Revolusjonens barn

Ny bok minner oss om at kravene om ensretting og renselse – og brutaliteten det fører til – er det samme hos ytre venstre som hos ytre høyre.

Publisert Sist oppdatert

Jeg har bestandig latt meg provosere av at kommunistiske symboler ikke blir møtt med de samme sanksjonene som nazistiske og fascistiske. Det samme synes å gjelde romantisering av politisk vold i en rød kontra en brun drakt. Ansvarlig for denne ubalansen synes å være en fortelling som er utbredt i det offentlige ordskiftet i Vest-Europa:

At de grusomme venstreorienterte regimene som har preget det 20. århundret, og som fortsatt utspiller seg noen få steder i verden, nærmest har vært arbeidsuhell, en forvrenging av røde ideer som, i motsetning til de hatefulle brune, er iboende gode.

Ifølge forfatterne bak den nye boka Revolusjonens barn sitter den samme ubalansen i røttene til den demokratiske venstresida i Vesten, også i Norge. Den har preget oppgjøret flere sentrale skikkelser i Arbeiderpartiet har tatt med partiets tilknytning til Komintern og lojaliteten til Sovjetunionen: selv om lederstilen i øst var dårlig og resultatene utilfredsstillende, var utopien fortsatt et verdig mål å strebe etter.

Forfatternes prosjekt er å forklare hvordan den venstresida som vi i dag kjenner som demokratisk gjennom store deler av historien kunne la seg inspirere av revolusjonære bevegelser og se bort fra deres grusomhet. En grusomhet som har krevd blodige ofre, fra den franske revolusjonen via mer moderne kommunistiske regimer som Sovjetunionen og Maos Kina til ekstrem islamisme som den demokratiske venstresida, ifølge forfatterne, for ofte viser unnfallenhet overfor.

Selv om boka bidrar med mange innsikter om hvordan venstresidas svermeri for totalitære regimer og voldelig fanatisme kunne oppstå, gjør den – ved å vise hvordan vestlige intellektuelle har lukket øynene for virkeligheten – det enda vanskeligere å forstå romantiseringen av politisk vold og immuniteten for fakta.

Det er skremmende aktuelt å lese om hvordan radikale strømninger kan stimuleres av dem som har politisk interesse av å gjøre det.

Fire forfattere bidrar med hver sin tekst: Stephane Courtois om den franske revolusjonen og den revolusjonære kommunistiske ideen, Torgrim Titlestad om revolusjonære strømninger innen norsk venstreside fra 1911 til 1933, Frode Fanebust om samme tema, men etter andre verdenskrig, og til slitt Antonio Elorza om totalitarisme og totalisme med islamisme som modell.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 749,- i året,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1199,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS