Den forbannede, kompakte liberale majoritet

Henrik Ibsens verk formidler en fornem individualisme som er fjern i dag.

Publisert

Flere sitater fra Henrik Ibsens verk er blitt fyndord og politiske slagord. En av de viktigste kildene er En folkefiende (1882), der folkefienden selv, doktor Stockmann, forkynner sin visdom: Riktignok har majoriteten makten, dessverre, men: «Minoriteten har alltid retten.»

Fire slags minoriteter

I En folkefiende er dette en av flere ideer som karakteriserer doktor Stockmann – en åpenhjertig antidemokrat. Ikke desto mindre lever ideen om minoritetenes rett sitt eget liv, med en aura av politisk tyngde.

«Minoritet» i dagens politiske bokholderi er en svak, undertrykt gruppe. Ordets moralske status tilsier at minoritetens standpunkter og krav må støttes av alle som ønsker et mer rettferdig samfunn. Mest prinsipielt og rasjonelt handler det om faren for flertallsdiktatur. For at et demokrati skal kalles liberalt, må det finnes sperrer for flertallets makt.

Ulike regimer gjennom tidene har forfulgt minoriteter med varierende brutalitet, blant de mest brutalt forfulgte er som kjent jødene. Dagens moralske aura rundt «minoritet» har mye å gjøre med jødenes skjebne i Europa. Det finnes ingen god begrunnelse for at «muslimer er dagens jøder», til gjengjeld er lett å forstå hvorfor det påstås.

Men når et stort flertall på Stortinget vil kriminalisere hatefulle ytringer, er det vel rimelig å anta at man vil beskytte alle mennesker mot slike ytringer? Men nei, paragraf 185 er til for å beskytte minoriteter. Riktignok har alle en etnisitet, et kjønn og en hudfarge. Det antas å være et tema bare for minoriteter.

Minoriteter var lenge i en ganske annen posisjon. I den store franske revolusjon handlet det først om å avskaffe privilegier som de mektige minoritetene – aristokrati og presteskap – nøt godt av. Disse minoritetene var en pest og en plage for folket. Selvsagt er det mulig å omtale samfunnets mektigste som minoriteter, men hvem gjør det i dag?

Først handlet det om majoritetens rett til å avskaffe minoritetenes privilegier, så ble majoriteten en trussel mot de svake minoritetene. Stockmann lanserer en tredje minoritetsvariant, den intellektuelle eliten. Ifølge ham er det den som alltid har rett. For Ibsen står en fjerde minoritet i sentrum, den mest eksklusive av alle, nemlig det suverene individet.

Majoritet/minoritet spiller ofte en rolle i partienes slagord. Frp har satset på majoriteten, det vil å være partiet for «folk flest». Ap derimot satset på minoriteter da det gjaldt at «Alle skal med», men nylig var det viktigere at «Nå er det vanlige folks tur» – et uheldig slagord, siden det nå er blitt vanlige folks tur til å få dårlig råd. I 1985 gikk SV til valg på «Del godene!», noe som forutsetter altfor mange goder til den velstående minoriteten. Den sosialistiske kamp mot en minoritet gjelder stadig: «For de mange – ikke for de få». (Samme motto brukte britiske Labour før katastrofevalget i 2019). Høyre har innsett hvor risikabelt dette er, følgelig gjør man det så intetsigende som mulig: «Vi tror på Norge».

Tilbake til Ibsen. Folkefienden sier sin mening

I En folkefiende har dikteren valgt et tema ladet med fremtid: økonomiske interesser kontra miljø og helse. Doktor Stockmann har oppdaget farlig forurensning av vannet i småbyens «badeanstalt», som økonomisk betyr mye for stedet. Stockmann venter seg takknemlighet for sin varsling, han er fra første stund moralsk selvforherligende. Men utvilsomt kjemper han for det rette og dessuten fremstår han som en trivelig herremann med sans for tidens kreative rastløshet. Når det så går opp for folk hva det vil koste å løse problemet, forsvinner støtten. Stedets liberale journalister svikter umiddelbart når de merker at stemningen snur.

I dette stykket er «majoriteten», «folket», fysisk til stede. Det er en lettbevegelig, støyende, delvis forfyllet forsamling man møter i fjerde akt. Først vil øvrigheten nekte doktoren å tale på folkemøtet, noe som naturlig nok provoserer ham sterkt. Han skifter tema, nå er det større ting enn forurenset vann han vil bekjentgjøre, en ny oppdagelse: «Sannhedens og frihedens farligste fiender iblandt os, det er den kompakte majoritet. Ja, den forbandede, kompakte, liberale majoritet – den er det!» Og videre, etter mye skrik og skrål i forsamlingen: «Flertallet har magten – desværre – men retten har den ikke. Retten har jeg og de andre få, de enkelte. Minoriteten har alltid retten».

Siden Stockmann har klart å gripe ordet, kunne han ha gjort oppmerksom på hvor ille det ville være for stedet dersom badegjestene ble syke. Ingenting kan på sikt være mer ødeleggende for økonomien. Dessuten kunne han ha forsøkt å forklare bakteriologien, et medisinsk gjennombrudd på denne tiden, selvsagt ukjent for folk flest. Men doktoren avstår fra folkeopplysning og utdyper i stedet sin nye oppdagelse ved å avsløre løgnen som forpester samfunnet, nemlig den lære at «almuen, hopen, massen ... har den samme ret til at fordømme og godkende, til at styre og råde, som de enkelte, åndeligt fornemme personligheder.»

Han påpeke videre at noen dyreraser er mer kultiverte og verdifulle enn andre, ingen benekter det, men hopen er ikke i stand til å innse at det samme gjelder menneskene. Også blant menneske-dyrene finnes edle og mindre edle, og det eneste fornuftige er at de edle hersker. Almuen skriker og hujer og Stockmann hisses opp til hatefulle ytringer: «Udryddes som skadedyr bør de, alle de, som lever i løgnen! I forpester hele landet til slut; I bringer det derhen, at hele landet fortjener at lægges øde. Og kommer det såvidt, da siger jeg af mit fulde og inderste hjerte: lad hele landet lægges øde, lad hele dette folk utryddes!»

Disse utbruddene virker antakelig mer ekstreme i dag enn de gjorde i 1882. Den politiske språkbruken var voldsommere da, vi er blitt mer fintfølende, bedre dressert, kunne Stockmann ha sagt. Andre retoriske normer kan ikke forhindre at vi i dag hører en forutanelse om det morderiske potensiale i moderne elitisme.

Det finnes en rasjonell kjerne i raseriet: Den intellektuelle eliten, de som er fortrolig med tidens vitenskap, må være de virkelige makthavere. Folk kan synes det ene eller det andre, det er ekspertene som vet. Doktor Stockmann har jo rett i at han burde ha makt til å stenge et bad med helsefarlig vann. Bak Stockmanns galskaper ligger en kjølig innsikt i det nødvendige ekspertveldet.

Dramaet er blitt tolket som en allegori, slik at forurensing blir et symbol for farlige fordommer, alle slags utlevde, reaksjonære forestillinger. Det er nærliggende å se det slik, gitt Ibsens syn på det intellektuelle nivået i Norge. Men Stockmann krever at noe stenges. Hva skulle det være? Ingen ytringsfrihet for pøbelen? Ville en Stockmann i dag kreve forbud mot sosiale medier, eller ville strengere sensur være nok? Sans for symbolikk kan skape unødvendig hodebry.

Stykket avsluttes med en annen velkjent sentens, nemlig: «... at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene.» Dette erklærer den heroisk ensomme omgitt av hustru og barn, en familie som står trofast ved hans side mens han fører alle mot sosial og økonomisk ruin. Det er en skjærende ironi. Her har vi ektemann som raser hemningsløst mens kone og datter står for den omsorg og ømhet mannen trenger, men ikke legger merke til. Kvinner vil i senere dramaer gjøre seg merkbare.

Minoriteten blir et individ

Den ene som står opp mot de mange – det er en yndet skikkelse i utallige romaner og filmer. Opprinnelig var det en sak for aristokrater, tidlig på 1800-tallet demokratisert til heroisk borgerlig individualisme. Den moderne individualist Henrik Ibsen retter sitt røntgenblikk mot nettopp dette aspekt ved moderniteten. I samtidsdramaene er de sterke individene de som gjør opprør mot majoriteten, mer eller mindre fordekt megalomane. Kan de være annerledes? Hvor mange revolusjonære har vært psykopater?

Ibsen fikk et rykte som kvinnesaksforfatter. Det ville han ha seg frabedt. Nora i Et dukkehjem, Ellida Wangel i Fruen fra havet og Hedda Gabler er særegne individer først og fremst. Så kan man spørre i hvilken grad de avslører noe om kvinners posisjon i et patriarkalsk samfunn.

I et opprør er en virkelig minoritet, altså en solidarisk gruppe, uunnværlig. I Ibsens dramatiske verden synes slikt fellesskap dødelig fraværende. Når det en sjelden gang viser seg, er det som familie. Det er tilfellet i En folkefiende, og Fruen fra havet ender med forsoning når en velmenende og innsiktsløs ektemann endelig forstår Fruens intense lengsel etter frihet. Den har gjort henne narsissistisk oppslukt av lengsel etter uendelighet, inkarnert i «den fremmede» mann som skal frelse henne fra det innestengte livet. I Et dukkehjem blir Nora formanet om sine plikter overfor mann og barn. I Fruen fra havet gir ektemannen avkall på moralisering og gir henne frihet fra alle bånd. Dermed velger hun å bli hos ham. Frihet er en forsonende kraft.

«Der nede famler de andre»

Troen på fremskritt er blant modernitetens definerende kjennetegn. Henrik Ibsen har omtalt seg selv som en veiviser i fremskritt, en som ikke dveler ved standpunkter, men må videre, alltid videre. Han skriver i et brev at en «temmelig kompakt mængde» nå står der han selv sto for flere år siden, «... men jeg selv er ikke der længer, jeg er andetsteds henne, længere fremme, som jeg håber.» (til Georg Brandes 12. juni 1883)

Siden Ibsen aldri er der hvor den kompakte mengde er, kan man spekulere på en Stockmann-figur involvert i dagens klimapolitikk – hvilken posisjon ville Ibsen gitt ham i En folkefiende II?

Dikteren håper at hans siste posisjon er mer progressiv enn de foregående. Etter hvert blir hans modernistiske fremskrittshåp svakere, og knapt merkbart når den aldrende dikter vender sitt blikk innover. Den ibsenske psykologi avslører idealisters manglende selvinnsikt, og progressive slagord mister troverdighet.

Høyre tror på Norge. Hva med et alternativ: «Vi tror på individet»? Nei, det var før i tiden. All politikk i dag må fremheve fellesskapet, og et godt fellesskap er utvilsomt et stort gode for individet. Det visste også Henrik Ibsen, som ikke desto mindre fastholder at den eksklusive minoritet, individet, er kraften som beveger. Tross psykopati blir individets suverenitet aldri benektet. Skikkelsen som feires i det tidlige, lange diktet Paa Vidderne (1860), er stamfar til flere borgerlige, mindre frie etterkommere. Diktet avsluttes slik:

Nu er jeg staalsat, jeg følger det Bud,

der byder i høiden at vandre!

Mit Lavlandsliv har jeg levet ud;

Heroppe paa Vidden er Frihed og Gud,

Dernede famler de Andre.

Hvem kan etter slike ord forvente at denne urnorske dikter hyller det norske fellesskapet? De andre som famler der nede i lavlandet, vil senere finne sammen i den kompakte liberale majoritet. I drama etter drama utforsker Ibsen prisen som den suverent ensomme må betale.

Er man trygt forankret i fellesskapsverdiene, dvs. i dagens gjennompolitiserte kultur, kan dramaene lett misforstås. Man vil være tilbøyelig til å se i dem ennå aktuelle sosiale «utfordringer». Hedda Gabler mangler menneskelig fellesskap, hun er uhyggelig ensom, likevel for stolt til å være et offer. Men Hedda tar livet av seg, og dermed blir hun sett som en undertrykt kvinne. Fellesskapet var ikke inkluderende, hun ble holdt utenfor. Faktisk er det bedre dekning for å se Stockmann som en undertrykt mann, og forstå hans forrykte aggresjon som en konsekvens.

I senere skuespill finnes ikke noe som minner om et kaotisk folkemøte. Nå blir dramatikken henlagt til borgerskapets salonger, der den kompakte majoritet er usynlig til stede som en trykkende, tanketom gråhet. Forsoningen i Fruen fra havet er et vakkert og varmende unntak i en ellers dyster verden.

Under arbeidet med Gengangere, verket som i samtiden skapte mer avsky enn noe annet, skrev Ibsen tankevekkende ord om samfunnsansvar i en diktning som vender seg innover. En nøktern prosa viser dikterens analytiske side, men her er mye underforstått. Ibsen synes å mene at samfunnsansvar krever åndelig frigjøring. Inderlighet og moralsk fellesskap hører i hvert fall sammen, men vi skulle gjerne visst mer om hvordan dikteren tenker seg samhørigheten. Det er skuespillene som utdyper:

«.. hver ny digtning har for mig selv havt det øjemed at tjene som en åndelig frigørelses- og renselses-prosess, thi man står aldrig ganske uden medansvarlighed og medskyldighed i det samfund man tilhører.» (Brev til Ludwig Passarge, tysk oversetter, 16. juni 1880)

Powered by Labrador CMS