Kommentar

I virkelighetens verden er monogami det beste alternativet

Bilde: Pixabay

Alternativet til monogami er ikke nye utopiske samlivsformer som alle vil få det bedre i. Det er flerkoneri og mannsdominans.

Drømmen om fri kjærlighet er gammel. Minst siden Jesu tid har det eksistert sekter eller enslige fritenkere som har ønsket å befri seksualiteten fra monogamiet og ekteskapets lenker. Typisk har disse tankene handlet om å dyrke kollektivet foran individet, og kommet i kombinasjon med oppløsning av eiendomsretten – som har inkludert eiendomsretten over andre mennesker.

Lenin-støttespilleren og kvinneforkjemperen Aleksandra Kollontaj mente for eksempel at folk endelig ville stå fritt til å praktisere fri kjærlighet så snart den russiske revolusjonen hadde kastet den borgerlige ekteskapsinstitusjonen på historiens skraphaug. I dag er kollektive samlivsformer og fri sex kanskje noe de fleste forbinder med de alternative boformene som små grupper prøvde ut i kjølvannet av sekstiåtteropprøret.

Siden monogamiet tradisjonelt har vært en religiøst begrunnet institusjon, er det ikke rart at noen har forsøkt å utfordre det. På mer eller mindre vellykket måte har institusjonen sørget for at hin enkelte er tvunget til å forholde seg til samfunnets moralske normer, ikke falle for fristelser og ikke stikke av fra barneoppdragelsen. I dag har kristendommer ikke bare mistet sin makt, men også sluttet å bry seg om enkeltindividers moralske valg. Skilsmisser er blitt både akseptert og vanlig, men idealet om at ekteskap eller parforhold skal være monogame, har bestått. Det er blitt værende etter at kirken forlot rollen som samfunnets moralske vokter. Alternative samlivsformer i bokollektiv eller i andre typer nettverk, med fri sex og kanskje også felles barneoppdragelse, er forblitt helt marginale randfenomener i samfunnet.

Det betyr ikke at argu-mentene for at folk må få leve på andre måter, isolert sett ikke kan være gode. Det er litt som med (beskyttet) frivillig søskensex. Vi reagerer instinktivt på at det er noe galt med det. Men så lenge vi aksepterer at alle må få gjøre som de vil, så lenge de ikke skader andre, er det vanskelig å finne gode argumenter mot det. Derfor er det egentlig rart at vi ikke ser oftere at folk argumenterer langs de linjene filosof Ole Martin Moen og sykepleier Aleksander Sørlie gjorde i Dagbladet i forrige uke. De to hevder at monogami rett og slett er umoralsk.

Moen og Sørlie mener at man ikke har rett til å regulere andres atferd på den måten som det forutsettes i et monogamt parforhold. Det er bare gradsforskjeller mellom at du insisterer på at kjæresten din ikke skal ha sidesprang, og på en sykelig sjalu ektemann som ikke lar kona få lov til å forlate huset. Så vidt jeg forstår, mener ikke de to at alle som lever i monogame forhold er umoralske, men at det er umoralsk å kreve at partneren ikke skal ha intime forhold med andre, og å avbryte forholdet dersom det skulle forekomme. «Det er hensynsløst, isolerende og kontrollerende å rette slike trusler mot dem man elsker», skriver de to.

Gitt visse premisser, for eksempel at en del folk ønsker å leve med flere partnere, og at sjalusi er skapt av monogamikulturen (og ikke omvendt), er det altså forståelig at noen argumenter for at monogamiet setter urettmessige begrensninger på vår livsutfoldelse. Kronikken ser imidlertid helt bort fra hva vi kan lære av historien. Det forutsettes også at monogamiet er en litt tilfeldig kulturell konvensjon som kunne vært annerledes på måter som aldri har vært utbredt i moderne samfunn tidligere.

Denne historieløsheten oppviser de to kronikkforfatterne til gagns når de hengir seg til en utopisk versjon om hvordan menneskelivet kunne vært dersom vi brøt ut av monogamiets jernbur. De skriver at «Den samfunnsmessige kostnaden ved monogami er enorm. Det er millioner av dype, kjærlige og meningsfulle relasjoner vi mennesker kunne ha formet med hverandre, men som vi ikke tør å forme på grunn av kravet om monogami – eller fordi vi er redde for å kunne mistenkes for ikke å være monogame. I stedet for å organisere oss i flokker, med store nettverk basert på tillit, har vi som samfunn valgt å fremme en samlivsform som låser to mennesker sammen, isolerer dem og fremmer mistenksomhet og frykt».

De to har rett i at monogami ikke er naturgitt. Det betyr imidlertid ikke at ikke mange av følelsene som oppstår i polygamiet, ikke er det: sjalusi, usikkerhet, harme. Man skulle tro utilitarister forsøkte å innhente mer empiri på dette punktet, men noe slikt finnes ikke hos Moen og Sørlie. Tar man en kikk på historien eller på andre kulturer, ser man at alternativet til monogami ikke er en kommunal samlivsform der alle kan dyrke flere relasjoner og får et rikere sex- og kjærlighetsliv. Alternativet til én mann og én kvinne som den mest vanlige sammensetningen, er ikke flere menn og flere kvinner, men én mann og flere kvinner. I et uregulert kjønnsmarked uten normer eller lover om monogami, vil noen alfamenn tiltrekke seg flere kvinner, mens mennene som blir til overs, er billig arbeidskraft eller soldater. Det finnes historiske eksempler på samfunn der 17 kvinner reproduserte seg per mann. Vi har alle flere kvinnelige enn mannlige forfedre (slik sett en særdeles upresis term).

Det virker derfor usannsynlig at det er relasjonsanarkisme – Moen og Sørlies foretrukne ideologi – som eventuelt vil erstatte monogami. Det er mye positivt med at skilsmisse er blitt mer akseptert, men en ulempe ser ut til å være at stadig flere menn forblir barnløse. Andelen menn uten barn øker nemlig med et snaut prosentpoeng hvert eneste år. I internetts mørke avkroker dukker det opp ufrivillige sølibatære menn med alvorlige psykiske problemer og voldspotensiale (Er det forresten flest «incels» eller flest «polyamorøse» i samfunnet, mon tro?). Livslangt monogami utfordres av seriemonogami, der de mest ettertraktede mennene får flere barnekull, mens andre menn blir valgt bort. Gitt at samfunnet hadde tatt et oppgjør med monogami som ideal, virker derfor flerkoneri som et mer sannsynlig resultat enn utopisk relasjonsanarkisme.

De to forfatterne hevder at den monogame kjernefamilien er et nytt og radikalt samlivseksperiment. I så fall vil jeg si at det har vært et meget vellykket eksperiment. Monogame kulturer er jevnt over rikere og mer utviklet enn polygame kulturer. Ønsket om å overbevise en kvinne om at han er verdt å satse på, får menn til å skjerpe seg og til å bli mer produktive. Horder av enslige og rotløse menn som ikke har noen familie å forsørge, gir ingen fordelaktige insentiver hverken for dem selv eller for samfunnet. Moen og Sørlie er bekymret for at eldre blir ensomme når den ene partneren deres dør, men verre er det dersom vi får enda flere eldre uten hverken partner eller barn. På individnivå kan monogami virke undertrykkende, men gitt at alternativet er polygami, er det helt klart det beste for det kollektive lykkeregnskapet.

Det finnes andre grunner for monogamiet, selvsagt, som i dag kanskje virker gammeldagse. Tosomhet har noen kvaliteter som ikke overlever overgangen til polygamiet: At forpliktelsen er både eksklusiv og livslang, gir mulighet for en annen type intimitet enn alle andre relasjoner. Å gi seg hen, og fremvise alt sitt innerste, alt sitt mørkest og mest sårbare til noen som kvelden etter skal ha den samme intimiteten med noen andre – eller som forsvinner ut av livet om en liten stund – er vanskelig. Derfor er den tosomme forpliktelsen en dygd – et ord som neppe appellerer til Moen og Sørlie – som rører ved det dypeste menneskelige.

Moen og Sørlie skriver at folk for så vidt gjerne må leve som monogamister – men at hvis begge uansett ønsker det, så er en regel om monogami unødvendig. Men hvis vi ser bort ifra at den eneste egentlig regelen som i noen grad forplikter oss på monogami er ekteskapet, en kontrakt folk inngår helt frivillig, og slik sett burde være positivt også for Moen og Sørlie, er dette et grunt syn på behovet for normer. Kjødet er svakt, selv om ånden er villig, og normen om monogami er viktig nettopp for å støtte opp under ånden. Det gir bedre liv – ikke for absolutt alle, men for de fleste av oss, og for samfunnet.

Dersom det hadde oppstått en folkebevegelse for polygami eller andre alternative samlivsformer, som krevde å bli kulturelt og juridisk likestilt med monogame parforhold, tror jeg ikke øvrigheten hadde hatt så mange argumenter å stille opp med. Individets rett til selvbestemmelse trumfer stort sett tradisjoner. Men et sosialt eksperiment der vi gikk bort fra monogamiet som samlivsform, ville neppe resultert i det samfunnet dagens relasjonsanarkister, i likhet med tidligere tiders utopister, ser for seg.

Derfor er det godt at idealet fortsatt er der. Selv om vi ikke alltid er like gode til å etterleve det.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden