Kultur

I møte med innvandring blir kunsten naiv

Bilde: Dag Jenssen / Det Norske Teatret

«Utafor» på Det Norske Teatret er nok et eksempel.

TEATER: «UTAFOR»

  • Det Norske Teatret, Hovudscenen
  • Av: Svein Tindberg i samarbeid med JustUnity
  • Regissør: Svein Tindberg
  • Komponist: Øystein Skar
  • Lysdesigner og scenograf: Torkel Skjærven
  • Kostymedesigner og- koordinator: Line Antonsen
  • Videodesigner: Finn Walther og Martin Walther
  • Koreograf: Belinda Braza
  • På scenen, blant andre: Faten Mahdi Al-Hussaini, Yousef Bartho Al-Nahi, Siri Marie Seim Sønstelie, Tor Itai Keilen

Hva gjør et teater til et teater? Lite, skal vi tro Det Norske Teatret. Scenen trenger verken skuespillere, fiksjon eller kostymer. I Svein Tindbergs oppsetning Utafor på Det Norske Teatret har fire mennesker og fire historier blitt iscenesatt og blottlagt, slik de henholdsvis er og har hendt.

I de fire hovedrollene møter vi Faten Mahdi Al-Hussaini, Yousef Assidiq, Siri Marie Sønstelie og Tor Itai Keilen. Alle har ulike erfaringer med utenforskap.

Faten Al-Hussaini og Yousef Assidiq har opplevet hvor kort veien til radikalisering kan være i muslimske miljøer i Norge. Tor Itai Keilen har kjent hvor fremmedgjørende skolegården kan være for en skolelev med jødisk bakgrunn, mens Siri Marie Sønstelie måtte oppleve den verste terroren på norsk jord i nyere tid, som ung AUFer på sin første sommerleir.

Men det første først. Utafor åpnes med en ganske forutsigbar scenografi. Bakteppet for scenen er høy betongvegg med piggtråd på toppen, likt som et fengselsgjerde. Betongveggen, som kanskje er et symbol for Politiets Utlendingsinternat på Trandum, eller for soningsstedet til Utøya-gjerningsmannen, blir også et lerret for den skiftende projiseringen av filmsnutter. Den første er av et hav sett ovenfra – med en flytende, oransje redningsvest.

Naivt

Det slår meg hvordan flyktninger som drukner eller oransje redningsvester er det eneste kunstnere konkluderer med når innvandring problematiseres, enten på teaterscenen eller i museene.

Det mest kjente eksempelet på bruken av redningsvester i billedkunsten er den kinesiske kunstneren Ai Weiwei, som for to år siden tapetserte de seks søylene på Konzerthaus Berlin med oransje redningsvester i installasjonsverket Safe passage (2016).

Hvis det som skiller politisk kunst fra politikk, er kunstens mulighet til å uttrykke noe annet enn enkel retorikk, utspiller kunstnerne sin rolle ved å vise oss flyktninger som drukner.

Et eksempel nærmere i tid og sted er billedkunstneren Vanessa Baird sin soloutstilling You are something else på Kunstnernes Hus, som også bega seg inn på den utfordrende flyktningekunsten. Baird hadde tegnet afrikanere som druknet i Middelhavet på en måte som nærmest var anklagende overfor publikummet som betraktet tegningene.

Den gang da Ai Weiwei installerte redningsvestene var det naivt, og kanskje er det like naivt når Svein Tindberg lager flyktningekunst av redningsvester i Middelhavet i en teateroppsetning om radikalisering:

Hvis det som skiller politisk kunst fra politikk, er kunstens mulighet til å uttrykke noe annet enn enkel retorikk, utspiller kunstnerne sin rolle ved å vise oss flyktninger som drukner hver gang integreringen problematiseres.

Innvandrere har det unektelig vanskeligere enn befolkningen for øvrig. Mange kjenner på negative fordommer, språkutfordringer, ja til og med ren rasisme. Aktene i Utafor som problematiserer nettopp disse sidene av innvandringen – og utfordringene ved integreringen – lykkes i å appellere til et bredere publikum i teatersalen. Men når kunstnere setter et likhetstegn mellom innvandringsmotstand og barn som drukner i Middelhavet, kan jeg ikke gjøre annet enn å sukke der jeg sitter.

Fortellinger om utenforskap

Disse digresjonene opptar meg i noen minutter, men når jeg igjen fokuserer på scenen blir det mørkt. Ni ungdommer, i tillegg til de fire i hovedrollen, står med hver sin telefon som lyser opp ansiktene deres og sender tekstmeldinger. I bakgrunnen leses de ulike tekstmeldingene opp høyt mens en skolegård projiseres på betongveggen.

Den kanskje sterkeste meldingen som blir sendt avgårde er meldingen som forklarer at språket er som greiner. I fire ord oppsummerer en av ungdommene den største utfordringen innvandrere opplever i møte med det europeiske samfunnet og språket. Hver akt tar deretter for seg de personlige historiene til hovedkarakterene i oppsetningen, fortalt av karakterene selv.

Per Hansen. Historien om Yousef Assidiq begynner som Per Hansen, en enkel gutt fra Nøtterøy. Han er ensom, har en syk mor og leter etter det ene stedet han kan finne tilhørighet og identitet. Han finner både identitet og tilhørighet i det muslimske miljøet, og før han vet ordet av det, har han konvertert til islam og byttet navn fra Per Hansen til Yousef Assidiq.

Men han opplevet det mer som å ha konvertert ut av Norge, forteller Assidiq på scenen. Etter hvert oppdager han det er ikke bare islam han har takket ja, til men en sammensurium av konspirasjonsteorier, jødehat, og radikal islamistisk ekstremisme.

Utafor peker kanskje på den viktigste oppgaven sivilsamfunnet har overfor hverandre, nemlig å sørge for at alle er deltakende i små og store felleskap som kan forhindre radikalisering.

Han forteller om sitt møte med ekstremisten Mohyeldeen Mohammad og senere med den ekstreme islamistiske gruppen Profetens Ummah. Der møtte Assidiq også Ubaydullah Hussain, som nå soner en ni år lang straff for å rekruttert terrorister til IS. De fleste husker appellen han holdt mot Dagbladets trykking av Muhammed-karikaturene ved Universitetsplassen i 2010, men det representerte også et brudd med radikal islam for Assidiq.

Gruppen han hadde funnet tilhørighet i, endte med å fremmedgjøre ham fra sitt eget land.

Faten Mahdi Al-Hussaini. Den andre fortellingen om islam blir fremført av Faten Al-Hussaini, for mange kjent som bare Faten. Historien om Faten er lang, men den store vendingen fra å kjenne seg selv som en radikalisert ung muslim, til å ta til motmæle mot radikal islam, fant sted foran Stortinget i 2014. Under en demonstrasjon mot IS- og IS-tilknyttede organisasjoner i Norge avsluttet hun appellen sin som følger:

Islam lærer oss ikke noe annet enn kjærlighet, toleranse, respekt og fred. Og hvis halshugging av mennesker, ødeleggelser av kirker og moskeer, tortur av uskyldige og voldtekt av kvinner er islam for dere, så har dere misforstått, da følger dere ikke islam, dere følger djevelen.

På scenen forteller Faten oss om denne dagen, og hvordan alt snudde seg på hodet for henne. Plutselig var hun hatet av «sine egne», og måtte forsvare et vestlig tankegods. Det ligger altså mange nyanser i bildet av radikaliseringen, og det konstante hatet fra debattens ytterpunkter gjør unge mennesker særlig utsatt. Det er lett å falle utenfor, forteller Faten oss.

Tor Itai Keilen. Tor har en litt annen historie enn både Faten og Yousef. Han har ikke opplevet radikalisering. Moren til Tor var kristen, og på pilegrimsreise der hun møtte den jødiske faren til Tor. Hun konverterte til Jødedommen, og avgjorde valget av religion for Tor. Er du født av en jødisk mor, er du jøde.

Selv om oppsetningen belyser problemene, gir den få perspektiver på løsningene.

Og nettopp merkelappen jøde ble en forbannelse for Tor. Mobbing, trakassering og alt som er ille gav ham en opplevelse av utenforskap ingen fortjener. Men det er ikke seg selv han synes mest synd på. Tor forteller publikum om sin far som blir hjemme i stedet for å feire 17. mai hvert år. Hver gang 60 000 barn går i tog gjennom Oslo, tenker faren på hvor mange ganger det antallet mennesker må multipliseres for at det skal illustrere antall liv som gikk tapt under Holocaust. Slik kan et liv preges av den religionen man tilhører.

Maktesløse

Akt for akt blir historiene fortalt, og de brytes opp av slående visuelle virkemidler: filmsnutter av fremmedkrigere, sand som renner ned fra taket og betongklosser som blir flyttet på etter hver akt. Historiene til hver av deltakerne viser oss den fatale konsekvensen av utenforskap og hvor viktig det er at ingen faller utenfor.

Utafor nyanserer bildet av ungdommer som ligger i faresonen for å bli radikalisert, enten det er en ung sjia-muslim eller Per Hansen fra Nøtterøy.

Den naive flytevest-metaforen til tross: Utafor peker kanskje på den viktigste oppgaven sivilsamfunnet har overfor hverandre, nemlig å sørge for at alle er deltakende i små og store felleskap som kan forhindre radikalisering. Men selv om oppsetningen belyser problemene, gir den få perspektiver på løsningene.

For hvordan skulle vi egentlig ha forhindret at Thom Alexander Karlsen ble vervet til et liv som fremmedkriger for den islamske staten, for så å miste livet, 25 år gammel? Eller at Breivik isolerte seg i ekkokammeret på internett helt til han ble radikalisert nok til å ta 77 liv?

Nok en gang har politikere, organisasjonslivet og kulturlivet samlet seg for å være enige om problembeskrivelsen, og når skuespillerne avslutter med å rope: «vi må snakke sammen», applauderes de av et publikum som er maktesløse overfor et problem de er enige om.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden