Ibsen redusert

I fortettet og forenklet versjon er ikke Brand til å kjenne igjen. Det får en til å lure på om stykket er som karakteren – intet eller alt.

Publisert Sist oppdatert

[fact_box fact_box_id="98734"]

De aller fleste kjenner en eller annen Brand. En sint ungdom som forakter foreldregenerasjonens svakheter. En religiøs venn som setter evigheten som målestokk i alle samtaler. En gammel kunstner så besatt av egen estetikk at alle diskusjoner ender i monologer. I Brand skapte Henrik Ibsen en slags syntese av mennesketypen som tolker alt binært – intet eller alt.

Den dyptpløyende menneskeskildringen er et av stykkets beste trekk. Ibsen kunne med letthet servert nok en platt advarsel om hvordan religionen radikaliserer, ikke ulikt forsøkene på å forklare vår tids jihadisme som en kombinasjon av rotlaus ungdom og ond tro. Istedenfor er Brand en studie av det mennesket som skjærer gjennom i møte med latskap, lettsinn og villskap. Alt som oljer møter med andre mennesker slik at gnisninger ikke skal oppstå. Brand forakter denne oljen og vil ikke ha den. Han er heller ikke villig til å gi den til sine nærmeste.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her