Minerva Debatt

IA virker ikke – leve IA

Konsensusen om IA-avtalens fortreffelighet er så sterk, at selv ikke mer enn ti års manglende resultater vil bidra til endring.

Konsensusen om IA-avtalens fortreffelighet er så sterk, at selv ikke mer enn ti års manglende resultater vil bidra til endring.

I Dagsavisen 22.11 «stempler» riktignok den nye Arbeids- og sosialministeren IA-avtalen som «mislykket:» «Vi ligger langt etter på delmål to [inkludering av funksjonshemmede] og delmål tre [øke gjennomsnittlig avgangsalder fra arbeidslivet]. Men vi har også langt igjen å gå på delmål én» [redusert sykefravær], sier Robert Eriksson til Dagsavisen.

Etter mer enn ti år med en avtale som ikke har bidratt til å nå overordnede målsetninger for at flere mennesker i yrkesaktiv alder faktisk skal jobbe, er likevel resepten å fornye IA-avtalen.

I forslaget til statsbudsjett for 2014 (levert av den rødgrønne regjeringen) står det at sykefraværet er redusert siden avtalen ble forlenget i 2010, men samtidig at «det ikke er grunnlag for å vurdere om dette har sammenheng med tiltak i IA-avtalen.» Samtidig har sysselsettingen blant personer med nedsatt funksjonsevne gått ned. Altså den stikk motsatte utvikling enn den man siden 2001 har hatt som mål å gjøre noe med.

IA-avtalens viktigste funksjon ser ut til å ha vært å legge lokk på en fornuftig debatt rundt hvordan arbeidslivet og velferden skal utvikles.

Hver gang det de siste årene har dukket opp en diskusjon rundt sykefraværet, så har svaret – først fra de rødgrønne, men siden også fra enkelte i de borgerlige partiene – vært at det ikke er behov for å gjøre noe med sykelønnsordningen, ettersom «sykefraværet er redusert i avtaleperioden» (dog med en økning i 2012). Dette beviste visstnok at IA-avtalen virket. Dermed mener man at det ikke er grunnlag for debatt – heldigvis – for dette er jo kontroversielle spørsmål.

Men politikerne har nok av dokumentasjon på at IA-avtalen har begrenset, om noen effekt.

                        Sykefravær

I en kommentar fra Arnstein Mykletun, som ledet det regjeringsutnevnte utvalget som i 2010 kom med forslag om hvordan sykefraværet kunne reduseres, illustreres det at sykefraværet i bedrifter som er med i IA-samarbeidet er påfallende likt det som er i bedrifter uten IA-avtale (se graf over). Eneste forskjellen er i grunn at de bedriftene som ikke har IA-avtale har systematisk lavere sykefravær. Dette kan det være flere grunner til, men det interessante er altså at utviklingen – nedgang og oppgang – er noe som ser ut til å følge andre tendenser enn politikernes gode intensjoner om hvordan sykefraværet skal reduseres. 

Er det grunn til å frykte at IA-samarbeidet legger en demper på den politiske debatten om arbeids- og velferdsspørsmål, avslutter Mykletun sin artikkel med. 

Svaret på dette er opplagt «ja».

IA-avtalens viktigste funksjon ser ut til å ha vært å legge lokk på en fornuftig debatt rundt hvordan arbeidslivet og velferden skal utvikles. 

Vi vet at vi i fremtiden vil være avhengige av at flere mennesker i yrkesaktiv alder deltar i arbeidslivet. Vi vet at IA-avtalen ikke har bidratt til en nødvendig positiv utvikling på dette området i mer enn ti år. Det kan se ut som om det er konsensus om to forhold:

Velferdsstaten er ikke bærekraftig.

Og vi gjør ingen ting med det.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden