Spaltist

Identitetspolitikkens offentlige selvmord?

Bilde: John Lucia, Flickr

Identitetspolitikk plasserer mennesker i kategorier, og definerer deres rett til å uttale seg i saker. Tilhengerne bruker den selektivt for å kneble politisk uenighet.

Den såkalte identitetspolitikken har avslørt seg selv på flere måter den siste uka. Denne politikken setter oftest mer fokus på hvem som ytrer en politisk mening enn på hva den politiske meningen faktisk inneholder, og på vedkommendes identitet. En hvit person – blir det av og til hevdet – bør ikke uttale seg om hva rasisme er, for å ta et eksempel.

Dette handler om «harde» identiteter. Slike man er født med, eller som veldig sjeldent forandres. Kjønn, hudfarge, seksuell legning og religion er de mest populære. «Myke» identiteter teller lite. Enhver kan jo gå fra å være student til arbeidsledig til bedriftsleder til taxisjåfør. Merkelig nok er «myke» identiteter av dette slaget stort sett bare interessant om man har vært stødig velbeslått hele livet.

Dette er en meget splittende ideologi som kan være en katastrofe for den offentlige samtalen i Europa. Ikke minst for ethvert håp om et suksessfullt integreringsprosjekt på kontinentnivå. Det er nemlig ganske tydelig hvordan disse identitetene blir brukt, og til hvilke formål. Vi kan plukke noen få eksempler fra den siste tiden.

Vi kan starte i Portland, som egentlig er vårt svakeste eksempel. Det er likevel interessant all den tid det skjer i byen som kanskje kan kalles identitetspolitikkens Mekka. Der ble frilansjournalisten Andy Ngo – som blant annet skriver for Quillette og Wall Street Journal – nylig fysisk angrepet mens han dekket demonstrasjoner. Angrepet var det den venstreradikale gruppen Antifa som stod for. Dette er en gruppe som ellers burde være veldig sympatisk anlagt overfor Ngo, som er homofil og har foreldre som innvandret til USA fra Vietnam. Antifa demonstrerer vanligvis for folk med Ngos identiteter. Den progressive delen av den amerikanske befolkningen – som Antifa må sies å være en del av – er for øvrig den hviteste politiske gruppen i USA.

Men disse identitetssympatiene betyr altså lite når de politiske meningene går i hver sin retning. 

Nå er Portland, som påpekt, et spesielt sted om dagen. Det har blitt det ypperste møtestedet for høyre- og venstreradikale i USA, og gatekamper er like dagligdags som kafébesøk. Ngo har også en tendens til å oppsøke småfarlige situasjoner for så å rapportere om sine negative opplevelser. Likevel er det merkelig å lese hvordan den liberale pressen reagerer – eller rettere sagt ikke reagerer – på at en homofil journalist med innvandrerbakgrunn blir slått til blods på jobb. Men vi har adskillig mer normale steder å oppsøke.

I Sverige kommer et flott eksempel i anledning utnevnelsen av ny leder i partiet Liberalerna. Som mørkhudet kvinne med flyktningbakgrunn skulle man tro at alle identitetspolitikere ville juble halsen hes over Nyamko Sabunis nylige seier, selv om den skjedde i et bittelite parti med tvilsomme fremtidsutsikter. Dette er jo historisk! Det burde blitt ledsaget av det Johan Hakelius kaller et «Obama moment», med høylytte lovprisninger over samfunnets fremgang fra det identitetsbevisste hjørnet av politikken.

Så skjedde ikke. Stillheten og den fraværende feiringen fra den kanten er forholdsvis overveldende. For som Malcom Kyeyune skriver, så er ikke rollen som «rasifisert» i Sverige en fri og selvstendig rolle, men en rolle som «til syvende og sist er avhengig av en uskrevet liste med krav om hva man skal mene og hvordan man skal oppføre seg». Han burde vite litt om det, ettersom han selv innehar en slik rolle. Partileder Sabuni mangler rett og slett de riktige politiske meningene om integrering og multikulturalisme for en i hennes rolle. De meningene bør nemlig på merkelig, 2019-surrealistisk og «antirasistisk» vis være bestemt av en persons tilfeldige hudfarge. Ifølge identitetspolitikken, altså. Sorte mener en ting, hvite mener noe annet. Martin Luther King opp-ned, er det vi har her. Hennes identitet er dermed plutselig ikke et pluss.

Delkonklusjon A er altså: Identitet betyr ingenting positivt om den ikke ledsages av politisk enighet.

Fra Norge har vi et godt eksempel fra ytringsfrihetsdebatten vår. For litt siden kom det et skriv om at §185 i straffeloven, den såkalte rasismeparagrafen, burde fjernes. Det er ikke så viktig for oss akkurat hva forfatterne av teksten underbygget dette ønsket med, så vi slipper å bruke lang tid på å beskrive det. Men skrivet er dominert av folk fra den hvite middelklassen, noe som nå flere ganger har blitt påpekt av identitetspolitikere i et forsøk på å gjøre det irrelevant. Blant annet av Morgenbladet-spaltist Mohamed Abdi i Dagsavisen.

Det mest autoritative antagonistiske svaret som har kommet på dette ønsket er skrevet av Rune Berglund Steen, Ervin Kohn og Sindre Bangstad, henholdsvis leder av Antirasistisk Senter, nestleder av det samme og Forsker I ved KIFO. Vi trenger heller ikke å hefte oss så mye med deres motargumenter – som forøvrig ikke inkluderer meningsmotstandernes identitet. Det som er verdt å merke seg er at dette svaret er skrevet av tre hvite middelklassemenn i sin «verste alder». Det er en tekstlig versjon av det identitetspolitikere ynder å kalle et «all-white panel». Vanligvis blir slikt som dette sporenstreks påpekt av identitetspolitikere, som for eksempel tidligere nevnte Abdi gjorde da forslagene om deltagere i en ny ytringsfrihetskommisjon begynte å komme inn.

Men i dette tilfellet er det tydeligvis helt uinteressant at de tre skribentene alle tilhører den herskende identitetsklassen «hvit mann». Om noen kan finne dette påpekt med negativt fortegn av noen identitetspolitiker, så vanker det en Snickers i premie fra dette holdet. Det politiske budskapet passer nemlig inn hos de fleste som setter identitet høyt, og gjør dermed identitet irrelevant. «Selektivt», virker å være et passende ord for anledningen.

Delkonklusjon B er altså: Identitet betyr ingenting negativt om den ikke ledsages av politisk uenighet.

Hovedkonklusjonen man blir stående igjen med er helt åpenbar: først sjekker man uttalelser for politisk enighet eller uenighet, trekker man eventuelt inn identitet som et bekreftende eller diskvalifiserende element. Gjerne ledsaget av anklager om nasjonalisme, rasisme, islamofobi eller andre sjarmerende karakteristikker. Identiteter er altså, for denne gruppen, noe man aktivt bruker for å kneble politisk uenighet. Hadde de ikke vært det, ville vi sett et adskillig mer prinsipielt bruk av dem som virkemiddel.

Mange av oss har vært klar over dette i flere år allerede. Men det er jo godt å få det så åpenlyst og klart formidlet av identitetspolitikere selv, og det over en bred linje. Ikke fordi eksemplene har manglet tidligere, og de kommer garantert ikke til å mangle i fremtiden heller.

Det er forresten et bruksområde til, og det er det amerikanerne kaller «goodvertising»: flagging av egen moral via reklamepenger. En øvelse Petter Stordalen nå ser ut til å ta fatt på. Han bør dog være forsiktig. Amerikanerne har nemlig erfaring med dette, og har utviklet et eget fareutsagn for det: get woke, go broke.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden