Ideer

Idealisering av religiøs makt

Boken Religiøse Ledere er i for stor grad et forsvarsskrift for religiøse ledere som vil vise at deres avmakt er sterkere enn deres makt. Virkeligheten kan være en helt annen enn idealet. Også innen religion.

Boken Religiøse Ledere er i for stor grad et forsvarsskrift for religiøse ledere som vil vise at deres  avmakt er  sterkere enn deres makt. Virkeligheten kan være en helt annen enn idealet. Også innen religion.

Religiøse ledere. Makt og avmakt i norske trossamfunn.
Cora Alexa Døving (red.) og Berit Thorbjørnsrud (red.)
Universitetsforlaget, 2012, 248 sider.

Norge er et sekulært land, men 90 % er medlemmer av trossamfunn. Få deler kirkens tro eller har en sterk relasjon til den, men religiøse ledere er synlige i offentligheten og mye omtalt i media. “[U]ndring over religiøse lederes tvetydige posisjon i Norge i dag” er det som har inspirert Cora Alexa Døving og Berit Thorbjørnsrud til bokprosjektet  Religiøse ledere. Makt og avmakt i norske trossamfunn.

Boken er normativ. Redaktørene påpeker at religiøse lederes  nytte  er for lite diskutert; at lederne får mye negativ omtale i media og framstilles som strenge, seksualfiendtlige moralister; at det finnes en “stereotyp kritikk” av dem; og at forestillingen av dem er mer preget av kollektive minner enn av faktiske realiteter.

Redaktørene uttrykker overraskelse over at “en prest som skriver en bok om sex i Bibelen kan oppnå overskrifter i alle media”, og over majoritetsbefolkningens oppfattelse av en “selvfølgelig rett til å bedømme, gjerne fordømme, trosforestillinger, ritualer og religiøse lederes posisjoner i trossamfunn de selv ikke tilhører ». Jeg undrer meg over en slik holdning fra forskere. Skulle religiøse grupperinger unntas kritikk fra utenforstående?

En mangel ved boken er at den ikke lykkes i å gripe hvilken særegen form for makt religiøse ledere kan få. Redaktørene skriver at forfatterne i ulik grad  «fokuserer på formelle strukturer, teologi, eller maktutøvelse i praksis”, men det blir for lite av sistnevnte.

Mektige posisjoner
Bidragsyterne i antologien kan ikke klandres redaktørenes normativitet, og flere kapitler gir et interessant bilde av diverse religiøse gruppers lederskap og praksis. Bidragene er likevel av varierende kvalitet.

Redaktør Cora Alexa Døvings kapittel om muslimske ledere framstår nærmest apologetisk i et forsøk på å irettesette norsk presse som gir imamer negativ omtale og ansvar i vanskelige saker. Hun vil, noe naivt kanskje, framstille imamenes  egenforståelse  av makten de har, men mangler en problematisering av den faktiske makt imamen utøver og hvilken innflytelse de kunne hatt for å endre potensielt uheldige strukturer i trossamfunnet.

Virkeligheten kan være en helt annen enn idealet. Også innen religion.

Etter å ha kritisert pressen, legger Døving til at pressens bilde av imamen som en innflytelsesrik person, stemmer overens med imamens egen. Men “de gir råd, ikke kommandoer”.   Det vises flere ganger til små, kvalitative studier, hvor det ville være uproblematiske å finne eksempler på motsatt standpunkt.

Kari Vogts kapittel om shia-muslimer i Norge er mer informativt, og som hun korrekt understreker, vil språk og etnisitet være faktorer som begrenser imamens makt utover deres nærmeste gruppe. Men også Vogt unngår de problematiske imamene som preker et ytterst negativt syn mot Vesten og er en pådriver for undertrykkende sosial kontroll.

Oddbjørn Leirvik spør hvordan dialog påvirker den religiøse lederens makt, men svarer ikke selv på spørsmålet. Selv om han påstår, ikke uventet, at det i dialogprosesser “har blitt skapt ein tillit som synest å ha ringverknader langt utover krinsen av dei som til ei kvar tid deltar” viser han ikke til noe empiri som kan støtte opp under påstanden.

I kapittelet om Smiths Venner av Steinar Moe sier han rett ut at han ikke har vært interessert i å “stemple posisjoner som maktmisbruk eller lignende”.

Men som Jan-Olav Henriksen sier i kapittelet om den norske kirke. “Det har liten hensikt bare å snakke om formell makt — like mye er det tjenlig å se på hvilke former for autoritetsutøvelse det finnes muligheter for i kirken”. Nettopp.

Henriksens bidrag er interessant og reflektert, og viser godt hvordan den mektige posisjonen Statskirken synes å ha, ikke uten videre fører til stor makt. Delvis fordi kirken har Staten som kontrollorgan. Henriksen påpeker også at kristne har fått et mer selvstendig, refleksivt og eklektisk forhold til religiøs autoritet, noe som reduserer muligheten for maktutøvelse.

Virkeligheten kan for øvrig være en helt annen enn idealet. Også innen religion.

Diskuterer ikke seksuelle overgrep
I kapittelet om de katolske prestene påpeker Else-Britt Nilsen med rette at biskopen er “enhetens vokter i den ene hjord med én hyrde er han Kristi stedfortreder og utsending”. Men forfatteren følger ikke opp diskusjonen av hvorfor dette gir lederen en spesiell form for makt som sekulære ledere mangler.

Hun resonnerer at “det gir liten støtte til forestillinger om autoritære holdninger i mellommenneskelige relasjoner hos de ti prestene jeg intervjuet”. Hun avdekket altså ikke autoritære holdninger hos prestene ved å spørre prestene selv? Det er godt mulig det er riktig, men kan det tenkes at det også var andre personer man burde spurt om dette?

Dessuten, når jeg leser en setning som “katolsk sosiallære er en teologisk disiplin som forsøker å forstå hvordan samfunnet fungerer, og etter hvilke prinsipper det bør styres. Dersom disse prinsippene ville blitt anvendt, ville det langt på vei skapes balanse i maktutøvelser” lurer jeg på om forfatters beveggrunner er mer teologisk fundert enn hva idealet er for religionsvitenskapelige fagbøker. Forfatteren har lang fartstid som katolikk.

Jeg er også forundret over at boken ikke diskuterer religion og seksuelle overgrep mer direkte. Etter alle avsløringene av seksuelt misbruk i Den katolske kirke, stusser jeg over at kapittelet om denne bare i én bisetning nevner at “ethvert lederskap, også et religiøst, gir anledning til bruk og misbruk av autoritet”. Ikke et ord mer om den saken.

I kapittelet om katolske prester viser forfatter til en prest som sier at “hyrdegjerningen, tjenesten og offeret” er det som gir prestegjerningen mening. Det som  ikke  diskuteres, er at den religiøse lederen i mange instanser nettopp vil hevde, og forstås dit hen, at han har ofret seg for sin tilhengerskare, og at han er uten egeninteresser i tjenesten. Til gjengjeld kan han kreve lydighet. Offerrollen forsterker lederens maktposisjon, ikke motsatt, som blant annet Foucault har poengtert når han skriver om pastoral makt.

Normalisering av maktmisbruk
Videre savner jeg referanser til oppdatert teori på feltet. Webers tre hovedformer for autoritet —  tradisjonell, karismatisk  og  rasjonell-legal autoritet —  utgjør en felles teoretisk ramme for boken. Disse idealtypene er gode for å plassere hvilken maktform som er rådende i ulike religiøse bevegelser, men utover det sier de ikke mye.

En begrenset innflytelse kan muligens stemme for protestantismens og hinduismens prester blant annet, men på generelt grunnlag vil jeg si at det er et feil bilde å gi.

Maktteori kunne med fordel vært utdypet.   Er det slik at budskap, stil og organisering innen bestemte former for religion lettere muliggjør maktmisbruk? Hvilke faktorer virker i så fall forsterkende på maktmisbruk og hvilke faktorer kan minske faren for dette? Dette er et felt som er lite utforsket i religionsforskningen, og dessverre følger også boken  Religiøse ledere  opp tendensen til å fokusere på de ytre, formelle aspekt og unngår de mindre behagelige sidene av religion.

Sosiologene Anson Shupe og Peter Iadicola er to forskere som har interessert seg for vold, utbytting og seksualisert maktmisbruk, og hvordan organisering av lederskap og autoritet spiller inn her. Det kunne vært naturlig å diskutere deres forskning i en bok som dette, og hvordan det skapes  «betrodde hierarkier » hvor  normalisering  av normbrudd lettere forekommer.

Thorbjørnsrud vektlegger i sitt kapittel om ortodokse prester at de “skal motarbeide egne ønsker om makt”, prestene “skal løse og ikke binde”, og at det er en “gjensidig avhengighet mellom geistlige og lekfolk”.

Som om et slikt ideal sier noe om det faktiske maktpotensialet presten har.

Et annet aspekt boken totalt overser, er hvordan spesielle makthierarkier kan lede til økonomisk maktmisbruk, og selv om det ikke har vært et stort problem i Norge, kunne det vært tatt opp hvordan religion har makt til å legitimere vold og terror. Religiøse aktører i Norge er også delaktig i støtte til krig, motstandskamp eller vold i utlandet.

Bokens intensjon
Selv om man kan lære en god del om ulike religiøse samfunn gjennom boken, sitter jeg igjen med et spørsmål omkring bokens intensjon.

Ville redaktørene egentlig utgi et forsvarsskrift for religiøse ledere, og vise at det handlingsrommet religiøse ledere i dag har er begrenset av strukturelle rammer, media og misoppfatninger — og at dette gjør deres  avmaktsterkere enn deres makt?

En begrenset innflytelse kan muligens stemme for protestantismens og hinduismens prester blant annet, men på generelt grunnlag vil jeg si at det er et feil bilde å gi.

Redaktørene har en klar visjon om å vise et  annet  bilde av religiøse ledere, men boken er for sprikende. Redaktørene sier at de vil gi: “ny kunnskap om religiøse lederes handlingsrom i Norge i dag”, og at “boken vil bidra til å utvide det religionsvitenskapelige fagfeltet”. Sistnevnte er jeg usikker på om boken som helhet gjør, med dens begrensede teoretiske diskusjon, manglende henvisninger til oppdatert forskning og ytterst lite empiri på faktiske maktrelasjoner.

I tillegg har forfatterne villet “nyansere den offentlige debatten om religiøse ledere”.   Her har redaktørene tydeligvis et ønske om å skape et mer positivt bilde av religiøse ledere enn media så langt, ifølge dem, har gjort — men boken utgis som fagbok, ikke debattbok.

Flere kapitler er gode og informative som en innføring i tendenser i de ulike gruppene, men jeg lar meg i stor grad distrahere av den apologetiske tonen redaktørene og flere bidragsytere har. Det er for eksempel bemerkeselsverdig at Døving navngir Fahad Qureishi i positive vendinger blant “reformorienterte og høyt utdannete muslimer med lederverv i organisasjoner”. Reformorienterte? Quereishi er leder i den kontroversielle gruppen Islam Net, har stått for en meget restriktiv, konservativ islam i Norge.

Qureishi har uttalt at man ikke kan være muslim om man prinsipielt er mot dødsstraff.   At han skal få ukritisk drahjelp av forskere på denne måten, mener jeg går langt utover forskningens rolle.

Sensuren er privatisert
Hvorfor kan ikke en forsker påvise Fahad Qureishis fundamentalistiske tendenser? Og hvis det ikke er ønskelig, hvorfor da framstille ham som det motsatte, som et reformorientert, positivt bidrag i islamdebatten i Norge?

Det er så mangt som er ubehagelig å snakke om. Derfor velger mange forskere heller å fokusere på fromhet, på tro og på struktur og ritualer.

Det har vært et svakt punkt ved religionsforskningen en tid, denne form for ukritisk aksept av  «det fremmede ». Det kan synes som religionsforskningen også har vært preget av norsk idealisme og en form for misforstått toleranse, påvirket av idealet om å «forstå» mer enn å analysere og forklare. Forskere skal således ikke opphøye seg til dommere over religion og kultur som man ikke selv tilhører, men helst beskrive fra de troendes synsvinkel. Dermed anses antidemokratiske og fundamentalistiske sider av islam som like god religion som hva som helst annen. Selvsensuren skjules som respekt i noen henseender. Som Nick Cohen påpeker er sensuren privatisert i Vesten i dag, ikke statlig.

Det er så mangt som er ubehagelig å snakke om. Derfor velger mange forskere heller å fokusere på fromhet, på tro og på struktur og ritualer. Ved å forske på imamens eller prestenes egenforståelse, som Døving og Nilsen gjør, eller dialog som Leirvik gjør, kan man fint unngå de vanskelige spørsmålene som hadde gjort maktspørsmålet mye mer interessant.

Boken handler om religiøse ledere og religiøse grupperinger, ja, men i mindre grad om makt og avmakt.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden