Revolusjonens barn

Ny bok minner oss om at kravene om ensretting og renselse – og brutaliteten det fører til – er det samme hos ytre venstre som hos ytre høyre.

Publisert   Sist oppdatert

Jeg har bestandig latt meg provosere av at kommunistiske symboler ikke blir møtt med de samme sanksjonene som nazistiske og fascistiske. Det samme synes å gjelde romantisering av politisk vold i en rød kontra en brun drakt. Ansvarlig for denne ubalansen synes å være en fortelling som er utbredt i det offentlige ordskiftet i Vest-Europa:

At de grusomme venstreorienterte regimene som har preget det 20. århundret, og som fortsatt utspiller seg noen få steder i verden, nærmest har vært arbeidsuhell, en forvrenging av røde ideer som, i motsetning til de hatefulle brune, er iboende gode.

Ifølge forfatterne bak den nye boka Revolusjonens barn sitter den samme ubalansen i røttene til den demokratiske venstresida i Vesten, også i Norge. Den har preget oppgjøret flere sentrale skikkelser i Arbeiderpartiet har tatt med partiets tilknytning til Komintern og lojaliteten til Sovjetunionen: selv om lederstilen i øst var dårlig og resultatene utilfredsstillende, var utopien fortsatt et verdig mål å strebe etter.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her