Søndagssamtalen

– I Sverige har man forlatt prinsippet om at påstander skal ettergås

Forfatter Lena Andersson har skildret det svenske sosialdemokratiets vekst og fall.

Bilde: Henric Lindsten

Forfatter Lena Andersson er knallhard i kritikken av #metoo og postmodernistene, og synes nasjonalistiske høyre og det postkoloniale venstre egentlig er ganske like.

Lena Andersson

  • Svensk forfatter og lederskribent
  • Mest kjent i Norge som forfatteren bak bøkene om Ester Nilsson
  • Vakte brudulje da hun kritiserte #metoo-kampanjen og forsvarte Horace Engdahl i striden omkring Svenska Akademin
  • Aktuell med bøkene Sveas sønn og Virkeligheten og alt det andre (Gyldendal)

«Det skal faen meg være nok å være vanlig!» Det utbryter den svenske forfatteren Lena Andersson.

To av bøkene hennes lanseres på norsk samme dag som jeg møter henne i Oslo: Romanen Sveas sønn og essaysamlingen Virkeligheten og alt det andre.

Det er ikke forfatteren selv som synes det er «nok å være vanlig». Utsagnet kommer fra Ragnar Johansson, hovedpersonen i Sveas sønn. Ragnar er født i 1932, det svenske sosialdemokratiets gullalder. Han vokser opp som et barn av det moderne, som en som omfavner fremgangen og effektiviteten i etterkrigstiden, og med det alt det som kan løfte folk ut av den slitsomme arbeiderhverdagen:

Vaskemaskinen er et vidunder, synes Ragnar. Ikke minst elsker han hurtigmat og posesupper, og han forakter mye av det som moren Svea står for. Hun er et barn av bondesamfunnet og baker, safter og sylter på gammeldags vis.

For Ragnar er det å være helt vanlig den største hedersbetegnelsen et menneske kan få. Men «vanlig» er ikke noen dekkende betegnelse for hun jeg nå har foran meg, Lena Andersson. Ved å rette krass kritikk både mot #metoo-kampanjen og den kritiske dekningen av striden ved Svenska Akademin, har hun det siste året seilt frem som en tydelig motstemme mot det rådende «kulturvenstre» i svensk samfunnsdebatt.

Som lederskribent i den svenske avisen Dagens Nyheter (DN) skriver Andersson om temaer som mange dykker ned i om dagen: kulturkrig, modernitet og postmodernisme, velferdsstaten, fremtiden til sosialdemokratiet. Men det som skiller henne fra andre er at hun beveger seg i to ulike univers, både skjønnlitteraturen og avisspaltene: Virkeligheten og alt det andre er nemlig et utvalg av hennes lederartikler fra nettopp DN.

Den postmoderne usikkerheten

Ragnar Johansson omfavner det moderne, han omfavner fremskrittet. Men etter hvert som han blir eldre, får han problemer med å takle det som skjer med generasjonen etter ham: verden forandrer seg raskt. Barna vil ut og reise, få seg jobb i Brussel.

Selv synes han all reisingen er unødvendig, man trenger da ikke  å reise for å få den innsikten man trenger i livet. Men han oppdager at selv ikke hans egne barn deler de sosialdemokratiske verdiene som han vokste opp med. Den postmoderne usikkerheten rykker ved det moderne fremskrittet som han holder så kjært.  

Postmodernismen har plaget meg lenge fordi ingen ville definere hva det er.

Også i avisspaltene er Lena Andersson opptatt av konfliktene omkring postmodernismen. Den er gjennomgående i nesten alle tekstene hennes, så jeg må nesten spørre om hvorfor den er så viktig for henne.

– De fleste lesere går da ikke rundt og tenker på postmodernismen sånn i hverdagen?  

– Nei, men ideene ligger der likevel, som et fundament. De former våre oppfatninger og tanker om hvordan henger verden sammen. Mennesket er jo et filosofisk dyr, men vi vet ikke alltid selv at det kommer fra ideer.

– Hvorfor akkurat postmodernismen?

– Postmodernismen har plaget meg lenge fordi ingen ville definere hva det er. Så jeg begynte å sette meg inn i hva den handler om – i mine øyne har den forsøkt å oppløse fornuften. Jeg mener den har festet seg som en relativisering i hele den svenske samfunnsdebatten, det går igjen i alt vi diskuterer, for eksempel i debatten om at du skal kunne velge ditt eget kjønn.

Hvis vi ikke kan uttale oss på grunn av klasse, legning eller kjønn, da faller jo hele opplysningshumanismen.

– Det igjen fører til en tanke om at fakta ikke er nok, at vi må tenke nytt om fakta, tolke om fakta, alltid ha en historisk forståelse, en situasjonsforståelse. Postmodernismen er blitt en stum hypersannhet. I Sverige kan man ikke høre en påstand uten å spørre: Hvem var det som sa det?

– Og hvis svaret er «Minerva», vil noen si at fordi dere er en borgerlig avis, er det ingen vits i å høre på hva dere har å si. Man dømmer med utgangspunkt i person, og stoler bare på de som er som oss selv. Da har vi også sprengt den universelle tanken om at vi kan komme frem til en felles forståelse av menneskeheten. Men hvis vi ikke kan uttale oss på grunn av klasse, legning eller kjønn, da faller jo hele opplysningshumanismen. Den må vi forsvare.

– Men er ikke den beskrivelsen av postmodernismen en stråmann? Den er da heller et verktøy for å belyse noe fra flere vinkler, enn en oppfordring til å tvile på fakta?

– Det er sånn det er blitt, men det er selvfølgelig ikke feil å innse at saker har perspektiv, eller å tolke og se ting fra ulike hold. Forskjellene er subtile: postmodernistene er ute etter noe som kanskje er riktig, men det blir feil fordi den essensialiserer. Positivismen er også problematisk for fag den ikke passer for, for eksempel filosofien.

Jeg vil jo også ha utfordringer når jeg skriver.

Vanskelig tilgjengelig

I motsetning til i romanen, hvor de fleste nok kan kjenne seg igjen i problemene Ragnar og familien møter underveis, går Andersson annerledes til verks i lederartiklene. De er kompliserte både i form og innhold, noe hun også ofte får høre fra leserne. I Virkeligheten og de andre forteller hun om en leser som anklaget henne for å skrive med for lange setninger, bruke for mange fremmedord og dermed få ham til å føle seg underlegen.

– Jeg forstår virkelig den avmaktsfølelsen, sier Andersson. Likevel vil hun ikke forenkle språket.

– Jeg vil jo også ha utfordringer når jeg skriver. Det interessante er ikke hva jeg synes, men hvorfor jeg synes det. Verden er komplisert, og når man skal få plass til et logisk resonnement i kronikkformat, forenkler man jo uansett.

Det viktigste i en kronikk er temaet hun velger å belyse, mens i romanen er det andre hensyn som kommer først, forteller hun:

– Romanene handler om mennesker, de snakker til mennesker. Det må mange enkle beskrivelser for å få leseren til å bry seg om personen, man skal tross alt bygge opp et helt menneske, få det til å kjennes som om det finnes i virkeligheten. Man må tenke hvordan man ville handlet i enhver situasjon, hvordan man snakker man sammen, hvordan man utøver makt i en dialog..

– I kronikkene kan språket være vanskeligere, mens i romanen må rytmen nummer komme først: Jeg ofrer en mening om den gjøre det tunglest, jeg tenker mye på leseren. Kronikkene må jeg holde sammen med logikk, romanene med troverdighet. Men det er det samme slitet å skrive dem, sier Andersson.

Moral og relasjoner

Romanens styrke er at den være fri for verdier og i stedet fortelle om hvordan mennesker fungerer, sier Andersson.

– Den er et forslag til et perspektiv, men ikke hele sannheten.

– Så Sveas sønn er ikke sannheten om sosialdemokratiet?

– Det er én versjon av sannheten, men det er en sterk versjon. Ragnar er typisk, hele familien er typisk. Det rasjonelle, moderniteten, at historien ikke har noe å lære oss. Troen på at alt går fremover – også menneskets ideer.

Nå når de har skjønt det, og strammet inn innvandringspolitikken, er det for sent – de har ikke troverdighet.

– Er romanen politisk? Det er vel noe av det forfattere og kunstnere strides om, om kunsten i det hele tatt har potensiale til å være politisk.  

– Jeg vil heller si eksistensiell enn politisk. I Norden er ikke problemet at vi har for lite politikk. Vi har snarere overført de eksistensielle spørsmålene til politikerne, i stedet for Gud. Jeg er tilhenger av det sekulære samfunn, men vi blir jo ikke kvitt det eksistensielle problemet. Vi bør ikke kaste vekk filosofien, spørsmålene om moral, relasjoner, samhandling.

Den byrden greier ikke politikerne å bære, tror Andersson.

– Derfor trenger vi fiksjon. Og da tenker jeg på alt fra Donald Duck til serieromaner, det handler om å finne arenaer å kjenne seg igjen i.

Politisk drivkraft

Jeg spør hvordan hun ser seg selv i det svenske kulturlandskapet. Er hun selv politisk? Ideologisk? Vil hun påvirke eller først og fremst observere?

– Jeg er politisk liberal, men er nok mer pre-politisk enn hverdagspolitisk. Jeg vil gå langsomt inn i det politiske, men jeg vil gjerne påvirke: Jeg vil forandre måten vi tenker på, kjempe for et fastere verdensbilde, en platonisme. Tingen har natur, mennesket har natur. Vi kan faktisk se verden ganske korrekt. Ut fra dét kan vi begynne å tenke.

– Derfor er relativismen problematisk: enkelte grupper kan plutselig ikke uttale seg lenger. Som i #metoo-kampanjen: Fordi «hvite menn trakasserer» kan de ikke forsvare seg. I svensk debatt har man helt forlatt ideen om at en påstand må kunne ettergås. Men den må vi aldri slippe.

Dette finner du både lengst til høyre og venstre i politikken, understreker hun:

– Vi glemmer ofte at identitetshøyre og det postkolionalistiske venstre er ganske like. I begge leire dominerer en gruppetenkning, enten er man først og fremst er er «norsk» eller «svensk», eller det er at man har noe annet til felles: kjønn, legning eller kultur.

Sverigedemokratene

Tilbake til sosialdemokratene. Hvis Ragnars storhetstid står for fall, mener kanskje Lena Andersson at sosialdemokratiets storhetstid også er i ferd med å falle? Det er snart valg i Sverige, og Sverigedemokratene har større oppslutning enn noen gang.

– Jeg tror den samme gruppetenkningen er mye av årsaken til at mange ender med å stemme på Sverigedemokratene. Det at man kan si hva man vil om noen grupper, men ingenting om andre.

Sosialdemokratene forutså ikke at innvandringsspørsmålet skulle skape så stor splittelse som de gjorde, mener hun.

– Og nå når de har skjønt det, og strammet inn innvandringspolitikken, er det for sent – de har ikke troverdighet.

Sosialdemokratene ville samtidig først og fremst ha makt, de har vært pragmatiske.

– Hvorfor har innvandring vært så vanskelig for sosialdemokratene?

– Fordi de alltid har sett på seg selv som en beskytter for de svake og maktesløse. Da er det vanskelig å se seg selv som noen som stenger for de svake. Særlig var det vanskelig for dem når de liberale ville ha åpne grenser, fordi man typisk alltid har sett på liberale som litt dårligere mennesker.

Innvandring har alltid vært et paradoks for dem, mener Andersson:

– Velferdsstaten er jo egentlig et forsikringsselskap, man må delta for å opprettholde den, men den er også de svakes beskytter. Og det vil man ikke gi slipp på. Det å stenge grensene er dermed veldig dårlig for selvbildet til sosialdemokratiet.

Sosialdemokratiets fall

I en av spaltene skriver Andersson at den sosialdemokratiske drømmen er for ambisiøs, kompleks og krevende til ikke å bære i seg sin egen utmattelse og oppløsning. Men hva er det som er for ambisiøst?

– At alle skal få det bra på den samme måten, alle må for enhver pris unngå å havne i ulykke. De halv-utopiske ideene fokuserer alltid på sluttmålet, i stedet for å fokusere på spillereglene, det politikken faktisk kan gjøre noe med.

– Men sosialdemokratene ville samtidig først og fremst ha makt, de har vært pragmatiske, og ikke har de noen tydelig ideologi heller. De har opphørt å være en relevant kraft.

Hva så med Ragnar Johansson, nøkternheten og vanligheten? Troen på fremskrittet, er den også forbi?

Både ja og nei, tror Andersson. Hun synes Ragnars nøkternhet fremdeles kjennetegner de nordiske landene, for eksempel i den sterke ski- og idrettskulturen:

– Man arbeider hardt, men vet hva man skal gjøre og gjør det. Man blir best i verden på ski, men man forbedrer seg ikke nødvendigvis intellektuelt.

– Fremskrittene er jo der, de er ekte. Men de filosofiske spørsmålene må vi stille oss om igjen og om igjen. Det er ikke sånn at vi kan slippe unna dem fordi forrige generasjon har løst dem, sånn som Ragnar tror.

– Og posesuppene?  

Hun ler.

– De er vel på vei ut, og nå vil mange heller tilbake til steinalderkosthold igjen. Eller til bondekulturen, hvor man laget mat fra bunnen. Men problemet er jo at det tar mer tid. Da må vi jo kanskje tilbake til å ha tjenestefolk igjen.

Det blir et dilemma for sosialdemokratiet, det.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden