Kultur

Ikke alle historier fra virkeligheten egner seg på skjermen

NRKs nye serie om Orderud-saken er mer opptatt av å forstå og tilføre noe nytt enn av dramaturgi, skriver Lars Gaupset.

Bilde: NRK

True crime-bølgen har utvilsomt gitt viktige bidrag til samfunnsdebatten. Men når glir det over i skamløs underholdning på de pårørendes bekostning?

Krim fra virkeligheten – eller såkalt true crime – går som hakka møkk. Bare denne høsten har vi kunnet dykke ned i det uoppklarte trippeldrapet på Orderud gård på NRK, både som tv-serie og podcast. TV2 har ikke vært noe dårligere, og har vist dokumentaren Hvem drepte Birgitte om Birgitte Tengs-saken.

Samtidig har strømmetjenesten Netflix kommet med en oppfølger til Making a Murderer. Flere produksjoner er på trappene, og publikum syntes å være umettelig. Alle som har slukt Hercule Poirot-bøker på påskehytta vet hvordan vi elsker en god krimgåte, attpåtil når den er fra virkeligheten.

Kikkermentalitet

Men er det egentlig uproblematisk at vi fråtser i krimgåter fra virkeligheten? Eller appellerer de til en form for kikkermentalitet som vi burde motstå?

For en tid tilbake var jeg på jakt etter en ny og spennende podcast å fylle tida med, og kom over Thinking Sideways, en podcast som tar for seg uoppklarte drap og andre mystiske og uforklarlige hendelser. Jeg ble ganske sjokkert over at programlederne i podden satt og gapskrattet og slo vitser på bekostning av de avdøde, siktede og pårørende i ganske bestialske drapssaker.

Hadde jeg sjøl vært pårørende til en av de savnede eller drepte, hadde jeg neppe vært veldig begeistret over å få saken brettet ut på en så løssluppen måte.

Det er grunn til å frykte at en del true crime-serier blir massefabrikkert for å oppnå kommersielle kassasuksesser, ettersom strømmegiganter som Netflix vet at de selger.

Ada Sofie Austegard, generalsekretær for Stine Sofie-stiftelsen og mor til Stine Sofie som ble drept i Kristiansand i 1992, har skrevet om denne problemstillinga i Journalisten. Hun reagerte på at «True crime om Baneheia» hadde blitt lagt inn som pauseunderholdning mellom velkomstdrinkene og festmiddagen på Agder Journalistlags sensommerkonferanse.

Et grusomt og brutalt drap på ei åtte år gammel jente passer dårlig med talkshow-aktig setting og lenestoler på scenen mens deltakerne nipper til drinkene sine.

Det er grunn til å frykte at en del true crime-serier blir massefabrikkert for å oppnå kommersielle kassasuksesser, ettersom strømmegiganter som Netflix vet at de selger. Man risikerer at pårørende – både til de dømte og de drepte – får sine sår revet opp igjen, uten at seriene nødvendigvis holder høy kvalitet eller god journalistisk standard.

Aktivistisk

Det er imidlertid ikke tilfelle for mange av seriene som har vært vist. På sitt beste er dokumentarer i true crime-sjangeren godt journalistisk håndverk som avdekker feil i politiets etterforskning eller mer strukturelle mangler ved rettssystemet. For noen serier syntes hovedmotivet være å bevise at noen har blitt uskyldig dømt – slik som Making a Murderer – med et mål om å bidra til at sakene blir gjenopptatt.

Et problem med slike «aktivistiske» serier er at de har en tendens til å bli lite balanserte, og utelater bevis og indisier som peker i motsatt retning eller undergraver troverdigheten til den som angivelig skal være utsatt for et justismord. På en annen side er det tilfelle for alle dokumentarer – de tar et standpunkt og velger et perspektiv, og utelater noe annet. Å bidra til at justismord avdekkes og oppklares må sies å være viktig og betydningsfull journalistikk, selv om de av og til tipper over til å bli rene fan-serier som blir opphengt i at hovedpersonen må være uskyldig.

Avdekker feil

Andre serier er ikke like opptatt av å komme til bunns i hvem som stod bak drapet eller bevise noens uskyld, men setter søkelyset på politiets metoder og feil som er begått. Eksempler på slike er Saken Christer Petterson om Olof Palme-drapet og Saken Kevin.

I Saken Christer Petterson blir det dokumentert at politibetjenter har hatt økonomiske motiver og betalt for falske tilståelser.

I disse seriene kommer det fram hvordan politibetjenter har manipulert og presset frem falske tilståelser gjennom sine avhørsteknikker. Et annet tema er hvordan kameraderi i et lite politidistrikt fører til at betjentene dekker for hverandre, slik at grove feil og overtramp ikke får noen konsekvenser.

I Saken Christer Petterson blir det dokumentert at politibetjenter har hatt økonomiske motiver og betalt for falske tilståelser. At slike forhold kommer fram i lyset er åpenbart viktig og nødvendig, slik at det kan ryddes opp i.

Et annet godt eksempel er siste sesong av podcasten Serial, som tar for seg et knippe saker fra Cleveland, Ohio. Her snakker vi ikke om høyprofilerte personer som er kjent fra media, men helt ordinære straffesaker som er tilfeldig plukket ut ved å være flue på veggen i Clevelands domstoler. Gjennom denne mosaikken av saker får Serial-skaper Sara Koenig fram at det ikke er snakk om noen råtne epler, men feil på systemnivå som gjør at fattige, svarte og de underprivilegerte kommer dårligere ut.

Det dreier seg blant annet om at advokater har økonomiske insentiver til å inngå forlik – fordi de ikke får betalt for mer enn et maksimalt antall timer, og dermed ønsker å bli fortest mulig ferdig med sakene for å kunne prioritere betalende klienter. Det at Koenig går opp et nivå, fra fortellingen om enkeltskjebnene og til systemnivå, gjør at kritikken hennes mot det amerikanske rettsvesenet blir enda mer slagkraftig og knusende.

En nødvendig lakmustest

Et kontrollspørsmål som flere podcast- og dokumentarfilmskaperne bør spørre seg, er om en serie stiller saken i et nytt lys, bringer fram nye momenter eller presenterer stoffet fra et annet perspektiv enn det som allerede er gjort. Er svaret på alle disse spørsmålene nei, bør den sannsynligvis legges i en skuff.

TV2-serien Hvem drepte Birgitte lever ikke opp til denne lakmustesten. Det er allerede laget to dokumentarer om drapet få år tidligere, og serien gjør lite annet enn å drøvtygge stoff som er kjent fra før. Burde ikke de pårørende få slippe enda en runde, når det åpenbart ikke er en serie som hjelper politiet med å oppklare drapet eller bringer saken noe nærmere en løsning?

I slike tilfeller kunne vi heller ha vendt seg oss til fiksjonens verden for å bli underholdt.

Hva med Orderud-saken, som har fått mye oppmerksomhet i høst? Her er det noen viktige forskjeller. Skaperne av serien har fått innsyn i omfattende materiale som aldri tidligere er vist fram, og som det kan sies at offentligheten har interesse av. For første gang er 230 timer med videoopptak fra Lagmannsretten gjort tilgjengelig.

Krimjournalist Øystein Mill og hans team har også funnet nye spor som ifølge dem selv ikke ble viet nok oppmerksomhet under politiets etterforsking, og noen av dem er helt nye.

Ikke minst setter den fokus på hvordan det massive medietrykket fullstendig endevendte livet til menneskene det var snakk om og invaderte deres privatliv. Dette grenser opp mot mediekritikk.

Samtidig gir ikke serien og podcasten inntrykk av å forsøke å oppklare trippeldrapet gjennom dramatiserende teasers og cliff-hangers på slutten av hver episode, slik Ivar Staurseth ganske riktig skriver i en annen artikkel på Minerva. Podcasten – som gikk parallelt med serien – er en nøktern og sober fortelling om menneskene som er i sentrum av begivenhetene, og hvordan saken påvirket dem og deres nære og kjære – både da og i ettertid.

Hovedpersonene selv blir behandlet med respekt og varsomhet, og podcasten er mer opptatt av å forstå deres refleksjoner og tanker om det som skjedde enn av dramaturgi.

Ikke minst setter den fokus på hvordan det massive medietrykket fullstendig endevendte livet til menneskene det var snakk om og invaderte deres privatliv. Dette grenser opp mot mediekritikk. Det er i seg selv et verdifullt bidrag til true crime-sjangeren, som ofte mangler et slikt fugleperspektiv på hvordan slike serier påvirker folks liv. 

Som i andre sjangre finnes det både god og dårlig true crime. På sitt beste kaster nye serier og podcaster nytt lys over gamle saker, bidrar til at de oppklares eller at det ryddes opp i korrupsjon, straffefrihet eller andre problematiske forhold i politi- og rettsvesen. Men mange av har ikke noe å melde, og er mest opptatt av seertall og kommersiell suksess. Her burde serieskapere og produsenter spørre seg om det egentlig er viktig at akkurat denne serien lages, eller om den bør legges i skuffen. Ikke alle historier fra virkeligheten egner seg på lerretet eller på øret.

I slike tilfeller kunne vi heller ha vendt seg oss til fiksjonens verden for å bli underholdt. True crime-bølgen til tross: en god krimroman foran peisen med et glass rødvin er heller ikke helt feil.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden