Debatt

Identitetspolitikk som religion

Bilde: bradhoc [CC BY 2.0 (creativecommons.org/licenses/by/2.0)]

Identitetspolitikken er vår tids studentopprør, og konsekvensene for samfunnet kan bli like store som etter 1968.

2018 var året identitetspolitikken for alvor meldte sin ankomst til Norge.

Identitetspolitikk er ikke lenger et rent amerikansk fenomen som man kan se på youtube – med studenter som saboterer forelesninger og hindrer meningsmotstandere i å uttrykke sine synspunkter. Debatten om avkolonisering av vitenskapen og «scene-nekt» er et sikkert tegn på at den er her, og den kommer ikke til å forlate oss med det første.

Noe av det mest interessante, men også mest skremmende med identitetspolitikken er at den har klare fellestrekk med religiøs vekkelse. I likhet med karismatiske vekkelser er den i hovedsak et importert fenomen fra USA. Men tungetalen, lovsangen og håndspåleggelsen er erstattet av aktivisme og protester ledet an av studenter som søker å få samfunnet til å vende om fra sosial- umoral.

Vekkelsen er ennå i sin startfase, men det er ingen grunn til å tro at den ikke vil øke i intensitet og føre til at en rekke unge studenter «vender om» til identitetspolitikkens verdensbilde.

Identitetspolitikken har slik klare inkvisitoriske trekk: Den forfølger enhver som blir identifisert som vranglærer, med offentlige retterganger på facebook og twitter.

Den tysk-amerikanske teologen Paul Tillich (1886-1965) brukte begrepet «pseudoreligion» for å betegne sekulære bevegelser og ideologier som har tydelig religiøse kjennetegn. Disse opererer med sine egne dogmer og fungerer på mange måter som en religion for dem som identifiserer seg med dem. Tillich så nazismen som det fremste tilfellet av peudoreligion, men den kan også betegne en ideologisk tro på kommunismen.

Inkvisisjonen

Et tydelig eksempel finnes i Maos Kina under kulturrevolusjonen, der unge rødegardister drev inkvisisjon mot enhver som fikk stempelet kontrarevolusjonær, med ydmykende summariske retterganger der de anklagede ble presset til tårevåte innrømmelser av sin skyld.

Likheten til identitetspolitikkens unge revolusjonære, er slående; nidkjære studenter skjeller ut og ydmyker professorer og andre kontrarevolusjonære som ikke bøyer sine hoder og bekjenner sine synder.

Identitetspolitikken har slik klare inkvisitoriske trekk: Den forfølger enhver som blir identifisert som vranglærer, med offentlige retterganger på facebook og twitter. Den ser ut til å følge sine egne blasfemilover over hva som ikke er lov å si, og slår hardt ned på dem som ikke viser respekt for det den holder for hellig.

Den har også klart manikeiske trekk: Verden forstås som en dualistisk kamp mellom godt og ondt, lys og mørke. Enten tilhører du den gode siden, eller så lever du i ondskapen og uvitenhetens mørke.

Vitnesbyrdene fungerer selvforsterkende, og det etableres tydelige fiendebilder.

Det er et eksistensielt «enten- eller», «den som ikke er med meg, er mot meg» (Matt 12:30), og det finnes ikke rom for tvil. Enten kjemper du for rettighetene til etniske og seksuelle minoriteter, eller så er du en del av problemet og mørkets makt, det undertrykkende patriarkatet.

Arvesynden

I likhet med i religiøse bevegelser etableres det slik klare skiller mellom de rettferdige og de urettferdige. For å være regnet blant de rettferdige må du enten tilhøre en utsatt minoritet og være offer for samfunnets undertrykkelse, eller så må du tilegne deg frelsen ved å kjempe for disse. Slik blir kampen gjerne stedfortredende, ført på vegne av andre, som blir tatt til inntekt for ens egen ideologi.

Majoriteten i samfunnet har del i en arvesynd som en står til moralsk ansvar for, en skyld som en bærer med seg som en arv for sine forfedres synder. Identitetspolitikkens arvesynd er «white privilege» og kolonialisme.

Det verste du kan være er en «priviligert hvit mann», som per definisjon er en del av patriarkatet som har undertrykket og dominert kvinner og minoriteter gjennom historien. Den eneste måte å bli frelst fra denne arvesynden på er å bekjenne sine synder, ved å anerkjenne sine urettmessige privilegier og hvordan en har del i denne arv som minoriteter fortsatt lider under.

Identitetspolitikken er vår tids studentopprør, og konsekvensene for samfunnet kan bli like store som etter 1968.

Identitetspolitikken er et meningsfellesskap, eller rettere sagt et menighetsfellesskap, et ekkokammer der en samles i felles tro og bekjennelse. Vitnesbyrdene fungerer selvforsterkende, og det etableres tydelige fiendebilder. Dette er med på å bygge fellesskapet og gi en fundamentalistisk overbevisning om at en står sammen i kampen for rettferdighet, på vei til det lovede land.  

Innenfor menigheten er det et strengt  hierarki, der interseksjonalitet avgjør hvilken posisjon en har. Hierarkiet blir etablert ut fra kategorier som kjønn, etnisitet, seksuell legning og kjønnsidentitet, og det er kombinasjonen av disse som bestemmer hvilken rang du har. De som kan kombinere flere marginaliserte identiteter, er de som kommer høyest i offer-hierarkiet, og de æres med pietet og respekt fra de andre.

Dogmene

Et av de tydeligste kjennetegnene på identitetspolitikken er pietisme og puritanisme. Det dreier seg om å ha det rette sinnelag, de rette holdningene, samtidig som en må leve et rent og rettferdig liv. Ethvert avvik fra normen påtales, og skam er en viktig del av den sosiale kontrollen som utøves overfor enhver som ikke lever opp til den moralske standarden.  Identitetspolitikken søker dertil ikke bare å kontrollere hva folk gjør eller sier, men også hva folk tenker, og krever at man bekjenner seg til bevegelsens dogmer – i form av en bestemt historieforståelse, med kolonialisme, «white privilige» og patriarkatet som treenigheten.

Disse dogmene er absolutte, ingen distinksjoner eller nyanseringer er mulig. Dette kravet om fullstendig konformitet er en åpenbar trussel mot ytringsfriheten: Det fører til at folk ikke våger å uttrykke sin mening av frykt for å bli et mål for en nådeløs inkvisisjon, som ikke skyr karakterdrap eller forsøk på å ødelegge karrierer. Dette gir identitetspolitikken klart totalitære trekk, noe som er ironisk ettersom den ser fascisme rundt hvert gatehjørne.

Det kan kanskje høres ut som en overdrevent dramatisk beskrivelse, og vi har utvilsomt et stykke igjen til vi før «amerikanske tilstander» i ved universiteter og studiesteder i Norge. Men 50 år etter studentopprøret i 1968 burde det ikke være nødvendig å minne om hvor viktig studentene er når det gjelder samfunnsutviklingen. Identitetspolitikken er vår tids studentopprør, og konsekvensene for samfunnet kan bli like store som etter 1968.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden