Kultur

I subkulturer har man frihet til å leve rare liv, i fred for kontroll fra storsamfunnet

Bilde: Memi Beltrame/ Flickr

Da jeg var barn lette jeg etter rollemodeller i bøker og massemedier. De som var annerledes tiltalte meg, fordi jeg var annerledes selv.

Jeg er i Berlin, på ferie sammen med min mannlige kjæreste. Jeg har gått så langt jeg har klart, med mine nerveskader og min forkrøplede fot, hofte og rygg.

I løpet av få dager har jeg oppsøkt en museumsutstilling om sexleketøy, kjøpt lesestoff om anarkistisk terrorisme i en venstreradikal bokhandel, spist vegansk i en kommunistisk kafe, danset til tekno med dopa kids på en klubb ved et bilverksted, og jeg har hengt på et par-tre skeive utesteder. I alle disse sammenhengene har jeg sklidd rett inn, friksjonsfritt, og jeg har følt meg trygg og hjemme.

På tross av dette har jeg bare et ytterst magert utvalg sexleketøy selv, jeg ville vært en av de første til å få nakkeskudd ved en kommunistisk revolusjon, jeg er tilhenger av å slå ned på terror, og er fryktelig dårlig på å spise dop. På skeive klubber burde jeg være innenfor målgruppa, men jeg er for gammel, utrent, hårløs, eller for lite kinky til å passe inn i noen av de vante målgruppene. Men, likevel trives jeg altså i disse rommene for subkulturer.

Hvorfor finner jeg meg så godt til rette blant undergrupper i undergrunnen? Jeg tror vi kan leite etter svaret i mange subkulturers felles åpenhet for avvikere. Passer du ikke inn i kategorien «folk flest», og ikke akkurat kan regne deg til kjernen av de store massene, så gjør dette at du kan passe sammen med andre som opplever det på samme måten. Er du medlem i én subkultur, finner du lett rom også i andre subkulturer.

La oss for et øyeblikk glemme subkulturer av rasistisk, kvinnefiendtlig, religiøs eller fordømmende type. La oss glemme nazi-skins, religiøse fundamentalister og annet reaksjonært rask. I de politisk korrekte subkulturene som jeg selv toucher innom, er kodene for oppførsel noenlunde like over alt ellers: Du sparker ikke nedover, minoriteter er et gode, frihet til å være annerledes understøttes og man har forakt for sentralisert maktutøvelse.

Som homse, funksjonshemmet og klassereisende føles det trygt å være i rom der det ikke sparkes nedover. Jeg kan slappe av sammen med andre outsidere, freaks, geeks og outcasts.

Sub, men ikke alltid imot

Hva er så subkulturer, skal vi prøve å oss på en slags definisjon? Subkulturer er mindre enn majoritetskulturer, eller er underordnet disse i smakskategorier eller makthierarkier. Subkulturene opptrer gjerne i undergrunnen, og dukker bare av og til eller periodevis opp i massemedia.

Verd å merke seg er at en subkultur ikke nødvendigvis er i opposisjon til majoritetskulturer. De kulturene som er i åpen opposisjon kalles gjerne motkulturer. Subkulturer er ikke nødvendigvis motkulturer, selv om de ofte er blitt det, som et resultat av majoritetskulturers maktovergrep mot dem som er annerledes.

Subkulturer er altså ikke nødvendigvis i åpen protest mot majoritetskulturer eller de rådende kulturene.

Skeiv kultur var for eksempel primært en subkultur fram til 1969 da Stonewallopprøret[1] satte i gang den åpne homokampen, der den skeive kulturen ble et kampmiddel mot undertrykkende majoritetssamfunn. På denne måten ble en skeiv subkultur også en motkultur. Motkulturer har gjerne hatt et opphav som subkulturer – tenk deg punken eller den tidlige hippiebevegelsen. Dette var strømninger i undergrunnen, før de ble motkulturer og til slutt ble slukt av den kulturelle hovedstrømmen – og siden tømt for subkulturell posisjon og motkulturell styrke i lang tid etterpå.

En rekke andre subkulturer har aldri vært i direkte opposisjon mot majoritetskulturene. Seksuelle subkulturer kan blomstre uten at folk utenom er klar over deres eksistensen. Nettverk av alternative tankemåter og odde ideologier kan spres uten at majoritetskulturen fanger det opp. Subkulturer kan jobbe i det stille, like mye som i direkte konfrontasjon.

Subkulturer er altså ikke nødvendigvis i åpen protest mot majoritetskulturer eller de rådende kulturene. De kan like gjerne være et trygt sted for de som vil få leve sine rare liv i fred for kontroll fra storsamfunnet.

Balansegang på slak line

Ser man til kunstfeltet, så er dette både en subkultur, en motkultur og en del av majoritetskulturen. Utad kan deler av kunstfeltet framstå som politisert og opprørsk, og har sånn sett klassiske motkulturelle trekk. Men sett utenfra vil kunstverdenen for mange virke som et fattigslig og lite potent rom å gjøre politisk motiverte handlinger i.

Ettersom kunstrommet er laget for det interesseløse blikket – som Kant snakket om, der man kun skal sanse og betrakte – er oftest ikke kunstrommet stedet der revolusjoner i samfunnet utenfor starter. Kunstens autonomi sikrer kunstneren frihet til å utforske og tøye grensene, men den samme autonomien gjør at kunsten får lite gjennomslagskraft utenfor kunstrommet, enten dette rommet er fysisk, relasjonelt, eller språklig konstruert. Utenfor kunstrommet når kunstens politiske slagkraft sjeldent særlig mange.

Da gir kunstens autonomi bedre grobunn for subkulturer. Dette autonome rommet gir frihet til handlinger, undersøkelser, provokasjoner, fordypning, tidsbruk, teorier og praksis som kan være langt unna det som storsamfunnet ellers baler med. Innenfor dette autonome rommet føler mange av oss seg frie til å søke eller utfolde sider ved oss selv vi ikke ville hatt rom for ellers i samfunnet eller majoritetskulturen.

Enkelte kunstutdanninger ved enkelte akademier gir kjappere vei inn blant de anerkjente og aksepterte enn andre.

Samtidig er også kunstrommet en del av majoritetskulturen, fordi majoritetskulturen sikrer kunstrommet friheten og autonomien. Innad i kunstrommet oppstår i tillegg et nytt lag av en slags majoritetskultur, med normer, regler og måter man bør opptre på.

I kunstrommet er det slik at visse måter å tenke på, forme på, sosialisere seg på eller stille ut kunsten på gir høyere stjerne enn andre. Enkelte kunstutdanninger ved enkelte akademier gir kjappere vei inn blant de anerkjente og aksepterte enn andre. Det er mange steder der man som kunstner kan trå feil i møte med kuratorer, stipendkomiteer, kritikere, kunstrom, innkjøpskomiteer, utstillingsjuryer og lignende. Med andre ord er veien gjennom kunstrommet en balansegang på slak line.

Mange kunstnere opplever dermed at de faller utenfor disse normene, fordi de lager kunst der materialer, teknikker eller uttrykk er feil, at de kommer fra en bakgrunn som er feil, at de formulerer seg på måter som er feil eller stiller ut i lite strategisk kloke rom eller kontekster.

Resultatet av disse reglene er at det også innad i kunstverdenen danner seg egne subkulturer: De som ikke blir stilt ut eller omtalt, de som opererer i randsonene, eller som finner kreativ styrke i kunstneriske samarbeid med subkulturer plassert utenom kunsten.

Rom for avvik

Da jeg var barn lette jeg etter rollemodeller i bøker og massemedier. De som var annerledes var de som tiltalte meg, fordi jeg var annerledes selv. Jeg likte eksentrikere og outsidere, jeg likte subkulturer og snålinger. Da jeg var femten var mine helter John Waters, Vivenne Westwood, Andy Warhol, Yoko Ono, Nina Hagen, Mae West, Screamin Jay Hawkins og Marcel Duchamp. Det fantes ingen skole for eksentrikere, ingen yrkeslinje for snålinger. Jeg tenkte ikke en gang på muligheten til å gå tegning, form og farge på videregående.

Likevel ble jeg trukket mer og mer inn i kunst, og for hvert år som gikk forstod jeg at i det kunstverdenen også fantes rom for avviket.

Kunstrommet som jeg så i media var til stor grad fanebærere for en borgerlig normalitet, slik jeg opplevde det. En kontrollert pynting av etablerte samfunnsforhold, et avgrenset felt uten glamour, skitt eller selvironi. Sånn sett kunne kunstrommet framstå som den rake motsetningen til rollemodellene mine da jeg var femten.

Likevel ble jeg trukket mer og mer inn i kunst, og for hvert år som gikk forstod jeg at i det kunstverdenen også fantes rom for avviket. Frirommet som kunstens autonomi åpner for gjør at ens avvik, annerledeshet eller eksentrisme blir verdsatt eller akseptert. Kunstrommets autonomi åpner for et trygt sted der vi kan leve våre rare liv i frihet for kontroll fra storsamfunnet – selv om man noen ganger må gå den sosiale eller teoretiske balansegangen på slak line, for å få lov til fortsette å være innenfor dette rommet.

Årene i kunstrommet har gitt meg venner og erfaringer, kunstopplevelser jeg ikke ville vært foruten, og trening i et kritisk blikk for det visuelle. Jeg har fått et språk for å analysere bildene jeg ser, og en bedre forståelse av institusjoners funksjoner – sett innenfra. Videre har jeg fått ymse verktøy for å forstå mine egne avvik – sett utenfra.

Frigjørende potensial

Jeg ligger på sofaen i den lånte leiligheten i Berlin. På veggen henger et gedigent fotografi av Madonna, en popmusiker, artist og komponist som har løftet flere subkulturer inn i majoritetskulturen enn de fleste. Noen ganger er nettopp populærkulturenes frigjørende potensiale imponerende, der subkulturers uttrykk og verdier smeltes sammen med salgbare artefakter og dansbare låter.

Samtidig kan popmusikk, dataspill, filmer og annet ta kun det ytre fra subkulturene, samtidig som det potensielt frigjørende ikke blir videreformidlet. Et eksempel er langt hår på menn, et resultat av en 1960-tallskultur der menn skulle legge fra seg sine machoideal, der kjønnenes roller skulle smelte sammen, og der kunstig plastkultur skulle erstattes med en hippiedrøm om felles samkvem på tvers av kunstige, kulturelle skiller.

Her i landet grodde hårlengden selv på stortingsrepresentantene tidlig på 1970-tallet. Sigbjørn Johnsen var den første med langt hår på tinget, i 1973. En ble flere og til slutt hadde til og med halve Høyres stortingsgruppe langt hår. I politistaten DDR ble langt hår moderne på menn. I USA ble Ku Klux Klan på samme tid kjent for å ha blitt svært så liberale og åpne, og de tok i mot sine første mannlige medlemmer med langt hår.

Ulempen med popkulturers spredning av subkulturell estetikk og budskap, er at innholdet tømmes og budskapet forflates.

I feeden min på Instagram dukker det av og til opp høyreradikale memes – spør meg ikke hvorfor. Kanskje fordi jeg er stor fan av amerikansk bilkultur, og klikker «liker» på custombiler og hot rods? Uansett, disse memene som propaganderer mot abort, mot homofile ekteskap og for automatvåpen uten salgsreguleringer, de har gjerne en skjegget hipstermann i seg. Og hipstermoten, med skjegg, rutet skjorte og briller startet som en subkultur i homsemiljøer i USA, der såkalte bears og otters brukte stilen, før den ble adoptert av raddiser og kunstnere, så annektert av kommersiell massekultur, og nå altså omfavnet av alt-right-bevegelsen.

Rasistene som slo ned flyktninger i mitt barndoms Brumunddal hadde gjerne hockeysveis, en hårmote som femten år tidligere dukket opp i møtepunktene mellom venstreradikal punk og homokultur. For hipstermoten tok samme reisa fra skeiv, radikal subkultur til rasistisk reaksjon bare fem år.

Ulempen med popkulturers spredning av subkulturell estetikk og budskap, er at innholdet tømmes og budskapet forflates. Det som i utgangspunktet var en estetikk som ga trygge sosiale rom for minoritetene, avvikerne og outsiderne blir til kjennemerkene på aktører for majoritetens makt.

Det som dro meg til subkulturer, var det samme som dro meg til kunsten. Begge åpnet rom der det er trygt å være annerledes, og der man kan være trygg på at disse frirommene opprettholdes. Ulempen med kunstens autonomi er at det som gjøres innad i rommet, ikke forandrer stort i verden rundt. Samtidig sikrer kunstens autonomi en plass for det som er annerledes, avvikende, det som er under majoritetskulturene og som ligger lenger ned i smakshierarikene. Sånn sett er kunstrommet som skapt for å slippe til subkulturer.

Jeg ser opp på Madonna på veggen, og i blikket under lærkapsen hentet fra homofil fetisjundergrunn ser det ut som at hun er enig med meg.

Bjørn Hatterud er sammen med Monica Holmen kurator for utstillingen SUB ved Akershus Kunstsenter, som åpner fredag 17. august. 

[1] Stonewall-opprøret regnes som begynnelsen for den moderne homobevegelsen. Opprøret ble startet 28. juni 1969 av en gruppe homofile, bifile og transkjønnede etter en politirazzia på Stonewall Inn, en bar i New York City der klientellet primært var homofile.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden