabeth Dittmann-Monsen fra Tønsberg om at landets julenisser må slutte å spørre om det er noen snille barn her. Kommentaren hennes fra lokalavisen ble videreformidlet av NRK både som en nyhetssak og som innslag på Dagsrevyen. «Barn er jo ikke enten snille eller slemme. De er gode nok som de er», sa Dittmann-Monsen på Dagsrevyen. Da hun selv var barn, syntes hun det var «vondt og vanskelig» at man skulle være snill.

Som kjent lever vi i en tid der tradisjoner stadig ødelegges i den politiske korrekthetens navn eller av hensyn til alle som måtte føle seg krenket. Det finnes ikke noe mer irriterende enn at noen kommer og forteller deg at ting du er vant med og knytter positive minner til, ikke skal være lov lenger. Men istedenfor å kjefte og smelle over dette, skal vi nå gjøre slik man helst skal gjøre nå til dags. Vi skal legge fordommene til side og forsøke å forstå.

Kulturell etterlevning

«Hva er snill?», spør en Nisse i NRK-saken. «Alle barn er snille med mindre foreldrene er skyld i noe annet». Dette er jo åpenbart galt. Alle som har jobbet med barn er i stand til å kjenne igjen hvem som er snille og hvem som er slemme. Noen er mindre empatiske og hensynsfulle enn andre. Noen barn blir mobbere. Og foreldre har ikke så stor kontroll over barna sine at dette i alle tilfeller er noe som enkelt kan unngås. Ikke minst erkjenner, om enn stykkevis og delt, de fleste barn selv at det er forskjell på godt og ondt, snilt og slemt, og mange prøver å endre atferd når de forstår at de har vært slemme.

Likevel har samfunnet kommet dit at snill og slem er uakseptable måter å kategorisere barna på. Denne idéen må være noe helt nytt i verdenshistorien. Vi står ved kulminasjonen av en lang kulturhistorisk utvikling der Norge er helt i front internasjonalt. Hvordan endte vi opp her?

Man trenger ikke årsstudium i sosiologi for å skjønne at moderniseringen av samfunnet har gjort individet stadig viktigere på bekostning av kollektivet her i Norge. Tidligere hadde barn respekt for foreldrene sine. Og dersom de ikke fulgte denne normen, var irettesettelser på sin plass. Jeg vet ikke om det noen gang har vært noe annet enn en tom trussel at barn blir stående uten gaver på julaften dersom de ikke har vært snille, men det er i alle fall lett å skjønne at det i så fall har gitt dem et meget godt insitament til å utvise den ettertraktede oppførselen gjennom resten av året – eller i hvert fall i de korte ukene før jul hvor dette er noe de tenker på.

Uansett er julenissens oppfordring i dag lite mer enn en etterlevning fra en tid da barn levde under frykt for spanskrør og skjenneprekener, bare i form av gulrot istedenfor pisk. Selv om vi ikke lenger har vært villige til å sette handling bak ordene om at barn må være snille, har vi i det minste – med julenissen som medium – fortsatt å uttrykke en stille forhåpning om det. Men nå er altså ikke det heller lov lenger.

Individualisering

I takt med individualiseringen har terskelen for å kritisere andre menneskers oppførsel gjennom de siste generasjonene blitt svært høy. Til og med Kirken, som tidligere hadde det som sin hovedoppgave, har sluttet å legge seg opp i enkeltindividers moral. Resultatet er en slags kulturrelativisme på individnivå. Alle mennesker er likeverdige og ukrenkelige. Ondskap finnes ikke. Det oppstår da kognitiv dissonans når det viser seg at alle mennesker ikke oppfører seg like godt og retter seg etter de samme idealene, men resultatet blir at denne typen empiriske observasjoner må omfortolkes på en måte som gjør at det ikke var den aktuelle personens skyld likevel. Det er dette vi på generaliserende vis kaller «sosionomisering». Og det er ikke rart at det spesielt er barn som skal møtes med varme og omtenksomhet, ikke moralisering. Dersom de mot formodning ikke skulle oppføre seg snilt, må det skyldes en utilstrekkelig empatisk oppdragerstil fra foreldrenes side, slik nissen på Dagsrevyen antydet.

Individets ukrenkelighet har i det hele tatt gjort at selv det minste følelsesmessige ubehag for enhver pris må unngås, inkludert en uskyldig formaning fra nissen på julaften. Skulle det lede til skyld eller skam, vitner det jo om at vi lar samfunnets normer og regler trumfe individets rett til velbehag. Slikt går ikke an i individualismens tidsalder – selv om ingen har tatt seg bryet med å gi noe belegg for at nisse-problemet er reelt for mer enn noen ganske få barn.

Den terapeutiske vendingen

Dette har beredt grunnen for det psykologer kaller den terapeutiske vendingen i kulturen. Som jeg nylig var inne på i en annen kommentar: Voksne ser ikke på den oppvoksende slekt med moralske briller, men med et empatisk og medfølende blikk. Vi skal ikke irettesette noen, men få dem til å utforske hvordan de egentlig har det. Mitt anliggende er ikke å gjeninnføre spanskrøret. Barn bør ofte møtes med varme og omtenksomhet. Spørsmålet nisse-saken aktualiserer er likevel om kulturen vår fortsatt har rom for at det stilles opp noen idealer og krav barn – og voksne – kan strekke seg mot.

Om ikke annet må dette utspillet også sies å være det endelige skudd for baugen for den postulerte «generasjon prestasjon». Eksperter har allerede i flere år advart mot en prestasjonskultur der det har vært viktigere å være flink enn å være snill, og budskapet har vært at det ikke burde være så viktig å være flink, så lenge man er snill. Det neste skrittet var kanskje uunngåelig: Du trenger være hverken flink eller snill.

Og jo da: Hadde jeg vært snillere, hadde jeg sikkert lest Dittmann-Monsens anliggende med mer empati for barna som rammes. Men så snill trenger jeg faktisk ikke være denne julen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden