Kultur

Idoler: Gi meg de skitne og de skeive

Begrepet idol betyr altså avgud. Noe for Kurt Nilsen å tenke på, dette, skriver Bjørn Hatterud.

Bilde: Bjørn Erik Pedersen / Wikimedia Commons CC BY-SA 3.0.

Vær varsom med hvem du ser opp til.

Det er godt for selvfølelsen som skribent å hente frem litt gammel etymologi og filologi i starten av en tekst. Så la meg starte med å dosere litt om bakgrunnen for begrepet ”idol”.

Under ikonoklasmestridene som pågikk i kirken fra firehundretallet til åttehundretallet, gikk mye av stridighetene ut på å avgrense hva som var ønskede og uønskede avbildninger i kirkerommet. Skulle man tillate å avbilde Gud, eller ikke? Etterhvert oppstod enighet om et skille mellom betydningen av begrepene ikon og idol.

Et ikon var en ønskelig del av kristendommen. Ikonet var et bilde som kunne vise Guds styrke og makt, et bilde man kunne og skulle ære. Man tilbød ikke ikonene som om de hadde guddommelig funksjon. De skulle minne oss om Gud, men de var ikke Gud.

Samtidig var det en potensiell fallgruve med ikonene, man kunne risikere å tråkke over og ende opp med å tilbe et bilde i seg selv. Å tilbe et bilde, en skikkelse eller person som om gjenstanden eller personen var guddommelig, ble kalt idolatri. Idolatri kan oversettes med avgudsdyrkelse.

Et idol var altså noe som ble tilbedt som om det skulle vært guddommelig, men som slett ikke var av Gud. Begrepet idol betyr altså avgud. Noe å tenke på for Kurt Nilsen, dette. Den gang han vant TV2s serie Idol i 2003 var det altså selveste Satan som sang gjennom rørleggersprekken i fortennene hans.

Idoler hinsides Jesus

Jeg spøker selvsagt når jeg skriver at Kurt Nilsens vokalopptreden kommer direkte fra Satan. Ingen tror på den slags lenger. Selv kristne i ulike avskygninger opptrer med idoler av vår egen verden. Idoler hinsides Jesus.

Å tilbe folk som om de var guddommelige, er ikke lenger et stridstema, det er normen, selv blant de mest intenst selverklært fromme og skinnhellige blant de kristne. Styrtrike TV-predikanter prediker mammon, mens de pynter seg med Jesus. Jo mer reaksjonære meninger de har, jo mer glade er de i blingbling og total underkastelse av idolatrien.

Et godt eksempel er den kristenkonservative festivalen Oslo Symposium. Her vises en nesten parodisk persondyrkelse av skikkelser fra randsonene av den kulturpolitiske ytre høyresiden. Ettersom Jesus er blitt salgsvare, pakkes han inn med suggesjoner på lik linje med dem som pushes tenåringer som dyrker lettkledde popstjerner.

Symposiets talere, som Sylvi Listhaug, Nina Karin Monsen og Anita Apelthun Sæle, fremstår som minst like avkledde idet de bejubles på scenen som det Justin Bieber og kjæresten Sahara Ray var da paparazziene avbildet dem på ferieturen på Hawaii i fjor. Helligheten spres under skinn av kjærlighet, og alt skjer mens publikum folder hender og roper halleluja.

Idoler sett fra mitt hjørne av Facebook

Så konservative kristne tilber penger og personer. Hvem tilber vi andre da? Jeg gikk til kilden for all sikker sannhet i en postfaktuell verden, Facebook-siden min. Jeg spurte mine venner om hvem de tilber, og en god miks dukket opp gjennom noen-og-tyve svar.

En kan grovt dele svarene inn i tre kategorier. Først ute var familie, som mange nevnte. Folk idoliserte barna sine, foreldrene, besteforeldre, og søsken. Jeg fikk bare to forslag på idoler med bakgrunn i fattigdom og undertrykkelse, jeg hadde ventet meg flere slike. De to idolene med slik bakgrunn var Isabel Vasquez, som kommer fra mayafolket i Guatemala, og den mer kjente Malala Yousafzai.

I tillegg kom det en liste med berømte folk. Her var det både svar jeg ventet meg, og en del overraskelser: Prince, Björk, Madonna, Nina Hagen, Genesis P-Orridge, Alice Coltrane, Terry Riley, Lemmy Kilminster, Kåre Willoch, Aasta Hansteen, Amal Aden, Kristina Leganger Iversen, Muhammad Ali, Ivar Aasen, Charter-Svein, superhelten Jessica Jones, tegneserien Kebbevennene i Billedkunst, byplanleggeren Jane Jacobs og skuespillerne Terje Strømdahl, Forest Whittaker, Bill Murray og Trond Brænne.

Hva kan vi så lære om idoler av en undersøkelse som dette?

Problemet med slike undersøkelser er todelt. For det første har Facebook utviklet seg til kommunikasjonskanalen fra helvete. Mark Zuckerberg og vennene hans bruker arbeidstiden sin på å sørge for at algoritmene serverer oss en stadig mer konsentrert miks av det vi allerede liker. Jeg, som responderer på idrett og organisert fysisk aktivitet med en blanding av undring og forakt, vil neppe bli nært fulgt av de mest ihuga sportsfansene på vennelista mi.

Jeg har på sett og vis malt meg inn i et hjørne, og fra det hjørnet ser jeg Facebook.

Dem jeg i praksis følger tettest på Facebook, er som meg selv, politisk korrekte folk med interesse for kultur. Det er ikke slik fordi jeg ønsker det, men det er indirekte min egen skyld gjennom år med likerklikk og mengden av sider som jeg følger. Jeg har på sett og vis malt meg inn i et hjørne, og fra det hjørnet ser jeg Facebook.

Jeg vil anta at mange har det på tilsvarende vis, slik at de som så spørreundersøkelsen på veggen min, ligner litt på meg i utgangspunktet. Så utvalget for undersøkelsen var heller tvilsomt, metodologisk sett.

Den andre potensielle feilkilden er at man vel gjerne vil svare litt representativt og riktig på slike undersøkelser. De fleste av oss er fremdeles forferdelig opptatt av å virke som bra folk. Nå var det riktignok en kompis som svarte Adolf Hitler, sånn for å være morsom. Han er en artigkar. Men sjansen er stor for at eventuelle folk i omgangskretsen min som måtte like den bebartede klovnen fra Østerrike, ville holdt kjeft om det.

Kjendiser er blitt ferskvare

Jeg mener på ingen måte å relativisere idolene som mine venner nevnte. Jeg tror at svarene var ærlige og ekte. Men en type idoler var knapt synlige i svarene, og det er idolene fra den store kverna av våre samtidige massemedier. Et hederlig unntak var Charter-Svein, som jeg selv også beundrer grenseløst. Jeg skal prise ham litt lenger ned i teksten.

Det skal snart godt gjøres ikke å kjenne noen som har vært med i virkelighetsfjernsyn.

Jeg nevnte innledningsvis TV2s serie Idol, som gikk i åtte sesonger fra 2003 til 2014. Parallelt med denne har vi hatt en mengde serier der målet er å mekke seg en ny kjendis eller hylle eksisterende berømtheter innen musikk og dans. Helst mens de gjør ting de egentlig ikke kan. I tillegg er vi blitt overflommet av virkelighetsfjernsynsserier. Det skal snart godt gjøres ikke å kjenne noen som har vært med i virkelighetsfjernsyn. Jeg kjenner selv en håndfull. Resultatet er at vi har fått en overdose av kjendiser. Kjendiser som gjerne varer i kort tid.

Kjendisbladene våre går sakte dukken grunnet denne inflasjonen i kjendiser. Alle våre bloggere, YouTube-kjendiser, gamere, skiløpere, skuespillere og popstjerner. Sider på nettet har tatt over, mye fordi en del kjendiser rekker å bli utdaterte på den tiden det tar å trykke bilder på papir. Kjendiser er blitt ferskvare.

Hvis jeg ved et uhell kommer meg inn på en kjendisside som er mer enn noen måneder gammel, så kikker de smilende mot meg, snøen som falt i fjor. Jeg kjenner knapt igjen noen av dem, eller gjenkjenner dem bare vagt.

Googler jeg så disse som en gang var så kjente, så kan jeg se at mange av dem i dag er opptatt av å rebrande seg selv på et eller annet vis. De jobber med en musikkvideo, en hjemmeside, en kleskolleksjon eller med et sceneshow ment for festivaler liggende i det mest rurale urenlurenhimmelturen.

Livet er et teater for dem som ser på

Man kan, om man vil, innta et kulturelitistisk perspektiv fra det inn-malte hjørnet sitt på Facebook. Med P2 på i bakgrunnen og Morgenbladet pent brettet på bordet kan man hovere over kjendisindustrien. Om plebeierne som vil ha brød og sirkus. Så kan man si at en million fluer ikke tar feil – dritt smaker godt.

Sett fra oven er det noe litt underlig over dette kjendiseriet. Men, det er tydelig at kjendisene har makt. De har følgere, de er elsket. Ellers hadde de neppe beskjemmet seg på et utall vis for å opprettholde følelsen av å bli tilbedt. Alt styret for å opprettholde varmen fra lyset i de tusen iPhoner.

Og her kommer et poeng: Hver for seg er disse kjendisene artige og kule. Jeg er stor fan av mange av dem, jeg. Alle homser elsker glamour. Men, samlet så blir dette flimmeret av idrettsfolk, bloggere, skuespillere, popstjerner og andre en disiplinerende støy. I selfienes selvrepresentasjon og sponsede oppslag får vi en samlet framstilling om hvordan vi egentlig bør være.

Man bør ha personlig trener. Mat er både en kilde til fotografi og forstyrrelser.  Man skal ha folk til å innrede og vaske for seg, om man da ikke perfeksjonerer slike grunnleggende ting selv. Man skal ha klær nok til å sysselsette en hel liten fabrikk av flittige slavearbeidere i Asia. Ansiktet er et langt lerret å bleke, og det finnes en sprøyte for alt. Sosial omgang er ideelt sett et teater man gjør for dem som ser på. Kjærlighetslivet er en stadig kamp om de riktige følelsene og jakten på en stadig bedre partner.

Livet blir til sammen en prestasjonsidrett med vinnere og tapere. Et glamorøst og glitrende hurtigtog mot døden.

Livet blir til sammen en prestasjonsidrett med vinnere og tapere. Et glamorøst og glitrende hurtigtog mot døden. Mens det blekede smilet biter sammen hardt som betong.

Vi lever i en verden der folk tilbes som guder, der gudommelig glans smitter over på folkene rundt. Det er fort gjort å føle seg en ørliten bit mindreverdig i en verden av idoler. Bildene fremstår som virkelige i den hypermoderne billedstormen.

Sier du at du er uberørt av idolisering, så ljuger du. Enten det, eller så har du en diagnose. For ingen slipper unna kampen for å nå opp. Selv i samfunnets intellektuelle elite har man idoler i god, gammeldags betydning. Avguder, altså.

Jeg husker godt det året jeg, arbeiderklassegutten fra landet, var redaksjonsassistent i Morgenbladet. Det året måtte jeg lære meg navnet på noen titalls nye kjendiser. Folk jeg ikke kjente fra Se og Hør. Professorer, amanuenser, forskere, forfattere, filosofer, politikere, komponister, kunstnere og teaterfolk. Folk jeg ikke ante eksisterte, eller skulle ha noen betydning i mitt lille dagligliv.

Et utvalg av disse ble stadig hyret inn til avisspalter og prateradio for å synse og mene og fortolke så leserne og lytterne selv skulle slippe. Disse var samtidig kjendiser som ble invitert i hverandres fester, når de ikke vandret rundt på avis- og forlagsfester, der de lignet saltsteiner for en saueflokk.

Det var en bratt læringskurve å skulle tilbe folk i dressjakker med knirkende lærsko og fremmedord i munnen. Men man lærer seg det meste.

Å gi mer faen

Ok. Så vi har idoler. Hva er nå problemet med det, vil du sikkert tenke nå. Hva faen er det han derre skribenten surver sånn for?

Vel, våre største folkehelsemessige problemer for tiden er sykdommer og skader som er resultat av stress og overarbeid. En tsunami av depresjon og angst gir en befolkning på lykkepiller, så også jeg. Helseangst er utbredt. Diffuse smerteplager og resultat av anspenthet over tid er nærmest blitt normen. Folk snakker åpent om tidsklemmer og søvnproblemer.

Kroppene våre deler seg i to kategorier. Enten er vi overvektige og utrente, og dermed stigmatiserte som mislykkede. Eller så er vi supertrente, slanke og så kroppslig vellykkede at livet blir en eneste stor karusell av trening og kosthold som man er livredd for å dette av. Det er jo bare én ting som er verre enn å være mislykket. Det er å bli mislykket. Folk som lager historiske filmer fra 1900-tallet i Norge, sliter med å finne statister. Folk flest er enten for tjukke eller altfor trente. Normalkroppen finnes knapt nok lenger.

Jeg har knapt sett en hybelkanin på flere år. Er de utrydningstruede, eller blir de bare effektivt slått ned hver gang besøk venter?

Tilsvarende ser vi knapt et rotete hjem lenger. Tidligere tiders norm med å stikke innom folk er blitt drept av sosiale mediers stadig større krav til hjemmets presentasjon. Det er lenge siden jeg er blitt spontant bedt om å stikke innom på en pils og potetgull til venner. Jeg har knapt sett en hybelkanin på flere år. Er de utrydningstruede, eller blir de bare effektivt slått ned hver gang besøk venter?

Isteden renner middagsinvitasjonene inn. Det er selvsagt hyggelig, men jeg vet at å trylle frem en treretters faktisk er noe som krever ressurser. En slapper ikke av før, under og etter å ha arrangert et middagsselskap.

Prestasjonspresset kommer tidlig i livet. Barneoppdragelse er blitt et slags kunsthåndverk, der man konstant sitter ved dreieskiva for å forme den lille klumpen til en mest mulig perfekt figur. Resultatet av barneoppdragelsene er såkalte curlingbarn, barn som har opplevd barndommen som en eneste friksjonsfri reise. Konsekvensen av en slik barndom i et gryende voksenliv merker vi nå, vi har fått generasjon prestasjon.

Barn som er oppvokst med å lære seg at alt er perfekt til enhver tid, setter høye krav til å lykkes i voksenlivet. Det er ikke uten grunn at den mest populære ungdomsserien på TV de siste par årene heter «Skam».

Vi lever altså i en tid da alle skal få til alt på én gang. Konsekvensen av å lykkes er stress. Konsekvensen av ikke å lykkes er skyld og skam. Norske familiers fremste soundtrack de siste årene har vært den dumpt klaskende lyden av folk som i fart møter veggen.

Jeg er hellig overbevist om at den eneste kuren for å snu disse destruktive kulturelle trekkene er å gi mer faen. Herre jemini, vi lever kun én gang. Det ville vært tragisk om man brukte denne sjeldne luksusvaren som livet er, på å følge kulturelt konstruerte forventninger.

Jeg er en naiv idealist, men ikke mer naiv enn at jeg innser at de fleste av oss trenger idoler i en gudeløs tidsalder. Å sette seg selv som sitt eneste ideal blir litt som å spise av sitt eget kjøtt for å bli mett. Man føler seg sikkert midlertidig tilfreds, men man ender opp med å bli heller amputert etterhvert. Alle trenger noe og noen å strekke seg etter.

Men man skal velge med omhu dem man følger, etteraper og drømmer om å møte. De fleste av oss er sammensatte folk. Vi har en mengde svakheter. Godeste Kant sa at av noe som er laget av bøyd treverk, er det vanskelig å lage noe rett av. De fleste av oss er derfor ikke bare hel ved. Gudskjelov. I møte med perfekte folk får jeg angst.

Idoler vi har godt av

Det første og tydeligste tegn på autoritære og totalitære samfunn er dyrkingen av enere og de feilfrie idolene. I autoritære samfunn fremstår autoritetene som de ubestridte enerne. Man heiler Hitler. Man setter opp statuer av lederne. Et delmål på veien til det jordiske paradiset i totalitære samfunn har vært å dyrke frem det rene supermennesket.

Den norske arbeiderbevegelsen har i en av sine mange kampsanger en tekstlinje som minner oss om at det totalitære potensielt ligger overalt. Rudolf Nilsen skrev i ”Revolusjonens røst” en tekstlinje som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg: ”Gi mig de rene og ranke, de faste og sterke menn”. Legg inn en linje eller to om personlig trening, botox og blogging, og dette er idolet som mediekverna fôrer oss med hver dag.

Det er på tide å ta til motmæle, å lete etter folk å se opp til med sårbarhet, skjevheter og svakheter.

Det er på tide å ta til motmæle, å lete etter folk å se opp til med sårbarhet, skjevheter og svakheter. Derfor ble jeg særlig glad for et par av forslagene på lista over idoler fra vennene mine.

Charter-Svein er en svært utadvendt og sosialt uforsiktig mann, som driter seg ut med godt humør. En tidvis overvektig mann, som til tider er veltrent, men så ikke. Og like blid uansett. En SV-er som har gjort seg kjent for å feste gjennom natta i FrP-land. En som ikke kan synge, men som gjør det lell. En som dukker opp uansett dagsform og utseende. En mann av skikkelig bøyd treverk. Et idol vi har godt av.

Genesis P-Orridge er et annet idol jeg vil anbefale folk å se mer opp til. I slutten av sekstiårene lever hen et flamboyant liv som transperson med ståltenner, stokk og silikonpupper. Et liv med nervene på utsida av huden. Noe å strekke seg etter.

En definisjon av å elske noen er evnen til å utstå en annen persons dårlige sider over tid. Å forsøke å endre noens dårlige sider samsvarer ikke med å elske vedkommende. Å elske er å akseptere. Å akseptere gir ro. Å akseptere seg selv, å ikke presse seg selv til endring og bedring gir selvkjærlighet.

Selvkjærlighet er ikke egoisme, selvkjærlighet gir overskudd til andre. Konstant å utsette seg selv for forestillinger om at man ikke er bra nok, gir egoisme. Man blir konstant opptatt av seg selv og hvordan man selv er og har det.

For all del: Er du praktiserende pedofil, minoritetshater eller svindler, om du stjeler, utøver vold eller undertrykker: Fiks livet ditt, ok? Men de fleste av oss er ikke der. Vi er helt vanlige, normale folk med mindre og litt større feil.

Skal vi lære oss å leve mer i harmoni med oss selv, må vi lære oss å gi mer faen. I denne prosessen må vi velge oss idoler som lærer oss å glede oss over oss selv – som vi er. Som lærer oss at det er ok å ha feil og mangler, som ikke ser på dem som noe man må trene vekk, rydde bort eller skjule.

Noen her som ber meg på pils og potetgull?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden