Ideer

Ikke god nok og for god

– Da jeg flyttet tilbake til Norge etter studier i USA, var de fleste arbeidsgivere mer interessert i mitt etniske opphav og navnet mitt enn i mine kunnskaper og min erfaring, skriver Maria Gilani.

Bilde: Pixabay

Man kommer seg ikke unna rasismen bare fordi man er vellykket.

Som en etnisk norsk mann fortalte min norsk-pakistanske ingeniør-venninne da hun ble leder for en teknisk avdeling i et større norsk selskap: «Jeg kan ikke fatte og begripe at vi som ansatte deres foreldre som vaskehjelper, plutselig noen år senere skal få barna til disse vaskehjelpene som våre sjefer.» Mørkhudet, muslim, kvinne og ung. Klart det blir bråk av slikt. De stakkars trengende er plutselig blitt ressurssterke. Hva nå?

Den moderne formen for rasisme bruker ikke nødvendigvis ord som «pakkis» eller «neger». Den er normalt erstattet av en prosedyremessig, ofte subtil, offentlig diskusjon hvor skillet mellom majoritetsbefolkningen og etniske minoriteter understrekes med en tydelig annerledeshet. Denne diskursen, som de siste årene har tatt større plass i norsk samfunnsdebatt, er med på å skape et større skille mellom etniske nordmenn og personer med minoritetsbakgrunn.

En innvandrings- og integreringsdebatt som til stadighet fremhever forskjellene mellom oss og dem, bidrar til en søken etter det opprinnelig norske – alt var så mye bedre før – i stedet for å fokusere på den nye realiteten, som er et mangfoldig samfunn bestående av nordmenn med ulike hudfarger.

Det kloke vil være å mobilisere en strategi for å inkludere dem som ser annerledes ut, er født med en annen hudfarge enn hvit, og invitere dem til å føle en større tilknytning til Norge. Det vil gavne samfunnet vårt og være til vårt eget beste. Ingen samfunn er tjent med utenforskap, som bygger opp under interne krefter som på sikt vil utgjøre en trussel for storsamfunnet.

Det er vanskelig å snakke om utenforskap uten å komme inn på den moderne, norske rasismen. Selv har jeg mesteparten av mitt liv vært av den oppfatning at det ikke finnes rasisme i Norge. Fra barnehagealder vokste jeg opp med et flertall etnisk norske i vennekretsen. Omkranset av ressurssterke venner på Oslos vestkant kjente jeg ikke til noen annen virkelighet enn den «hvite, norske oppveksten».

Jeg var jo norsk

Min oppfatning var at de som ble utsatt for rasisme, primært var de som ikke snakket det norske språket, de som dekket til håret, og de som misforstod alle kulturelle kodene, slike som i full offentlighet pratet høyt i mobilen på sitt eget morsmål, og de som absolutt vegret seg mot noen som helst form for integrering. Jeg, derimot, som alltid hadde hatt norsk som førstespråk, som hadde lest Thorbjørn Egner, Inger Hagerup og Anne-Cath. Vestly i min tidlige barndom, som hadde toppkarakter i norsk, utdannelse fra et anerkjent amerikansk universitet, som var økonomisk selvstendig, glad i å gå på ski, gikk tur i Marka, og hadde like integrerte foreldre fra Pakistan – jeg kunne umulig oppleve rasisme.

Jeg var jo norsk.

Kun min brune hudfarge røper at min opprinnelse er fra et sydligere kontinent. Skulle jeg være en annerledes, en fremmed, en som opplevde rasisme?

Slik tenkte jeg i hvert fall: jeg kler meg og ter meg som en hvilken som helst pike fra bydelen hvor jeg vokste opp. Kun min brune hudfarge røper at min opprinnelse er fra et sydligere kontinent. Skulle jeg være en annerledes, en fremmed, en som opplevde rasisme?

Rasismen i Norge har flere ansikter: Det er politifolk som under såkalt «rutinesjekk» kan kroppsvisitere uskyldige midt på Grønlands torg. Det er tollere som peker ut den eneste flypassasjeren med pakistansk eller afrikansk utseende, selv om det viser seg at det var nordmannen, den 50 år gamle hvite mannen, som smugler inn alkohol ut over den tillatte kvoten. Rasismen er ansatte i skolen, som prinsipielt gir elever med minoritetsbakgrunn en til to karakterer lavere enn de etnisk norske elevene, uavhengig av kvaliteten på innleverte skoleoppgaver. Rasismen er også undervisningsrådgiveren som sier du bør bli bilmekaniker eller søke elektrofag, selv om du er en racer i realfag og har mest lyst til å bli lege.

Hvor kommer du fra?

Den moderne rasismen handler om politiet som holder deg igjen fordi du, den unge gutten med pakistansk utseende, kjører en for bra bil til å være bare 28 år gammel, selv om du er utdannet jurist og jobber som advokat med millionlønn. Om en politimann som har vanskelig for å svelge det faktum at en norsk gutt med innvandrerbakgrunn kjører en Audi, bor på Tjuvholmen og har en livsstil politimannen bare kan drømme om. Rasismen har ansiktet til en politibetjent i luken på passkontoret som mener at «du ikke ser ut som en som er født på Lørenskog» fordi du er brun i huden. Rasismen er etnisk norske taxisjåfører som flørter med innvandrerkvinner fordi de har en oppfatning om at det alle latin-amerikanske og sørøst-asiatiske kvinner tross alt drømmer om, er en hvit kjæreste – uansett om han er langt eldre enn henne, og uansett hvordan han scorer på utseende- og vekt-skalaen.

Men ingen som ser annerledes ut enn den hvite nordmann, bespares for rasisme i Norge.

Men ingen som ser annerledes ut enn den hvite nordmann, bespares for rasisme i Norge. Det er den ubehagelige sannheten – en sannhet som mange etniske nordmenn og noen ganger også de med flerkulturell bakgrunn kvier seg for å diskutere. Jeg ser ubekvemheten som brer seg i ansiktene på mine etnisk norske venner hver gang jeg deler en ubehagelig rasistisk opplevelse. For disse vennene har levd i den samme naiviteten som meg: Rasismen eksisterer ikke i godlandet Norge. Det står liksom ikke i stil med de über-norske kjerneverdiene eller med det egalitære, likestilte sosialliberale norske samfunnet med den sterke dugnadsånden.

Men det er altså ikke nok å være integrert: Så lenge du ser annerledes ut enn majoritetsbefolkningen, vil du på et eller annet tidspunkt i livet utsettes for en rasistisk opplevelse. Rasismen tar utgangspunkt i at du faktisk er annerledes, enten det er på grunn av en mørkere hudfarge eller en religiøs tro.

Så finnes det måter å ordlegge seg på som ikke kan klassifiseres som rasisme, men som likevel fremmedgjør alle som er norske, men med en mørkere hudfarge enn majoritetsbefolkningen. Klassikeren her er spørsmålet om ditt egentlige opphav. Du kan prate så bra norsk som du bare vil, men tro ikke at du kommer deg unna spørsmålet om hvor du egentlig kommer fra. Du er brun eller svart, så du kan ikke være en fullkommen del av det norske vi, uansett.

Jeg har ingen problemer med å svare folk «hvor jeg egentlig kommer fra». Jeg kommer egentlig fra Majorstuen, fra Oslo. Hvis de spør videre, er det fordi de egentlig lurer på hvorfor jeg er brun i huden og snakker flytende norsk. Da er forklaringen at mamma og pappa er født i Pakistan, og jeg i Norge. Som regel ender det her. Jeg og andre venner med innvandrerbakgrunn er enige om at det primært er to grupper som stiller «hvor kommer du fra»-spørsmålet. Gruppe 1 er de i 60-årene og oppover, og gruppe 2 er de som kommer fra distriktene. Det disse gruppene har til felles, er at de omtrent aldri omgås mennesker med en annen bakgrunn enn dem selv. En person med ikke-hvit hudfarge vil ikke være å finne i deres omgangskrets. Yngre personer som er født og oppvokst i Oslo, spør aldri hvor du egentlig kommer fra. Da pleier de i så fall å omformulere spørsmålet til: «Hvor i Oslo kommer du fra?»  Under oppveksten var skillet mellom Oslo øst og Oslo vest langt viktigere enn de ulike etniske opprinnelsene.

Å komme hjem til Norge, til utdaterte spørsmål om etnisk opprinnelse før spørsmål om kompetanse, var demotiverende.

Da jeg flyttet tilbake til Norge etter studier i USA, var de fleste arbeidsgivere mer interessert i mitt etniske opphav og navnet mitt enn i mine kunnskaper og min erfaring. Å komme hjem til utdaterte spørsmål om etnisk opprinnelse fremfor spørsmål om kompetanse var demotiverende. Det avslørte samtidig den manglende kulturkunnskapen i Norge. Denne kunnskapen finnes i mye større grad i andre europeiske land og i USA. Akkurat der har Norge mye å lære.

Jeg har jobbet hardt og samtidig vært veldig heldig. På arbeidsplassen min er jeg omringet av mennesker med bred internasjonal kompetanse, de er verdensvante og trives med å jobbe i et mangfoldig miljø. Men det finnes arbeidsplasser i Norge, hvor det ikke ansettes personer med en annen hudfarge, hvor ledere kvier seg for å overlate ansvaret til en som ser annerledes ut. Det finnes arbeidsplasser hvor personer med en annen hudfarge daglig utsettes for rasisme. Norge er et fremgangsrikt land, og vi har kommet svært langt på mange områder i samfunnet, men fremdeles er det en lang vei å gå når det gjelder likestilling av personer med minoritetsbakgrunn.

Rasismen mot dem som lykkes

Kanskje var det fordomsfullt, men da jeg vokste opp, trodde jeg at rasisme handlet om manglende integrering, økonomiske problemer og kulturkonflikter. Det tok tid å forstå at man ikke slipper unna bare fordi man lykkes.

For min del fikk rasismen et ansikt for noen år siden. Under et lunsjmøte i jobbsammenheng, mellom ulike norske departementer og direktorater presterte en kvinne i sekstiårene å si at hun aldri ville ansatt en muslim i staten. «Alle Muhammed- og Ali CV-er havner i søpla hos meg. De er ikke til å stole på. De må vaske gulv, de har ingenting som ansatte i staten å gjøre», sa hun. Inntil da hadde jeg sett opp til denne kvinnen, som hadde en høy stilling i et departement på et ganske mannsdominert yrkesfelt, en tøff dame som setter de fleste på plass med sin skarpe tunge. Så ifølge denne damen burde jeg ikke ha jobbet i staten. Fordi jeg er muslim, settes det spørsmålstegn ved min lojalitet til Norge. Landet hvor jeg er født og oppvokst. De norske verdiene i meg, min utdanning, kompetanse og mine språkkunnskaper er for slike personer ikke nok. Jeg er muslim, så jeg duger ikke. Uansett om jeg så måtte være den beste i alt annet.

Den rasismen jeg opplever i Norge anno 2017, har ingenting med «jævla pakkis» eller «neger» å gjøre. Den handler om at man i praksis ikke gir etniske minoriteter de samme mulighetene som hvite nordmenn har. Den handler om at de med innvandrerbakgrunn, til tross for like kvalifikasjoner, ikke får de samme mulighetene i jobbmarkedet som majoritetsbefolkningen, eller at de fremdeles får lavere lønninger enn sine hvite brødre og søstre. Da hjelper det lite å vifte med karakterkortet fra et av verdens beste universiteter. For er det egentlig slik at etnisk norske kvinner eller menn er bedre ledere? Er de som leder ansettelsesprosesser, av den oppfatning at det er tryggest å overlate ansvaret til en som ligner mest på dem selv?

Nordmenn står på frontlinjen for å støtte tv-aksjonen hvor norske penger skal redde etiopiske barn fra sult og nød. Men en etiopisk, svart sjef, det finnes knapt i Norge. Afrikanere er best når vi kan hjelpe dem mens de er i Afrika. Spør en etnisk nordmann hvordan han eller hun hadde reagert hvis en person med afrikansk opprinnelse hadde flyttet inn på nabohytta.

I løpet av de siste årene har jeg begynt å forstå hvorfor jeg opplever rasisme. For jeg avliver myten om den stakkarslige innvandrerkvinnen. Hun som nordmenn gjerne vil hjelpe, hun stakkarslige, trengende.  Jeg er en høyt utdannet kvinne fra et amerikansk Ivy League-universitet, med fast jobb i staten, oppvokst og bosatt på Oslos vestkant, gift med en mann med en doktorgrad fra USA. Jeg elsker å gå på ski, trives i Marka, og spretter gjerne en flaske Moët & Chandon ved spesielle anledninger. I tillegg snakker jeg fem språk flytende.

Vi begynner å bli mange, og vi er harde å fordøye. For vi utfører vår plikt og krever vår rett, akkurat som nordmenn flest. Kvinner som meg, med annen etnisk opprinnelse, avliver myten om den stakkarslige, eksotiske, muslimske  piken som etniske nordmenn må redde fra foreldrenes tvangsklør. Vi skaper en ubalanse i nordmenns rigide oppfatning av hvordan muslimske kvinner er og bør være for å passe inn i deres bilde av denne gruppen kvinner.

Vi, som var redde for ikke å være gode nok, endte opp med å være for gode.

Rasismen kan både gi seg utslag i en oppfatning av at annerledesheten gjør andre dårligere og mindre verdt, og i misunnelse fordi barna til de andre, de som kom hit som arbeidsinnvandrere, i løpet av en knapp generasjon har gjort det så mye bedre enn mange etniske nordmenn. Vi, som var redde for ikke å være gode nok, endte opp med å være for gode.

Det er mange former for rasisme man ikke opplever når man er en velutdannet kvinne uten hijab. Jeg opplever bare én side av et mangslungent fenomen. Rasismen jeg har opplevd, er langt ifra den verste sorten. Jeg har venner, spesielt gutter med mørkere hudfarge, som daglig utsettes for sjikane og ubehageligheter basert på sitt utseende. Dette er gutter med høy utdannelse, i godt betalte yrker, de er godt integrerte og utenom sin mørke hudfarge er de helt norske.

Et sted å begynne er å kalle rasismen ved sitt rette navn. I nesten to tiår gjemte jeg meg bak begreper som fremmedfrykt, diskriminering og «redsel for det som er annerledes». Men skal vi eliminere hatkriminalitet og rasisme, og skape større samhold på tvers av ulike grupperinger i samfunnet, må vi først begynne med begrepsteorien. Det er først når vi kjenner begrepet, at vi kan begynne å gjøre noe med problemet.  Så la oss slutte å gjemme oss bak begreper som reduserer alvoret i denne problematikken. La oss begynne med å tørre å kalle rasisme for rasisme.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden