Kommentar

Idétørke i Arbeiderpartiet

Man kan mene mye om Høyres slagord ved forrige valg – «nye ideer og bedre løsninger» – men når man ser Arbeiderpartiet i dette valget, er det tydelig at begge deler ville kommet godt med, skriver Nils August Andresen.

Bilde: Arbeiderpartiet/Bernt Sønvisen, Flickr (CC BY 2.0)

Arbeiderpartiet har brukt tiden i opposisjon dårlig. De bør få fire nye år til å komme opp med bedre ideer.

Ifølge store deler av kommentariatet vant Jonas Gahr Støre statsministerduellen på mandag. NRKs Magnus Takvam mente Støre var et hakk bedre. Dagbladet trillet terningkast fem for Støre mot en firer for Erna, visstnok fordi han presset henne på hennes «svakeste kort», Sylvi Listhaug – og avisen var ikke snauere enn at den fulgte opp sin egen karaktersettingen med en sak der denne «debattseieren» beskrives som en «opptur» i en ellers tung uke.

Slik karaktersetting er generelt noe av det minst meningsfulle mediene gjør i en valgkamp – subjektive preferanser med en god dose manglende forståelse for velgerne, forkledd som analyse. Folket responderte derfor naturlig nok ved å sende Arbeiderpartiet nedover på målingene denne uken.

Det er klokere å begynne analysen av hvordan politikerne lykkes, og hvorfor, i en annen ende: Å se hva velgerne faktisk sier. Og de dårlige målingene for Arbeiderpartiet denne uken føyer seg der inn i en trend, som debatten ikke snudde: Det siste halve året har Arbeiderpartiet tapt omtrent hver femte velger – først gradvis, og så, i løpet av begynnelsen av valgkampen, raskt. Hva skyldes det?

Min vurdering er at når det nærmer seg valg, tar de velgerne som ikke allerede har sterk tilhørighet til et parti, stilling til et par grunnleggende spørsmål: Går det sånn nogenlunde ok på de områdene som betyr noe for velgeren? Og, hvis det ikke gjør det, finnes det et alternativ man kan ha større tillit til på disse områdene?

Kriseforståelse

Noe av det viktigste man gjør i opposisjon, er derfor å lage en problembeskrivelse for samfunnet som velgere kan kjenne seg igjen i, og som man kan ha troverdige svar på.

Det kan i så måte være nyttig å sammenligne valget denne gangen med valget i 2005. Selv tolv år senere vil jeg tro at ganske mange i hvert fall blant de mer politisk interesserte husker omtrent hva som valgkampen handlet om:

Det var tomme bassenger i svømmehallene, korridorpassienter og stoppeklokker og en anstrengt kommuneøkonomi. Høyre ble stemplet som «kalkulatorpartiet» – en ærestittel som dessverre ble et vellykket skjellsord – og Arbeiderpartiet fant gjenklang hos velgerne for sitt mantra om «velferd fremfor skattelette». Hertil kom merkelappen «borgerlig kaos», som red borgerlig side som en mare i mange år. Man kan innvende at både kriseforståelsen og skyldplasseringen var høyst diskutable. Men politikk handler om å formulere problemer og å gi dem svar, og politikere vinner valg når de lykkes med å overbevise velgerne om sin problembeskrivelse.

Og selv om merkelappen «tåkefyrste» på Jonas Gahr Støre er politisk-retorisk ingeniørkunst, er det nok å bygge på til at det ikke blir et slag i tåken.

Ved dette valget finnes ingen tilsvarende problembeskrivelse, og i hvert fall ikke av typen som gir gjenklang i befolkningen. Gjennom stortingsperioden forsøkte Arbeiderpartiet å tjene på regjeringens respons på det dramatiske oljeprisfallet – «for lite, for sent». Men partiet klarte ikke å overbevise mange velgere om at de ville håndtert krisen vesentlig bedre. Og det siste året har arbeidsledigheten falt fra 5 prosent til 4,3 prosent. De fleste økonomiske pilene peker i riktig retning. Det finnes ingen økonomisk kriseforståelse. Påstander om rasering av velferdsstaten har ved dette valget vært mindre fremtredende – rett og slett fordi det ikke ville vært troverdig.

Og der Arbeiderpartiet tidligere har kjørt hardt på «velferd fremfor skattelette», går partiet i år til valg på skatteøkninger. Vi som mener at staten i Norge er for stor, har de siste ti årene måttet erkjenne at det likevel ikke er noe sug etter skattelette i befolkningen. Så lenge økonomien går godt og lønningene stiger – og slik har det i det store bildet vært – står lavere skatter et stykke ned på prioriteringslisten til vanlige velgere.

Men å øke skattene er selv her til lands ikke en vinneroppskrift i seg seg selv. Om man skal gå til valg på økte skatter – noe Arbeiderpartiet før dette valget ikke har gjort på flere tiår – må man på en troverdig måte demonstrere for velgerne at den økte skatteinngangen kan brukes på noe klokt. Mange velgere vet at Arbeiderpartiet vil øke skattene med 15 milliarder kroner. Få forstår hvordan det gjør livet bedre for dem.

Gjennom flyktningkrisen fulgte Arbeiderpartiet, etter først å ha kommet med det famøse vedtaket om 10 000 kvoteflyktninger, i hovedsak etter regjeringen. I valgkampen har partiet forsøkt å etablere en «kriseforståelse» knyttet til Sylvi Listhaugs «tone», men det er for få lillavelgere som opplever dette som en god problembeskrivelse, spesielt når det ikke presenteres løsninger på de reelle innvandrings- og integreringsutfordringene.

I altfor mange andre spørsmål har Arbeiderpartiet vært utydelige. Og selv om merkelappen «tåkefyrste» på Jonas Gahr Støre er politisk-retorisk ingeniørkunst, er det nok å bygge på til at det ikke blir et slag i tåken. Partiet er for fraværsgrense og mot fraværsgrense, for oljeboring og mot oljeboring, for kommunereform og mot kommunereform. Mange av disse spørsmålene er selvsagt komplekse, og jeg er selv tilhenger av nyanserte tilnærminger som skal ivareta mange hensyn. Men det betyr også at det blir umulig å skape en kriseforståelse på disse områdene.

Det nærmeste vi kommer et problemområde der Arbeiderpartiets beskrivelse finner gjenklang i befolkningen, er økende ulikhet. Men partiet svekkes her dels av at forskjellene i Norge tross alt er små, dels av at det er komplekst – ulikhet handler ikke bare om formuesskatt, men også om innvandring, teknologi og skolepolitikk, hvor det ikke er åpenbart at Arbeiderpartiet har troverdige svar.

Når ørnen er borte

I fravær av en tydelig problembeskrielse hos det som skulle være ørnen blant partiene, har de øvrige rødgrønne spurvene, heri opptatt Rødt og MDG, kunnet lansere sine kriseforståelser. Rødt og delvis SV mener krisen er både forskjeller og profitt, og har gått frem på det. Senterpartiet har fløyet høyt på et distriktsopprør. MDGs tjener på en høyst reell kriseforståelse knyttet til klima. Derfor gikk de rødgrønne partiene samlet litt frem mellom januar og juli, og etter fallet under valgkampen, er de tilbake omtrent der de var i februar.

Kilde: Pollofpolls.no

Selv om ingen av disse «nisje»-kriseforståelsene var umiddelbart tilgjengelige for Arbeiderpartiet, som må balansere flere hensyn hos langt flere velgere, illustrerer det at det er mulig å vinne frem med egne problembeskrivelser, og desto tydeligere at Arbeiderpartiet har mislyktes. Det er blitt tydelig i valgkampen, fordi det er da velgerne forholder seg aktivt om ting går i riktig retning, og om opposisjonen har mer troverdige svar der hvor det er problemer. Men roten til problemet er at Arbeiderpartiet de siste fire årene synes å ha vært rammet av akutt idétørke, og partiet har utviklet hverken en problembeskrivelse eller gode svar.

Igjen kan vi sammenligne med valget i 2005: Høyre responderte på valgnederlaget med å bredde den politiske profilen: Den viktigste enkeltsaken var kanskje at partiet utviklet en ny helsepolitikk, og klarte å endre bildet av et kaldt kalkulatorparti. Mer enn det: Man identifiserte problemer i helsevesenet som stemte med folks opplevelser, særlig knyttet til lange ventetider og psykisk helse. Man justerte ambisjonene i skattepolitikken, og bygget videre problembeskrivelsene man allerede hadde i skolepolitikken. Men først etter 2009 lyktes Høyre i noen grad i å bygge allianser på borgerlig side, som førte frem til samarbeidsavtalen etter valget i 2013.

Hvis du også tror at Arbeiderpartiet har «rett politikk for det», har du antagelig aldri vært en svingvelger i dette valget.

Med alt dette i mente kan man lese Jonas Gahr Støres svar på hvorfor han søker statsministerjobben under NRKs statsministerduell:

«Jeg vier meg for politikken, fordi jeg har tro på hva dette landet kan få til. Vi er kommet så langt gjennom historien gjennom noen kvaliteter om at vi stiller opp sammen, har små forskjeller, høy tillit, utvikler naturressursene. Og når vi ser på det som ligger foran oss, så tiltrekker de mulighetene meg. Og Arbeiderpartiets idégrunnlag om at alle skal med, gjør at jeg, når jeg er blitt gitt tillit som leder, vil lede en regjering som kan ta Norge i en annen retning enn vi ser nå, hvor forskjellene øker, hvor tonen i samfunnsdebatten blir dramatisk endret på få år. Og hvor jeg mener vi ikke tar i bruk ressursene våre på en god måte. Arbeidsutfordringen, at alle er i arbeid, det er universalnøkkelen til alt vi vil gjøre her i landet, den faller, andelen av oss som er i arbeid faller, det må vi snu, og jeg tror at Arbeiderpartiet har rett politikk for det.»

Jeg skal ikke dvele lenge ved det faktum at man fra en velutdannet mann som Støre kunne ønsket seg mer sammenhengende setninger. Vi kan ikke ha en Kåre Willoch i hver generasjon. Poenget er snarere dette: Hvis du også tror at Arbeiderpartiet har «rett politikk for det», har du antagelig aldri vært en svingvelger i dette valget.

Valget i år er fortsatt jevnt, og kan tippe begge veier. Men det valgkampen uansett har vist, er at Arbeiderpartiet har brukt tiden i opposisjon dårlig. Partiet har ikke tatt på alvor tilbakemeldingene fra velgerne etter forrige valg. Man kan mene mye om Høyres slagord ved forrige valg – «nye ideer og bedre løsninger» – men når man ser Arbeiderpartiet i dette valget, er det tydelig at begge deler ville kommet godt med.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden