Kommentar

I riktig retning med Ap

Mssud Gharahkhani har ledet Arbeiderpartiets asylutvalg. Han kastet jakka da han i går la fram innstillingen på en pressekonferanse.

Bilde: Helge Øgrim

Det er lett å reagere kynisk på Aps nye innvandringspolitikk, men den er et steg i riktig retning.

Hvis man misliker Arbeiderpartiet, er det sikkert lett å reagere med kynisme på gårsdagens presentasjon av dets nye innvandringspolitikk. Det kom ikke noe nytt og det går ikke langt nok.  Hvis det var jeg selv som bestemte, hadde jeg innført en innvandringsstopp i noen år til vi greier å finne ut hva i helvete som foregår, for å si det med USAs president. Et unntak fra stoppen hadde dog vært et hundretalls eller tusen regimekritikere, homofile og andre individuelt forfulgte flyktninger. Det er nemlig den eneste gruppen det ikke finnes gode argumenter for heller å hjelpe på andre måter enn ved å gi dem opphold i land som Norge. Alle andre får vi hjulpet mer rettferdig og effektivt der de er. De fem milliardene Arbeiderpartiet i går annonserte at de vil bruke på hjelp i nærområdene, har forresten blitt kritisert med rette for å være et puslete beløp. Forutsatt at hjelpen er effektiv, er det bedre å bruke oljefondet på å hjelpe flyktninger enn på å utsette reformer av norsk offentlig sektor.

Lyspunkt

Men siden jeg lever i virkelighetens verden, skal jeg nå glede meg over det lyspunktet gårsdagens pressekonferanse faktisk var. Innlysende fakta om hvor dårlig det nåværende asylsystemet fungerer, hadde funnet veien inn. For eksempel fortalte Masud Gharahkhani om hvor inhumant det er med et system som forutsetter menneskesmugling og drukningsfare i Middelhavet, og om hvor urettferdig det er at bare de som har råd til å betale menneskesmuglerne, får søke asyl.

Arbeiderpartiet vil derfor ta grep. Og her kommer de individuelt forfulgte flyktningene inn. Innstrammings-forslaget består nemlig (i tillegg til forbud mot søskenbarn-ekteskap) hovedsakelig i å skille mellom denne gruppen og andre som flykter fra krig og nød, slik andre land allerede gjør. Dette er bra. De som ikke er personlig forfulgte, og ikke kan sendes tilbake til et trygt tredjeland på grunnlag av en eller annen avtale, skal bare få subsidiær beskyttelse, altså midlertidig opphold med begrenset rett til familiegjenforening.

Problematisk midlertidighet

Grunnen til at det er lett å være misfornøyd med dette, er at midlertidighet har mange problemer ved seg. Både innvandringsvennlige og innvandringskritiske stemmer misliker slike ordninger. Den første gruppen, som allerede har ytret sitt mishag mot Gharahkhani og Arbeiderpartiet, mener at midlertidighet er inhumant. Det setter livet på vent, og det hindrer integrering fordi man ikke kommer i gang med et nytt liv sammen med familien.

Den andre gruppen ser at midlertidighet i mange tilfeller blir permanent. Når vi må tvangsutsende folk som har etablert seg i Norge, kanskje lært språket og fått barn som har vokst opp her, skaper det en brutalisering av samfunnet som forståelig nok får mange til å reagere. Politikerne blir satt under press for å lempe på regelverket. Vi har sett at dette har skjedd både på 90-tallet med flyktninger fra Balkan, og i senere år med barn av asylsøkere med avslag og alenekommende unge menn. Det vil lett kunne skje igjen.

Behøver storkoalisjon

Men siden Arbeiderpartiet ikke vil skrote internasjonalt regelverk og retten til å søke asyl ved grensen, legges det opp til at midlertidigheten skal gjøre det lite attraktivt å forsøke seg der. Hvis den praktiseres strengt, vil det helt sikkert også skje. Men det er ikke noe vanntett system som hindrer stor uforutsigbarhet i innvandringstempoet. Et slikt vanntett system ville gjort det lettere å planlegge dette tempoet, og å føre en demokratisk debatt om nøyaktig hvor mange flyktninger vi bør hente i året.

Et steg i riktig retning er Arbeiderpartiets forslag uansett. Gitt at det glir igjennom på landsmøtet, er det likevel vanskelig å se for seg at det også skal komme helskinnet gjennom et eventuelt regjeringssamarbeid med partier som SV, MDG og kanskje Rødt, på samme måte som KrF og Venstre forhindrer store steg i retning av en mer bærekraftig innvandringspolitikk på høyresiden. Mye tilsier at de store partiene burde samarbeidet i norsk politikk.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden