Den nye arvesynden

Fenomenet "white privilege" legger opp til en arv av skyld og skam for sine forfedres synder som er lite forenlig med den liberale forståelsen av at individet kun kan stilles til ansvar for eget liv og egne handlinger.

Publisert

Det skal mye til for at rasisme og identitetspolitikk ikke blir en hovedsak i neste års presidentvalg i USA. Trumps angrep på kvinnelige politikere med minoritetsbakgrunn er bare det siste uttrykket for et ekstremt polarisert samfunn der rase er et høyeksplosivt tema. 

Trumps presidentskap har utvilsomt gitt næring til rasisme og splittelse i et samfunn der skillet mellom etniske grupper har en lang og vond historie. Likevel må det stilles spørsmål ved om venstresidens identitetspolitikk som reaksjon på dette ikke bidrar til å forsterke splittelsen.

Det teologiske begrepet arvesynd kan forklare identitetspolitikkens destruktive potensiale. Begrepet kan synes som en forhistorisk levning fra “den mørke middelalderen”, og bærer i seg en arv av skyld og skam som få i dag vil være bekjent av. En grunnleggende liberal forståelse av mennesket er at et individ bare kan stilles til ansvar for sitt eget liv og sine egne handlinger. 

“White privilege”

Identitetspolitikkens svar på arvesynden er “white privilege” med en medførende “white guilt”, altså forestillingen om at hvite mennesker er født med privilegier som stiller dem moralsk til ansvar for sine forfedres synder.

Innenfor såkalte “Whiteness studies”(Hvithetsstudier) er dette eksplisitt, slik Jeff Hitchcock, direktør for Center for the Study of White American Culture, formulerte det i en tale fra 1998: 

“There is no crime that whiteness has not committed against people of colour.... We must blame whiteness for the continuing patterns today... which damage and prevent the humanity of those of us within it....We must blame whiteness for the continuing patterns today that deny the rights of those outside of whiteness and which damage and pervert the humanity of those of us within it.”

En sterk kritiker av “Whiteness studies” er spaltisten Barbara Kay, hun trekker nettopp frem hvordan dette bygger på forestillingen om at hvithet er en form for arvesynd: 

“Whiteness studies teaches that if you are white, you are branded, literally in the flesh, with evidence of a kind of original sin. You can try to mitigate your evilness, but you can't eradicate it. The goal of WS is to entrench permanent race consciousness in everyone — eternal victimhood for nonwhites, eternal guilt for whites.”

Postkoloniale perspektiver i akademia er en del av den samme tenkemåte, der “vestlig vitenskap” anses å ha del i en kolonial og rasistisk arv som vi må stå til ansvar for og gjøre opp for ved å ta inn perspektiver den angivelig har fortrengt, for eks. ved å endre pensumlitteratur og erstatte hvite menn med kvinner eller mennesker med minoritetsbakgrunn.

Et sikkert tegn på at et konsept er importert er at det ikke finnes et godt norskt ord for det. Å skrive om “white privilege” i en norsk kontekst kan derfor synes å være en oppkonstruert problemstilling. Likevel møter vi på begrepet i sosiale medier, på Twitter, Facebook og YouTube, og med identitetspolitikkens fiksering omkring kjønn, seksualitet og hudfarge, kommer det stadig nærmere.

“White privilege” handler kort sagt om at hvite mennesker er priviligerte ganske enkelt på grunn av egen hudfarge, det kan derfor sees som den andre siden av rasisme, å ikke bli utsatt for rasisme er “white privilege.” 

Det er ikke vanskelig å anerkjenne at det i en del sammenhenger kan være fordelaktig å ha en lys hudfarge, det klareste eksempelet er hvordan hvite ikke opplever å bli møtt med rasisme av politi i USA.

Arven fra slaveri og segregasjon er fortsatt levende i USA, men dette lar seg ikke uten videre overføre til en norsk kontekst, selv om det også her finnes rasisme og diskriminering av mennesker med mørkere hudfarge enn majoriteten. Samtidig er det ikke åpenbart at det alltid vil være ufordelaktig å tilhøre en minoritet i et samfunn der mangfold er en dyd. 

Problemet med “white privilege” er at det er uløselig knyttet til skyld og skam, det bærer i seg et implisitt krav på et annet menneskes følelser. Et menneske i et liberalt samfunn bør ikke stilles til ansvar for noe som ikke er i dets makt, ingen burde derfor “skammes” for hudfarge, kjønn, seksuell legning, etnisitet eller andre forhold som er gitt ved fødselen. 

Er begrepet tjenlig? 

Spørsmålet som antirasister og andre som bruker begrepet bør stille seg, er om det faktisk er tjenlig i kampen mot rasisme. Jeg vil hevde stikk motsatt, ethvert forsøk på å tillegge mennesker skam for noe de ikke kan stilles individuelt til ansvar for, fører til en berettiget opplevelse av å være urettferdig behandlet.

Eneste botemiddelet på en slik skam er å vende den til stolthet, altså gjennom å dyrke stoltheten over sin egen identitet, slik tilfelle har vært for homofile og seksuelle minoriteter. Å ikke skamme seg over egen identitet er en form for stolthet som også bærer i seg en sunn selvrespekt og selvhevdelse.

Jo sterkere fokus på hudfarge, på “white privilege” og “white guilt” jo sterkere blir menneskers identitet knyttet til hudfarge. At hvite mennesker kan ende opp med å dyrke stoltheten over egen hudfarge, er neppe i samsvar med antirasismens mål. 

Begrepet virker slik mot sin hensikt, ingen “omvendes” ved å bli konfrontert med sin egen hudfarge, tvert imot vil det kunne medføre fremmedgjøring og forakt for minoriteter. En annen grunn til å ikke bruke begrepet er at menneskers privilegier ikke ganske enkelt deles ut etter hudfarge. 

Gruppe vs. individ

Det som kan være sant på et gruppenivå, som f.eks. at menn i en global sammenheng har mer makt enn kvinner, er ikke nødvendigvis sant på et individuelt plan. Problemet er derfor når slike maktanalyser brukes til å generaliseres i møte med enkeltmennesker. Om et enkeltmennesker er privilegert avhenger av en lang rekke faktorer som ikke kan reduseres gjennom endimensjonale forklaringer.  

Et godt eksempel på feilslått bruk av begrepet er når studenter ved eliteuniversiteter i USA roper ut i hellig vrede mot “white privilege”. Det enkle faktum at de selv er studenter ved et eliteuniversitet, som Yale eller Harvard, er en sikker indikasjon for at de selv tilhører samfunnets priviligerte. 

Det krever ikke stor psykologisk innsikt for å forstå hvordan såkalte “white trash”, altså den hvite underklassen i USA, reagerer på å bli kalt privilegerte på grunn av sin hudfarge. Dette er en sikker oppskrift på den politikerforakt som førte til valget av Donald Trump som president. Begrepet kan sies å forsterke rasismen som allerede finnes latent i samfunnet.

Utilsiktede konsekvenser

I skyggen av venstresidens identitetspolitikk, vokser den også på høyresiden, hvite etnonasjonalister og rasister som Richard Spencer, kaller seg for “identiterians” og dyrker “hvit identitet, historie og kultur.” Dette viser hvordan fikseringen om identitet knyttet til hudfarge får utilsiktede og alvorlige konsekvenser.

Fokuset på “white privilege” fører også til at radikale grupper tar til orde for en ny segregasjonspolitikk, ikke ved å utestenge fargede fra samfunnet, men ved å skape “trygge rom” der fargede får leve fritt fra hvit undertrykkelse.

Den gamle arvesynden var universell, eksistensielt forstått kan den sies å dreie seg om at alle mennesker er født inn i en verden som er preget av fremmedgjøring og destruksjon, og at dette er en del av hvert enkelt menneskes liv. Den nye arvesynden derimot er fordelt etter hudfarge, slik appellerer den til de delene av mennesket som setter et skille mellom sosiale grupper, og gjør forståelse umulig. 

Karakter og handling, ikke hudfarge

Når alt kommer til alt er det ingen som i bokstavelig forstand har hvit hudfarge, på samme måte som det ikke er noen som bokstavelig talt har svart hudfarge. Det finnes en stor variasjon når det gjelder lys og mørk hud, i ulike fargetoner, og mengden av melanin i huden burde være det minst definerende for oss som mennesker. 

Å forlate en svart-hvitt tankegang når det gjelder forståelsen av mennesket og samfunnet er et tegn på intellektuell, moralsk og politisk modenhet som vi bør etterstrebe. Det økte fokuset på hudfarge og rase er et sykdomstegn på et ekstremt polarisert samfunn, som vi gjør klokt i å ikke kopiere i en norsk kontekst.

Det beste argumentet mot identitetspolitikkens fiksering omkring rase og hudfarge er at det står i motsetning til Martin Luther Kings berømte ord og drømmen om at en dag vil alle mennesker bli dømt ikke ut fra sin hudfarge, men ut fra sin karakter og sine handlinger. Kanskje er det på tide å gjenoppdage hans arv og fokusere på vår felles menneskelighet, istedenfor en splittende identitetspolitikk med en implisitt arvesynd.