Fra papirutgaven

Ikke helt alt-right

Verdensbildene på ytre høyre (her alt-rights Pepe the Frog) og ytre venstre ligner på flere punkter på hverandre.

Bilde: Pixabay CC0

Deler av den nasjonalistiske høyre- og venstresiden er i ferd med å finne sammen i kampen mot innblanding utenfra og elitestyre. Med på lasset følger gjerne et konspiratorisk verdensbilde.

Alt-right ble et av de viktigste nyordene i 2016-17. Det betegner en løs bevegelse bestående av alt fra høyreekstreme ideologer til rene nettroll ute etter å ha det morsomt på bekostning av dem som biter på trollingen. Det som forener dem er rasisme, antifeminisme og en dyrking av hvit identitetspolitikk. Sistnevnte er som regel basert på en mer eller mindre tydelig uttrykt frykt for at den hvite rasen er under et tofrontsangrep − fra innvandrere og minoriteter som vil ta fra dem landet deres, og fra en «kulturmarxistisk» venstreside som vil ta fra dem historie og tradisjoner.

Om noen synes det siste høres ut som konspirasjonsteorier, har de rett. Alt-right har fra starten av hatt et konspiratorisk innslag som den deler med den eldre Tea Party-bevegelsen og retninger som ligger mye lenger til høyre. Eksempler på dette er «Pizzagate» − at Clinton-kampanjen var involvert i en barnesexring, og påstander om at volden i Charlottesville sommeren 2017 var organisert av venstresiden. Den preges også av et konspiratorisk verdensbilde der man ser seg selv i opposisjon til mektige eliter, ofte med sterke elementer av antisemittisme.

Identitærbevegelsen tar tilsynelatende avstand fra biologisk basert rasisme.

Forsøk på å lage et norsk alt-right har foreløpig vært begrenset til noen få enkelttilfeller. Disse inkluderer en utstilling der kunstneren Lilith Keogh brukte frosken Pepe (et kjent alt-right-symbol i USA) som motiv, og det ikke særlig vellykkede partiet Alliansen. Noe mer vellykket var et par konferanser våren og sommeren 2017, der man lyktes i å få inn flere store navn fra utlandet, selv om antall fremmøtte neppe var særlig stort.

Identitære og «nye høyre»

Samtidig har tankegods beslektet med bevegelsen fått innpass flere steder i ytterkantene av norsk debatt. Det minst tilslørte er antagelig nettstedet Ekte Nyheter, som i fjor publiserte en rekke artikler om den europeiske identitærbevegelsen. Dette er en retning som oppstod i Frankrike omkring 2000, og som blant annet har hentet inspirasjon fra fransk «Nye Høyre» og tenkere som Alain de Benoist og russiske Aleksandr Dugin.

Identitærbevegelsen tar tilsynelatende avstand fra biologisk basert rasisme. Samtidig mener den at kulturer er dypt rotfestet i historie og geografi, og derfor ikke bør blandes, men få anledning til å dyrke hver sin egenart. I Norge er den blant annet representert av nettstedet Målmannen og av nettverket KultOrg. Mens det nok er riktig å se det som to ulike fenomener, har indentitærbevegelsen hatt stor betydning for den mer ideologiske delen av alt-right. De fleste av artiklene på Ekte Nyheter har vært av positiv art. I juni var redaktør Onar Åm til og med med på å invitere den østerrikske identitærlederen Martin Sellner til Norge.

«Et uavhengig venstreforum»

Ytterkantene av høyresiden er imidlertid ikke det eneste stedet der identitært tankegods nå blir diskutert. Facebookgruppen Vi som bryr oss om avisa Klassekampen ble startet for omkring åtte år siden, og presenterer seg som et uavhengig venstreforum uten tilknytning til avisen etter at denne tok avstand fra gruppen på lederplass i november 2013.

Politisk kan den beskrives som anti-EU, anti-NATO og negativ til sosial dumping og privatisering, altså klassiske norske venstresaker. Flere av medlemmene er høyt utdannede og arbeider ved universiteter og som lærere. Ansvarlig grunnlegger er Trond Andresen, førsteamanuensis i kybernetikk ved NTNU i Trondheim.

Overraskende nok gir flere av gruppemedlemmene uttrykk for fascinasjon for  Alain de Benoist, Alain Soral og Aleksandr Dugin, altså tenkere som ofte omtales som forløpere for identitær- og alt-rightbevegelsene. Særlig gjelder dette Hans Olav Brendberg, som i sin tid ble vedtatt ekskludert fra partiet RV for å spre antisemittisme, og som i sommer til og med var gjest i den høyreekstreme svenske podcasten Me ne frego, der han ikke overraskende snakket om «sionisme» og jødemakt. Begge de ansvarlige for podcasten har forbindelser til identitære og nynazistiske miljøer.

Det kan også nevnes at både Trond Andresen og Hans Olav Brendberg skriver for det nasjonalkonservative nettstedet Resett.

En møteplass for fløyene

En titt på medlemslisten viser at flere norske representanter for identitærbevegelsen er aktive i gruppen. En av dem er Olav Torheim fra nettstedet Målmannen, som jevnlig har postet lenker til nettstedet sitt og fått «likes» fra både administratorer og andre medlemmer. Andre medlemmer er Alliansen-leder Hans Jørgen Lysglimt Johansen og minst en sympatisør med Den Nordiske Motstandsbevegelsen.

Flere av disse artiklene har vært reportasjer fra høyreekstreme møter. Paradoksalt nok for et «venstreforum» kan det til tider virke som om man er mindre kritisk til dette og andre artikler fra høyreekstreme nettsteder enn når stemmer fra venstresida forsøker å ta til motmæle, som når et medlem klager over at han har mottatt trusler etter uthenging på Torheims nettsted og blir bedt om å ta dette et annet sted.

I forbindelse med en konferanse avholdt i sommer der Torheim var blant arrangørene, gikk administrator Andresen langt i å forsvare Torheim mot rasismeanklager. Et av argumentene hans var at Antirasistisk Senters nestleder Ervin Kohn som hadde kritisert konferansen var den virkelige rasisten her, ettersom Kohn – som er jødisk – var «sionist».

«Jødisk mentalitet» som problem

Jøder og jødedom er et gjennomgangstema i gruppen, og flere innlegg gir uttrykk for holdninger man vanligvis må langt ut til høyre for å finne. Det er tilsynelatende nær enighet om at det er relevant å trekke inn «jødisk mentalitet» som en faktor i Israel-Palestinakonflikten.

Mange i alt-rightbevegelsen betraktet Donald Trumps valgseier som en seier også for seg selv

Denne mentaliteten ser ut til å inkluderere syn på seg selv som adskilt fra, og bedre enn, andre mennesker, og manglende hemninger når det gjelder å utnytte eller stjele fra ikke-jøder. Flere medlemmer mener at jøder kontrollerer amerikanske massemedier og politikk – en kjent antisemittisk konspirasjonsteori, på egen hånd eller ved hjelp av et nettverk av «filosemitter».

 «Alle vestlege forsikringar til palestinarane er verdilause, avdi jødisk makt trumfar alle andre omsyn i dei vestlege statane. Du må først undergrava jødisk makt i vest før du kan gjera noko i Palestina», skriver for eksempel ett medlem.

«Jødedom er monoteistisk og videre knyttet til troen på at Gud har begunstiget dem spesielt, og endog gitt dem et spesielt territorium. Kristendommen har en almenmenneskelig apell, og Islam henvender seg til alle mennesker. Dette er viktige teologiske forskjeller som i kombinasjon med bestemte historiske prosesser har gitt jødedommen trekk som i hovedsak fungerer negativt for andre», skriver en annen.

For noen ser denne «mentaliteten» ut til å være biologisk betinget og ikke bare tillært. Et medlem skriver:

«Jødisk forskning har nylig påvist hvordan traumene fra andre verdenskrig har påvirket jøders gener. Det er nærliggende å etterlyse forskning på hvordan 67 år med ubegrenset, straffri makt over palestinsk liv og lem har påvirket jødisk psyke, selvforståelse og atferd, både i Israel og blant alle som identifiserer seg sterkt med erobringen og herredømmet (…) Noen sier at man blir det man spiser, men det må være riktigere å si at man blir det man gjør. Det er selvsagt umulig å drive med væpnet ran og etnisk rensing i generasjoner uten at det preger tenkning og følelser.»»

Logisk nok omtales samfunnsdebattanter av jødisk herkomst som filosofen Bernard-Henri Levy først og fremst som jøder, og drevet av «den jødiske mentaliteten». I den grad det finnes bra jøder, ser det ut til enten å være dem som aktivt har vendt seg bort fra jødedommen og tatt et oppgjør med den skadelige «mentaliteten», som for eksempel jazzmusikeren Gilad Atzmon, eller slike som tar avstand fra staten Israel slik den lille, ultraortodokse gruppen Neturei Karta gjør.

Trump rydder opp

At mange i alt-rightbevegelsen betraktet Donald Trumps valgseier som en seier også for seg selv, ble tydelig da frontfiguren Richard Spencer ropte «Hail Trump! Hail victory!» med hevet overarm under en konferanse i Washington i november 2016. I Skandinavia gav Haakon Forwald fra Den Nordiske Motstandsbevegelsen uttrykk for den samme  begeistringen under en markering i Stockholm i januar 2017.

Spencer og Forwalds begeistring henger sammen med Trumps manglende avstandstagen til rasister og høyreekstreme, som fikk mange til å se ham som en av dem. I talen sin gav imidlertid Forwald også uttrykk for håp om at Trump ville avslutte det dårlige forholdet til Russland og abdisere fra rollen som «verdenspoliti», samt at outsideren Trump ville ta et oppgjør med kreftene som har styrt USA bak kulissene.

Det er en tankegang som kunne gjenfinnes flere steder i denne perioden. Selv det temmelig «elleville» konspirasjonsnettstedet Nyhetsspeilet, som vanligvis har vært negative til alt som heter «makteliter» gav uttrykk for en viss sympati for Trump mot «Vatikanets kandidat» Hillary Clinton. De var riktignok usikre på om han virkelig var folkets mann eller nok en agent for Illuminati, basert på en analyse av håndbevegelsene hans.

Trump, Putin og Steigan

Dette håpet fantes imidlertid ikke bare på høyreorienterte nettsteder. Flere medlemmer av Vi som bryr oss om avisa Klassekampen kastet seg på Trump-toget under valgkampen. Det samme gjorde tidligere AKP-leder Pål Steigan, som brukte en lang rekke bloggposter til å uttrykke håp om at Trump ville ta et oppgjør med det militærindustrielle komplekset og «neoconhaukene» rundt Hillary Clinton. I likhet med mange amerikanske Trumptilhengere omtalte han Clinton som en «forbryter», og som uærlig og korrupt. Og det var med tydelig skadefryd at Steigan beskrev hvordan EU-lederne befant seg i «panikkmodus» etter valget.

Steigan har lenge vært kritisk til sanksjonene mot Russland, og langt på vei støttet Russlands krigføring i Ukraina og Syria. Generelt får Vladimir Putins Russland et godt skussmål: Landet beskrives som en voksende økonomisk stormakt, til tross for fallende oljepriser og sanksjoner. Steigan gjør også sitt ytterste for å forsvare Russland mot anklager om å stå bak krigen i Ukraina, nedskytingen av det malaysiske M17-flyet over Øst-Ukraina, eller innblandingen i den amerikanske valgkampen.

Interessant nok har Steigan her funnet sammen på tvers av høyre-venstreaksen med kristenkonservative Hanne Nabintu Herland, som han har publisert flere tekster av. Det samme forsvaret for Russland kan også gjenfinnes på Ekte Nyheter, som flere ganger har hevdet at de påståtte forbindelsene mellom Trump og Putin er overdrevne, og at man i stedet bør se på Clinton og Obamas kontakter med Russland. I likhet med Steigan og Herland er Ekte Nyheter også positive til Putins krig i Syria, og kritiserer sanksjonene mot Russland i kjølvannet av anneksjonen av Krim.

Et konspiratorisk verdensbilde

Før vi går videre er det på sin plass å understreke at det tankegodset som har blitt sitert fra Steigan og Vi som bryr oss om avisa Klassekampen neppe er representativt for norsk venstreside og flere ganger har fått kritikk fra denne for å være fremmedfientlig, konspiratorisk og i tilfellet Andresen antisemittisk.

Med unntak av de antisemittiske spekulasjonene i Vi som bryr oss om avisa Klassekampen og Steigans lefling med tanker om at terrorangrepene 11. september kan ha vært en innsidejobb, er det lite tradisjonelle konspirasjonsteorier å finne på noen av de omtalte sidene. Derimot deler de det man kan kalle et konspiratorisk verdensbilde, der Vesten ses som dominert av en selvgod politisk elite som ikke forstår hva som rører seg blant folk flest. I tråd med dette blir mainstreammedia til portvoktere for denne elitens narrativer.

Dette er et verdensbilde som er utbredt både i alt-right og i Trump-leiren generelt, og som dermed gjør det naturlig for Ekte Nyheter og andre langt ute til høyre å omfavne det. Men hva får aktører fra venstresiden til å gjøre det samme?

En ting er den leflingen med antisemittiske konspirasjonsteorier som alltid har forekommet som en videreføring av den sterke motstanden mot Israels politikk,  selv om de de fleste har klart å skille skarpt mellom Israelkritikk og jødehat. Noe annet er håpet om at outsideren Donald Trump ville kunne rydde opp i Washington, forsone seg med Russland og få slutt på de mange intervensjonene i utlandet. Og de rosende uttalelsene om tenkere assosiert med identitær- og altrightbevegelsene. For å forstå dette bedre kan det være lurt med en rask tur over til Sverige.

Maoistisk nasjonalisme

I desember i år deltok den svenske journalisten, forfatteren og venstreaktivisten Jan Myrdal på en konferanse i Moldovas hovedstad Chisinau.  Den 85-årige Myrdal har tidligere vært en forsvarer av Enver Hoxhas Albania og av Pol Pot, som han fortsatt mener kunne ha bygget opp et bedre Kambodsja om han hadde fått sjansen. Imidlertid reiste han ikke i selskap med andre representanter for svensk venstreside, men med nettstedet Nya Tider, som har blitt omtalt som fremmedfiendtlig, høyreekstremt og konspiratorisk.

Tittelen på konferansen var «Finansiell kapitalisme og alternativer till denne i det 21. århundret». Vertskap var Moldovas prorussiske president Igor Dodon, og deltakerne inkluderte både representanter for italienske Lega Nord, franske Front National og den russiske filosofen Aleksandr Dugin. Alle sammen er ultranasjonalister, og i Dugins tilfelle også en av ideologene for alt-right- og identitærbevegelsene.

Denne «venstrenasjonalismen» nådde sitt klimaks i Norge under EF-kampen i 1972.

I foredraget sitt snakket Myrdal om nasjonal selvråderett, og om flyktningkrisen som «en internasjonal forbrytelse». Dette er ikke første gang Myrdal har beveget seg i et høyrelandskap: I en artikkel fra mai 2014 kom han med støtte til franske Nasjonal Fronts kamp for «frigjøring fra Washingtons dominans og fra EUs overstatlige utsugning av det franske folket til fordel for bankkapitalen», USAs forsøk på å skaffe seg kulturelt hegemoni og monopolkapitalens rolle i fransk politikk.

Sjølråderett og det ekte

Det som gjør Myrdal relevant i denne sammenhengen er at både han og de fleste andre venstresiderepresentantene nevnt her ikke bare har bakgrunn som sosialist, men som maoist. Skandinavisk maoisme slik den kom til uttrykk hos AKP-ML og lignende grupper hadde hele tiden et sterkt nasjonalistisk innslag, i tråd med det stalinistiske dogmet om «sosialisme i ett land». Det skal legges til at dette var en nasjonalisme som var basert på «sjølråderett», og ikke rase eller etnisitet. Denne «venstrenasjonalismen» nådde sitt klimaks i Norge under EF-kampen i 1972.

Samtidig var mange opptatt av å dyrke og bevare norsk kultur mot kontaminering utenfra, også kulturell. På samme måte som Pol Pot og Røde Khmer betraktet de det norske bygdesamfunnet som noe ekte og opprinnelig, og som en kontrast til det dekadente og kosmopolittiske bylivet, riktig nok uten å ta til orde for å tvangssende folk tilbake til landsbygda eller ta livet av alle med høyere utdannelse.

Tidlig på 1970-tallet gav dette seg til og med utslag i innvandringsmotstand, og det er interessant å se hvordan både lengselen etter bygda og fremmedfientlighet i dag har blandet seg i tekstene til Hans Rotmo, tidligere Vømmøl Spelemannslag , som har sammenlignet asylsøkere med «lopper og lus».

Underlige sengekamerater

Det har alltid vært dem som har valgt å se politikken som en «hestesko», der ytterpunktene nærmer seg hverandre. Mens det er mange grunner til å være kritisk til denne modellen, kan den muligens ha noe for seg her. Det som forener alle stemmene nevnt i denne artikkelen er ønsket om å sette Norge først, og helst beskytte det mot innblanding utenfra, enten det er gjennom EU, NATO, George Soros eller masseinnvandring. I tillegg og like viktig, er skepsis til politiske eliter og mainstreammedia.

Resultatet blir at alle krefter som oppfattes som å være på riktig side blir attraktive, selv om de kommer fra motsatt ytterlighet. Dette har fått Steigan og Nabintu Herland til å finne hverandre i støtte til Putin og Assad, og flere medlemmer av Vi som bryr oss om avisa Klassekampen til å bli interessert i identitære ideologer.

Om det ikke er noen full allianse foreløpig, kan vi i hvert fall trygt si at både den nasjonalistiske høyre- og venstresiden er i ferd med å finne seg nye og uventede sengekamerater.

Artikkelen er hentet fra Minerva nr. 1/2018.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden