Kommentar

Identitetstyranniet

Der man i avisinnlegg oftere går én ekstra runde med seg selv for å forsøke å fremstå mer edruelig og objektiv, er den identitetsmessige polariseringen selve oksygenet i Facebook-debattene, skriver Nils August Andresen.

Bilde: Flickr, mkhmarketing (CC BY 2.0)

Langeland-saken har vist frem en dysfunksjonell Facebook-offentlighet, drevet av identiteter, ikke argumenter.

Siste ukes Facebook-begivenhet har vært debatten etter at en professor ved Universitetet i Stavanger, Nils Rune Langeland har sendt seksuelt ladede meldinger til yngre kvinner på Facebook. Saken startet for en drøy uke siden, etter at flere kvinner la ut skjermdumper av meldingene på Facebook.

I sosiale medier finnes ikke bare ingen rettssikkerhet, men i liten grad også presseetiske normer, og faren for mobb-mentalitet er alltid til stede.

I en ideell verden hadde dette ført til en god diskusjon av i hvert fall tre ulike debatter:

Den første debatten hadde handlet om uønsket seksuell oppmerksomhet mot kvinner: Hvor stort er omfanget av dette? Hvilken rolle spiller sosiale medier? Er det kjønnsforskjeller i forståelsen av slik kontakt, og forstår menn kvinners reaksjoner? (Vibeke Ottesen skriver interessant om dette her.) Hva kan kvinner som utsettes for ubehagelig, seksuelt ladede meldinger, foreta seg for å få slutt på uvesenet? Hva slags konsekvenser bør og kan slik adferd ha, om det ikke dreier seg om lovbrudd?

Den andre debatten hadde handlet om publisering av private meldinger som er egnet til å sette avsender i et dårlig lys. Juridisk kan man offentliggjøre kommunikasjon man mottar uten å ha bedt om det og uten å ha samtykket til noe annet. Men normalt har vi etiske normer mot å spre private meldinger i offentligheten – både fordi det utfordrer vår forståelse av privatlivets fred, og fordi offentligheten normalt ikke har tilgang til den fulle konteksten for kommunikasjonen. Hva skal til for at vi mener offentliggjøring av meldinger er akseptabelt hvis man opplever seg utsatt for noe ubehagelig? Må alle andre veier være uttømt? Må det være av betydelig samfunnsinteresse? Hvordan plasserer Langelands meldinger og deres mottagerne seg i dette bildet?

Den tredje debatten hadde handlet om hvilken rolle sosiale medier spiller, og eventuelt bør spille, for å vise frem folks små og store synder, og spesielt der det ikke dreier seg om kriminelle handlinger. Det finnes mye som er både klanderverdig og av offentlig interesse uten å være kriminelt. For slike handlinger finnes ingen rettssikkerhet. Tidligere var pressen portvokter for hvilke av dem som skulle bli allment kjent – og hvordan det i så fall skulle omtales. Til grunn for vurderingene forutsatte vi at det lå presseetiske vurderinger – som blant annet innebar en vurdering av offentlig interesse, kontekstualisering, samtidig tilsvar – som i noen grad veiet opp for fraværet av en mer juridisk rettssikkerhet. Pressen gjorde selvsagt ikke alltid gode vurderinger. Mange «offentlig kjente hemmeligheter» er blitt bevart av pressen, også der andre ville ment at det hadde hatt offentlig interesse å vite mer. Men i sosiale medier finnes ikke bare ingen rettssikkerhet, men i liten grad også presseetiske normer, og faren for mobb-mentalitet er alltid til stede.

Dette er tre debatter der fornuftige personer kan ha ulike syn, og som til dels innebærer dilemmaer og balansering av ulike prinsipper og hensyn. Det kunne vært tre gode og interessante debatter.

That escalated quickly

Hvordan gikk det så?

Hele åtte minutters responstid, og enn så lenge ingen referanser til Hitler – fantes det håp likevel for at debatten skulle ta en mer konstruktiv retning?

Forrige mandag la MDG-politiker Eivind Trædal ut en skjermdump av meldingene som var postet av kvinnene dagen før, som han avsluttet med å si at håper at dette får ikke nærmere spesifiserte konsekvenser for Langeland.

Godwins lov sier at hvis en internettdiskusjon pågår lenge nok, vil sannsynligheten for en Hitler-sammenligning nærme seg 100 prosent. Slik sett startet dette ikke så ille: Det gikk drøyt halvannen time fra Trædals post til Finansavisen-journalist Kjell Erik Eilertsen skrev: «Xerox Trædal er i gang igjen. Nå som hvit ridder for unge damer. Hjelpes.»

Åtte minutter senere repliserte Trædal: «Morsomt at Kjell Erik Eilertsen er så sur på ‘hvite riddere’ når han garantert digger folk som rir til hest med hvite hetter.» Jeg er ikke helt sikker på om de hvite hettene er en referanse til Ku Klux Klan eller noe annet. Men hele åtte minutters responstid, og enn så lenge ingen referanser til Hitler – fantes det håp likevel for at debatten skulle ta en mer konstruktiv retning, eller at konfliktnivået i hvert fall skulle eskalere langsomt nok til at det kunne komme noe interessant ut av argumentene?

Nei. Eilertsen brukte bare to minutter på å slå tilbake, og denne gangen var fascist-anklagene på plass: «Eivind Trædal mener Langeland er uegnet til sitt yrke fordi han har fått tilsendt utdrag fra private meldinger som han trolig ikke kjenner konteksten til. Hva slags fyr er du Trædal? Kan du ikke bare si du støtter yrkesforbud, og stå frem som fascist eller kommunist eller whatever? Ekstrem er du, det vet vi. Kan du ikke da bare la det stå til og ta den helt ut?»

Innen tråden tok kvelden, skrev en av Trædals støttespillere til Eilertsen: «Hvis det er så utrolig ille å være høyrevridd gubbe i den moderne vaginalstaten anbefaler jeg at dere løser problemet ved å hoppe foran et tog.»

Minerva er høyresidens nettavis: Prøv en måneds abonnement for kun 1 krone!

Permanent krig

Hvordan ender en diskusjon mellom en MDG-politiker og en profilert journalist, en diskusjon som burde handlet om uønsket seksuell oppmerksomhet, om kvinners mulighet for å melde fra om og ta opp slike spørsmål – og om grensene for slike avsløringer i sosiale medier – så raskt med Ku Klux Klan-referanser og fascist-anklager?

Der man i avisinnlegg oftere går én ekstra runde med seg selv for å forsøke å fremstå mer edruelig og objektiv, er den identitetsmessige polariseringen selve oksygenet i Facebook-debattene.

Svaret er at debattene på Facebook bare sjelden lenger handler om det de tilsynelatende handler om. Eivind Trædal er ikke motivert først og fremst av spørsmålet om seksuell trakassering; Eilertsen ikke først og fremst av grensene for avsløringer i sosiale medier.

Svært mange av de profilerte aktørene i norske Facebook-debatter har diskutert – og kranglet – med hverandre i flere år allerede. Hver ny trefning er bare nok et slag i en større kamp, der det står langt mer på spill enn den aktuelle saken.

Den større kampen handler ikke bare om ubehagelige seksuelle meldinger. Den tar inn i seg alle vår tids kulturkonflikter – og størst blant dem er innvandringsdebatten. På Facebook pågår denne krigen nær permanent.

Disse frontlinjene kjenner vi igjen fra samfunnsdebatten ellers og fra andre land. Men den norske debatten på Facebook skiller seg likevel ut. Kanskje er det fordi vi er så små: Skravleklassen, heri opptatt Facebook-høgre, er ikke større enn at nesten alle er på de samme Facebook-trådene. Der man i avisinnlegg oftere går én ekstra runde med seg selv for å forsøke å fremstå mer edruelig og objektiv, er den identitetsmessige polariseringen selve oksygenet i Facebook-debattene.

For Trædal er Langeland derfor ikke bare en professor som har sendt ubehagelige seksuelle meldinger, . Han er en rasist, som har skrevet at han hater pakistanere. Omtrent det samme har Eilertsen uttrykt. For Trædal er de to først og fremst aggressive, hvite menn, en del av det fryktede Facebook-høgre. Og for Eilertsen er Trædal ikke først og fremst en som er bekymret for ubehagelige seksuelle meldinger; han er en selvoppnevnt vokter av den politisk korrekte moral, en hykler og en innvandringsliberaler, som jevnlig henger ut folk på Facebook for å mene politisk ukorrekte ting.

Identitetstyranniet

Om Trædal fikk motbør fra Eilertsen, fikk han også betydelig støtte. Mer enn 300 likes fikk Facebook-posten. Eilertsen var temmelig ensom – på Trædals tråd.

Men mobben skapte raskt sin egen motmobb. To dager senere plukket en annen kulturkriger, Kjetil Rolness opp tråden, også på en åpen post: «Dagens dummeste melding er signert Eivind Trædal, Facebooks småsinnede storinkvisitor, som selv har brukt de siste dagene til byggejobben, sammen med en mobb av middelmådigheter som hater krig og ufred, men elsker lukten av blod når en mann de intenst misliker ligger nede.»

For de aller fleste handler det i mindre grad om å sette seg inn i spørsmålene som ligger til grunn, og i større grad om å uttrykke en identitet, om å støtte «sin» side.

Rolness sammenlignet mobbens intellektuelle nivå med Langelands slik: «Alt sammen en amatørmessig, prinsippløs heksejakt som aldri ville kommet i stand om ikke Nils Rune Langeland var en politisk meningsmotstander som allerede har et rulleblad for dumheter på nettet. At han også er i stand til å skrive originale, medrivende tekster på et intellektuelt nivå som mobben bare kan drømme om, er selvsagt intet tema.»

Akkurat hvorfor mobbens middelmådighet eller Langelands intellektuelle nivå var relevant for saken, kom det ingen forklaring på i innlegget. Men det fikk ikke desto mindre over 900 likes. (Som for virkelig å vise at han tok jobben som storinkvisitor på alvor, fulgte Trædal opp med å følge opp og «oute» en av dem som likte posten, Aslak Nore.)

I kommentarfeltet ble Trædal blant annet kalt «Norges største ynkrygg» – det siste er et populært skjellsord først og fremst i Facebook-høgre-kretser. Eirik Vinje, også assosiert med Facebook-høgre, skriver om «den vedvarende ufyseliggjøringen av Facebook og ytringsterroriseringen denne Trædal står for 24/7, år etter år, tilsynelatende edru».

Dag og Tids journalist Jon Hustad kommer med noen for så vidt rimelige betraktninger om selektiv gapestokk, men unngår bare så vidt Godwins lov når han i stedet for hitling kommer med en referanse til en annen av det forrige århundres store massemordere: «Det vil alltid vera Trædaler som det var under det store spranget til Mao: Dei største idiotane med feil haldning må takast.» (Hustad er for ordens skyld åpen på at han er en venn av Langeland.)

Kommentarfeltet hos Rolness er rett nok ikke ensidig: Her er flere deltagere fra begge fløyer – uten at tonen blir noe bedre av den grunn, til tross for enkelte tilløp til alminnelig debatt. Trædal kaller både Hustad og Vinje for «persilleblad». Diskusjonen om skjermdumper i sosiale medier bemøter han slik: «Det er to steder jeg stadig møter på avsky og aversjon mot å sitere andre og «snitche»: i rap-låter skrevet av dopdealere, og i facebookhøyre.»

Rolness har antagelig rett i at heksejakten ikke ville tatt den formen den tok, om ikke Langeland også var en politisk meningsmotstander. Men heller ikke motmobben ville mobilisert hvis ikke Trædal var en Facebook-høgre elsker å hate. I kommentarfeltet oppsummerer en av debattantene det slik: «Hundene bjeffer, karavanen går videre. Nesten rørende så godt dere utfyller hverandre, Kjetil og Eivind.»

Bare på disse to postene har mer enn 1200 mennesker uttrykt støtte til den ene eller den annen fremstilling. Inntrykket er at for de aller fleste handler det i mindre grad om å sette seg inn i spørsmålene som ligger til grunn, og i større grad om å uttrykke en identitet, om å støtte «sin» side.

Kvinner, menn og minoriteter

Det gir seg sterke utslag i hvem som liker hva. Blant dem som har likt Rolness’ statusoppdatering, var det på det tidspunktet jeg sjekket, 85 prosent menn og 15 prosent kvinner. Basert på navnene lot det til at bare tre av snaut 800, eller rundt 0,4 prosent, hadde bakgrunn fra ikke-vestlige land: to fra Kina og én fra Honduras, i tillegg til en fra Bulgaria og en fra Ungarn. Facebook-høgres identitet er ikke umiddelbart tiltrekkende for kvinner og for ikke-hvite, for å si det litt forsiktig, og skjevheten er så stor, på en post der den opprinnelige saken handler om upassende seksuelle meldinger til kvinner, at Rolness bør oppleve det som et problem.

Identitet og lojalitet påvirker også hvordan man oppfatter basale fakta i saken

Til sammenligning var et flertall, 53 prosent, av dem som hadde likt Trædals post, kvinner, og syv prosent lot, basert på en navneanalyse, til å ha ikke-vestlig bakgrunn.

Det er rett nok en skjevfordeling i kjønn også på andre poster av de to, som kan ha å gjøre med andre forhold. Forskning antyder for eksempel at kvinner utgjør bare 30 prosent av dem som viser interesse for politikk på Facebook gjennom å like sidene til politiske partier. Og på andre politiske poster med mange likes hos Trædal og Rolness, for eksempel kristiske poster om Donald Trump, ligger de begge omtrent i dette sjiktet: Trædal med 67–33 og Rolness med 77–23.

Men i en sak som dette, som gjennom både innhold, aktører og vinkling går inn i kjernen av identitetspolitikken knyttet til kjønn og etnisitet, blir mobben umiddelbart mer identitetsbasert, på begge sider. En slik offentlig debatt er ikke egentlig en debatt i det hele tatt: Det er bare et redskap for å gi uttrykk for identiteter og lojaliteter.

Hva man synes er viktig å diskutere, avhenger til en hver tid av hvordan det spiller opp under eller bryter med disse identitetene og lojalitetene. Hvis man ser seg selv som en del av den gode venstresiden som kjemper en god kamp mot et rasistisk og kvinnefiendtlig Facebook-høgre, er diskusjonen om digital gapestokk bare en avsporing. Ser man seg selv som en del av den realistiske reaksjonen mot politisk korrekthet, er det derimot diskusjonen om Langelands meldinger, som er en avsporing.

Identitet og lojalitet påvirker også hvordan man oppfatter basale fakta i saken: Svært mange i den første gruppen la eksplisitt eller implisitt til grunn at Langeland hadde kontaktet nåværende studenter – lenge også i fravær av noe bevis for noe slikt. Trædal opplyste rett nok på Ukeslutt, i debatt med Jon Hustad, at han har vært i kontakt med en som mottok upassende meldinger fra Langeland mens hun var student, men innholdet i dette er så langt ikke offentlig kjent. I den andre gruppen har det ganske unisont vært lagt til grunn at dette «bare» har vært tilfeldige kvinner, og det har vært brukt som et argument for å nedtone alvorlighetsgraden.

Moderasjon

Det finnes fortsatt debattanter som i mindre grad forsøker å spille på disse identitetene. En tredje post med et hundretalls likes om Langeland-saken kom fra Pål Norheim, diskuterte problemene med det han kalte «den digitale gapestokken»; men unnlot å kalle meningsmotstanderne «middelmådig» eller å hylle professorens «intellektuelle nivå». Kjønnsfordelingen av de over 200 som hadde likt posten da jeg talte, var her 69–31, altså omtrent på linje med gjennomsnittet. (En kritisk Norheim-post om Trump hadde rett nok en jevnere fordeling, 59–41, så det er mulig hans følgerskare i utgangspunktet har flere kvinner.)

Mer enn 80 prosent av dem er fra kvinner. Noe slikt tror jeg nesten aldri jeg har sett på politisk betente temaer tidligere.

En annen professor ved Universitetet i Stavanger, Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, som også er bekjent og kollega av Langeland, har i et oppslag i høyskole-avisen Khrono tatt avstand fra gapestokken, men benyttet anledningen til å ta et oppgjør med «griseriet» blant mannlige akademikere. En Facebook-post der Karl Eldar Evang deler oppslaget, har fått 246 likes: Mer enn 80 prosent av dem er fra kvinner. Noe slikt tror jeg nesten aldri jeg har sett på politisk betente temaer tidligere. Det sier også noe om at mange kvinner opplever seksuelle kommentarer og meldinger ganske annerledes enn mange menn gjør.

Men det er fortsatt postene som spiller på identitetsmarkører, som genererer klart mest engasjement, både i form av likes, og ikke minst i form av kommentarer.

Rollebytte  

Posisjoner som inntas på grunnlag av identitet, er ofte ikke spesielt konsistente. Et av ankepunktene mot Trædals post, og bidrag til offentliggjøringen av Langelands navn, er at det er et uttrykk for doble standarder. Jon Hustad har blant annet på Ukeslutt på NRK pekt på at navnet på en norsk kulturtopp som er dømt for besittelse av barnepornografi, ikke er offentliggjort i pressen. Hustad mener dette blant annet handler om at kulturtoppen er trygt plassert på venstresiden, og er venner med dem som ellers står bak den digitale gapestokken.

Det var imidlertid også noen hvite menn som likte denne advarselen mot gapestokken. Blant dem var Eivind Trædal.

Ingen saker er helt like, og norsk presses og norsk offentlighets tradisjonelt restriktive linje med å offentliggjøre navn på siktede og dømte, har lenge vært i utvikling – og utfordres blant annet av at det som likevel publiseres i sosiale medier, bare er et tastetrykk unna for de fleste. Men det er ikke umulig at Hustad har et poeng her, selv om det er uklart om konklusjonen burde være mer eller mindre offentlighet – og selv om anklagen om dobbeltmoral antagelig også kan snus på hodet.

Et indisium i den retningen er en annen digital gapestokk som fant sted i desember 2015. Den gang var offeret ikke en hvit, middelaldrende høyreorientert mann, men en ung muslim som ble kåret til Årets Oslo-borger i 2015.

Etter at Mohsan Raja ble kåret til Årets Oslo-borger, kom det nemlig frem at han hadde postet svært homofiendtlige poster på sin Facebook-side – og dernest at han hadde kommet med nedsettende, seksuelt ladede kommentarer til kvinner i Facebook-diskusjoner.

Det førte til en storm – fra mange leire av offentligheten. Daværende Dagbladet-kommentator Aksel Braanen Sterri advarte derimot mot å stille Raja i «gapestokken». Facebook-posten fikk snaut 400 likes. Basert på fordeling på kjønn og etnisitet kom disse neppe først og fremst fra det Facebook-høgre, som nå advarer mot gapestokken: Et lite flertall var kvinner, og hele 17,5 prosent hadde ikke-vestlig bakgrunn.

Det var imidlertid også noen hvite menn som likte denne advarselen mot gapestokken. Blant dem var Eivind Trædal.

Kjetil Rolness, derimot, hadde den gang ikke noe behov for å advare mot gapestokken.

En dysfunksjonell offentlighet

Igjen: Det er forskjeller på sakene, og selvsagt fullt mulig å argumentere med at Raja var en ung og uerfaren mann som ikke hadde oppsøkt offentligheten. Men det er også  mulig å argumentere med at Langeland ikke har mottatt noen pris, og at Rajas utsagn ikke var private meldinger, men offentlige ytringer. Hvilken vinkling man velger, er stort sett tett knyttet til ens øvrige synspunkter i de store kulturdebattene.

Finnes det en vei fremover der norske politiske debatter på Facebook kan bli noe annet enn gjørmebryting?

Over tid danner det seg et klart bilde av at prinsippene anvendes svært selektivt. I de fleste debatter som har å gjøre med kjønn, likestilling, etnisitet, innvandring og islam, er identitetene så sterke at det ofte fortrenger et hvert tilløp til rasjonell debatt.

Til dem som kom til denne saken uten sterke forhåndsmeninger om for eksempel de tre debattene skissert innledningsvis, er det vanskelig å se hvordan debatten skal ha gjort noen klokere. Selv er jeg for eksempel usikker på hva jeg mener om ulike typer offentliggjøring av navn i ulike omstendigheter, selv om jeg er sikker på at jeg er kritisk til å offentliggjøre dem med en invitasjon til mobb-tendenser. Debatten har ikke gjort meg klokere. Enda mer alvorlig: Det underliggende spørsmålet om griseri i akademia er nesten ikke blitt behandlet, med et svært hederlig unntak for Bjørn Kvalsvik Nicolaysen.

En offentlighet som drives av identiteter, ikke av argumenter, er en dysfunksjonell offentlighet. Selv om Facebook bare er en flik av norsk offentlighet, er den en viktig flik, der svært mange sentrale meningsbærere deltar. Finnes det en vei fremover der norske politiske debatter på Facebook kan bli noe annet enn gjørmebryting?

Så gjenstår det å se hvem som trykker «liker» på delinger av denne artikkelen. Jeg vil gjette på at det ikke er Kjetil Rolness og Eivind Trædal.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden