Kultur

Ikke morsomt lenger

Sammen med Morten Traavik spiller slovenske Laibach i Nord-Korea. Laibach har alltid lekt med totalitær estetikk, men denne opptredenen er mer ubehagelig enn noe bandet har gjort tidligere.

Sammen med Morten Traavik spiller slovenske Laibach i Nord-Korea. Laibach har alltid lekt med totalitær estetikk, men denne opptredenen er mer ubehagelig enn noe bandet har gjort tidligere.

Denne uken står det slovenske bandet Laibach på scenen i Nord-Koreas hovedstad Pyongyang. Med seg har de den kontroversielle norske kunstneren Morten Traavik, som har organisert konserten og bidrar med kunstnerisk regi. Mens Laibach alltid har blitt mistenkeliggjort for sin lek med en totalitær estetikk, er det trekk ved denne opptredenen som gjør at man blir sittende med en ubehagelig smak i munnen som er annerledes enn noe bandet tidligere har blitt møtt med.

Laibach ble startet i 1980 i Ljubljana i det som da fortsatt var Jugoslavia, og inngår i totalkunstverk-prosjektet Neue Slowenische Kunst (NSK). Gruppens aktivitet har fra starten av inngått i et totalkunstverk der musikken bare er en av bestanddelene sammen med teater, film, billedkunst og omhyggelig iscenesatte intervjuer. De første årene vakte de vel så mye oppsikt for sin bruk av uniformer og kombinasjon av symboler – en av deres tidligste meritter var for eksempel å vinne konkurransen for beste plakat for den jugoslaviske ungdomsdagen (feiret på Titos fødselsdag) med et bidrag som i stor grad var lånt fra en tysk plakat fra 30-tallet.

Med sin bruk av “totalitær” estetikk med uniformer, symboler og slagordpregede tekster inngikk Laibach i en bølge av band som så dagens lys i overgangen mellom 70- og 80-tallet. Denne estetikken sprang ut av postpunken, som selv var et utspring og en reaksjon på punken, som igjen var en reaksjon på den ofte naive idealismen som hadde kjennetegnet hippietiden. Mens punkernes bruk av kontroversielle symboler stort sett ikke gikk lenger enn ren sjokkeffekt, hadde band som Throbbing Gristle, Six Comm, Death In June og Laibach mer ambisiøse mål med det de gjorde, og skapte stiler som fortsatt er med oss.

Felles for dem var en interesse for de fortrengte sidene ved europeisk kultur og populærkultur. For mange artister i neofolksjangeren – som sprang ut av støy- og industriscenen, men skilte seg radikalt fra denne ved å ta i bruk akustiske instrumenter og et mer tradisjonelt uttrykk – har et grunntema vært Europas vanskelige historie og kultur, ikke minst hvordan denne på godt og vondt har blitt preget av de siste hundre årenes historie med verdenskriger, diktatur og folkemord. Dette kan kombineres med en diffus lengsel mot en mindre problematisk fortid, og en drøfting av om det er mulig – eller ønskelig – å gjenopprette noe av denne, eller om vi er dømt til å leve i en “avfortryllet” verden.

For andre, som nevnte Death In June, har bruk av uniformer først og fremst handlet om hvordan disse fra tidlig etterkrigstid har blitt fetisjert og fått en mytologisk status adskilt fra det rent historiske, ofte med sterke homoerotiske undertoner. Og for noen – som i tilfellet med H.E.R.R. og Von Thronstahl – handler det også om direkte fascistiske sympatier og motstand mot et Europa kontrollert av “the New World Order”.

I tilfellet Laibach – som tok navnet fra det tysk-østerrikske navnet på Ljubljana – handlet det opprinnelig om å vise likhetene mellom det kommunistiske Jugoslavia og det forhatte nazi-Tyskland. I forlengelsen av dette gikk de i andre halvdel av 80-tallet videre til å vise de totalitære elementene som ligger latent i populærkulturen, for eksempel likhetene mellom fans som forsøker å finne seg selv gjennom idolisering av stjerner eller lar seg rive med på en dypt ritualisert konsert, og deltakerne i et fasciststevne i mellomkrigstiden. Mens dette ikke var noen helt ny eller original observasjon, tok Laibach det hele noen hakk lengre da de fikk sitt internasjonale gjennombrudd med en serie taktfaste coverversjoner av kjente stadionrockelåter der tekstene ble fremført som slagord.

Mer alvorlig agenda
Mens den “totalitære estetikken” altså har røtter tilbake til tidlig 1980-tall, var det først på 1990-tallet at det for alvor begynte å komme anklager mot diverse artister om at leken med symboler skjulte en mer alvorlig agenda, godt hjulpet av at få av disse artistene var villige til å forklare motivene sine og i stedet valgte å svare med ambivalens.

En vanlig anklage er at det dreier seg om “entrisme”, det vil si et forsøk på å snike et politisk budskap inn i en i utgangspunktet upolitisk subkultur og på sikt overta den innenfra slik nynazister i sin tid gjorde med Oi!-sjangeren og skinheadkulturen, eller i det minste skape et klima der dette budskapet blir mer “spiselig”. Ikke minst har kritikken rammet undersjangeren Martial Industrial, som med sterk inspirasjon fra nevnte Laibach kombinerer elementer av støy- og industrimusikk med samplede marsjrytmer. Anklagene har også blitt rettet mot nevnte Death In June, som under krigen i Jugoslavia spilte en serie konserter i Kroatia til inntekt for en rehabiliteringsklinikk for skadede krigsveteraner, som ifølge hardnakkede, men ubekreftede rykter hadde forbindelser til høyreekstreme grupper.[1]

Hvor berettigede disse anklagene har vært, er i seg selv et omdiskutert tema etter som de i mange tilfeller har kommet fra venstreorienterte miljøer som i praksis ser ut til å anse alle uttrykk uten uttalt venstrepolitisk grunnlag som tvilsomme, eller fra personer med et horn i siden til bestemte artister slik at det hele har fått karakter av klappjakt der alt tas i verste mening.

Når lek blir alvor
På bakgrunn av dette kan man lett føle seg i dårlig selskap om man drister seg til å kritisere Laibachs opptreden i Pyongyang. Det blir likevel litt for mange ting ved dette stuntet som er egnet til å gi en vond smak i munnen. Det ene er at det skjer i en tid der autoritære strømninger er på vei tilbake, til dels pakket inn i en anti-amerikansk analyse der ikke-vestlige diktaturer får en rolle som minner om en karikert versjon av den plassen Maos Kina og Pol Pots Kambodsja hadde som fyrtårn for 68-erne.

Det siste året har det kommet ut plater der – riktignok marginale – artister innenfor neofolk, martial industrial og andre sjangre har uttrykt støtte for Russlands krig mot Ukraina, til dels med sampler fra den russiske nasjonalisten og nye høyre-ideologen Aleksandr Dugin. Her knytter de seg opp mot et utbredt syn i europeisk “ny-høyre”, der Russland står som en forkjemper for et “nasjonenes Europa” og et bolverk mot det kulturelt homogeniserende USA og EU.

På bakgrunn av dette blir Laibachs nylige uttalelser om at delingen av Korea hovedsakelig skyldes USA og at ett av formålene med konserten er å provosere vestlige menneskerettsfanatikere, mildt sagt ubehagelige.

Noen har forsvart konserten ved å beskrive Nord-Korea som det perfekte stedet for en slik konsert, og vist til de store likhetene mellom hvordan Laibach og det nordkoreanske regimet iscenesetter seg selv. Dermed vil konserten kunne bli en slags ironiens apoteose, der liv og kunst ikke bare blir ett, men går opp i en høyere mening.

Tanken er vakker, men den utelater noe svært viktig, nemlig det nordkoreanske folket. Det er vanskelig å tenke seg at mange nordkoreanere har noe i nærheten av den popkulturelle og ironiske kompetansen som kreves for å kunne sette pris på noe såpass mangefasettert som Laibach, som i stor grad baserer seg på å snu kjente uttrykk på hodet. Høyst sannsynlig vil dette mest av alt fremstå som nok et storslått propagandashow for regimet, kanskje også som et bevis på at regimet også har støttespillere i vest.

Andre har forsvart konserten som et bidrag til å åpne Nord-Korea mot verden, og sammenlignet den med den rollen konserter med vestlige rockeband spilte i det kommunistiske Øst-Europa. Sammenligningen er vanskelig å forsvare. For det første symboliserte disse konsertene – og artistene – et Vesten mange med rette eller urette lengtet etter å bli en del av. For det andre ble de i mange tilfeller arrangert av miljøer som stod i opposisjon til regimene. Selv om de ikke hadde noe åpent politisk innhold, fungerte de dermed som det den amerikanske forfatteren Peter Lamborn Wilson alias Hakim Bey har kalt “midlertidige autonome soner” og som symboler for motstand.

Ikke morsomt lenger
Det finnes lite informasjon om hva som egentlig foregår bak kulissene i det lukkede Nord-Korea. Det er vanskelig å bevise at det ikke eksisterer et stort undergrunnsmiljø for elektronisk musikk i Nord-Korea, der Laibach er blant heltene. Men det er lite trolig. Nord-Korea er et gjennomkontrollert samfunn på en helt annen måte enn de østeuropeiske landene var, med et i praksis ikke-eksisterende sivilsamfunn og uten noen uavhengig populærkultur. Konserten finner sted i en fullstendig regimekontrollert setting. Alt i alt ville derfor for eksempel Katy Perry eller andre lettilgjengelige popartister vært bedre kandidater om målet var å “åpne” landet kulturelt.

I stedet virker konserten først og fremst som et stunt rettet mot fans og kunstinteresserte i Vesten, der Laibach kan få ny publisitet, fremstå som skikkelig “crazy” og selge tonnevis av DVD-er fra konserten. Alt sammen dessverre med det lidende nordkoreanske folket som rekvisitt.

For en som har fulgt Laibach i mange år, er det trist å si at det for øyeblikket er fristende å flytte det jeg har av plater fra hylla over i søppelkassen, eller i det minste bruke Soulseek eller Piratebay om jeg får lyst til å følge med på dem i fremtiden. Mange vil kanskje se dette som at jeg har blitt en del av det etablerte som populærkulturen alltid har elsket å provosere. Selv velger jeg i så fall å se det som et bevis på at jeg har blitt voksen. For dette er ikke morsomt lenger.

 

[1] Denne forfatteren har ikke klart å finne dokumentasjon på dette ettersom det omtalte hospitalet ser ut til å ha vært universitetsklinikken i Zagreb, og heller derfor til at ryktet ikke stemmer. Skulle noen ha dokumentasjon på noe annet, setter jeg pris på å få høre om det.

 

Kilder:
-Andreas Diesel/Dieter Gerten: Looking for Europe
– Luke Turner: Life Is Life: The Strange World Of Laibach, Narrated By Laibach
– Emily Turner-Graham: Keep feeling Fasci/Nation. Neofolk and the search for Europe, i Monsters in the Mirror: Representations of Nazism in Post-War Popular Culture av Sara Buttsworth,Maartje M. Abbenhuis (red.)

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden