I magasinet ALTSÅ fra Bonde Tusvik&co setter kvinnene standarden for seg selv

Det er rett og slett frigjørende å lese om dyktige mennesker uten å på neste side bli fortalt hvordan du skal bli kvitt cellulittene.

Publisert   Sist oppdatert

NYTT MAGASIN

  • ALTSÅ 1/2019
  • Sjefredaktør: Ida Eliassen-Coker
  • IEC Publishing AS, 130 s.

Hva er det første du tenker på når du hører ordet «kvinnemagasin»? For meg gir ordet flere assosiasjoner, og ikke bare positive. Hårfjerning, slanketips, stylingtips. Alt legger til grunn at kvinners fremste prosjekt er å forbedre sitt ytre.

Da det på nyåret ble kjent at komiker Sigrid Bonde Tusvik skulle starte et feministisk kvinnemagasin sammen med journalist Ida Eliassen-Coker, «fri for pjatt», ble jeg oppriktig nysgjerrig. Var det mulig å få til?

Om kvinner, ikke for kvinner

Idéen bak ALTSÅ er original: Magasinet utkommer fire ganger årlig, kun gjennom abonnement. Det utgis på papir. Som Dagens Næringsliv har påpekt, var ikke 2018 et særlig bra år for norske kvinnemagasiner. Etter 20 år la Egmont ned den norske utgaven av ELLE og Bonnier Media, som utgav Stella og Costume, la ned i Norge.

Som en klar motvekt til de nevnte magasinene, er ALTSÅ reklamefritt fordi det er folkefinansiert. Man har med andre ord gjort et forsøk på å skape et marked uten å ta i bruk markedet. Folkefinansieringen har nådd 1 million kroner, så et marked og et behov finnes åpenbart.

Som sjefredaktør Eliassen-Coker påpeker i sitt forord er dette et magasin ikke kun for kvinner, men om kvinner. «Altså er et uavhengig papirmagasin som ser kvinnen som den hun er, istedenfor å fortelle hvem hun burde være.» Lever de opp til dette?

Det annet kjønn?

Utgangspunktet for norske kvinnemagasiner slik jeg kjenner dem, er at de altfor ofte er sneversynte og en repetisjon av seg selv, med de samme ansiktene og uttrykkene. Det er grenser for hvor mange ganger jeg skal bli prakket på en Pia Tjelta by Timo-kjole eller få en omvisning i klesskapet til Caroline Skjelbred. Innholdet speiler naturligvis offentligheten, som er overveiende hvit og heteronormativ. Som kvinne blir man framstilt som et objekt, og før man har bladd seg fram til første artikkel, har man gjerne fått reklame for vippeløft og antirynkekrem.

Derfor er det noe uvanlig og høyst befriende ved at de første sidene – og flere undervis - er viet kunst, som billedkunstner Lise Steingrim og Kate Parkers fotoserie om jenter i fri utfoldelse.

Videre følger et velskrevet intervju med komiker Maria Stavang og en interessant artikkel om AI. For hva skjer når kunstig intelligens bygges på kjønnsskjeve data? Svaret er at verden blir farligere for kvinner. Et viktig tema, som så ofte med ting som omhandler kvinner, ikke er blitt særlig belyst i offentligheten.

Identitetspolitikk

Teksten «Eventyrlandet» av skuespiller Iselin Shumba gjør inntrykk. Den handler om identifisering og er nydelig illustrert av forfatter og billedkunstner Lisa Aisato. I den personlige teksten reflekterer Shumba over hvordan det har vært å vokse opp som brun jente på Sørlandet og erfaringen med hverdagsrasisme.

Jeg hadde selv samme følelse da Disney gav ut Mulan i 1998. Endelig var det en film med en jente som liknet på meg, og attpåtil var hun sterk og modig.

Som adoptert er dette en gjenkjennelig tekst. Det er de små, konstante dryppene som samlet sett forteller deg at du ikke tilhører majoriteten. All diskusjonen om identitetspolitikk handler dypest sett om at identifikasjon er lik tilhørighet. Det er en grunn til at bildet av da to år gamle Parker Curry gikk viralt i 2018. På bildet står hun beundrende og ser på portrettet av førstedame Michelle Obama, som henger på National Portrait Gallery i Washington, D.C.

Jeg hadde selv samme følelse da Disney gav ut Mulan i 1998. Endelig var det en film med en jente som liknet på meg, og attpåtil var hun sterk og modig. Populærkulturen har begynt å forstå potensiale i dette, noe filmsuksessene Black Panther og Crazy Rich Asians viser. Det handler om gjenkjennelse, speiling og å se seg selv i andre.

Diskusjonen om hudfarge og rasisme er nødvendig, og er en debatt som kontinuerlig må tas. Sminkekjeden Sephora stengte nylig kjeden i USA én dag, for å gi de ansatte opplæring i mangfold, etter at R&B-stjernen SZA anklaget dem for rasisme. Men like viktig er hverdagssamtalen om hverdagsrasismen, noe Shumbas tekst illustrerer.

Abortkamp

ALTSÅ tar også tak i andre politisk betente spørsmål. Artikkelen «Englenes gravlund» er sterk lesning. I Italia begraves aborterte embryoer uten at kvinnene vet om det. Globalt blir kvinners rettigheter stadig innskrenket, og særlig kjent er de såkalte heart beat-laws i USA, som forbyr kvinner abort etter at hjerteslaget kan høres. I vårt eget land har spørsmålet om fosterreduksjon blitt tolket inn i denne konteksten og harde virkemidler blir tatt i bruk. Ble abortspørsmålet en del av en politisk maktkamp? Mange synes å mene det, og jeg tror de har mye rett.

Frigjørende lesing

Folkefinansieringen av bladet viser seg å være verdt hver krone. Det er rett og slett frigjørende å lese om genuint dyktige mennesker, uten at du på neste side blir fortalt hvordan du skal bli kvitt cellulittene eller at du bør bruke all egenkapitalen på designervesker (fordi enhver kvinne angivelig bør eie en Chanel 2.55 før fylte 30). Å lese noe som er ment for kvinner, som ikke i samme slengen føles fordummende (for ja, det er ofte slik).

Selv om man velger perlesmykker framfor palestinaskjerf, gir bladet en dypere innsikt.

Et viktig element i kjønnsdebatten er underliggende strukturer, noe som ofte synes fraværende eller abstrakt. ALTSÅ evner å gjøre dem konkrete, gjennom å la temaer som investeringer, koding og menstruasjon ta for seg disse strukturene.

Et eget rom

Kan man lese og like ALTSÅ som borgerlig feminist? Det kan man. Selv om man velger perlesmykker framfor palestinaskjerf, gir bladet en dypere innsikt. Det føles fritt og selvstendig. Allikevel skulle jeg gjerne ha sett mer meningsmangfold blant feministene. Skulle man framsatt noen form for kritikk, er det nettopp mangelen på større mangfold. Men siden dette er første utgave, skal jeg la tvilen komme magasinet til gode.

Slik norske kvinnemagasin ser ut i dag, har ALTSÅ et særpreg. Det ligner ikke på noe jeg tidligere har lest, og gir til dels assosiasjoner til britiske Harper’s Bazaar, som gjennom sin over 150 år lange historie har vektlagt kunst og litteratur, med publiseringer av Virginia Woolf, Thomas Hardy og Chimamanda Ngozi Adichie.

Kvinner trenger et eget rom for å frigjøre seg selv, hevdet Virginia Woolf da hun skrev «A Room of One’s Own» (1929). For å tenke, skape og prestere trenger man økonomisk uavhengighet og personlig frihet. Denne arven videreføres og fornyes i magasinet ALTSÅ.

«Menn setter standarden – kvinnene er unntaket» skrev Erika Fatland i Morgenbladet om kvinnelige reiseforfattere. I ALTSÅ er det kvinnene som setter standarden for seg selv. Det er like nødvendig som det er befriende.