Debatt

Ikke ned i avgrunnen

Erna Solberg tar Nederland til inntekt for skråplan-effekten. Men regelverket der har forblitt uendret, skriver innsenderen.

Bilde: Hans Kristian Thorbjørnsen

I dødshjelpdebatten møter vi hele tiden skråplan-argumentet, sist fra statsministeren. Men at noe blir mer utbredt betyr ikke at vi uunngåelig sklir ned i en umoralsk avgrunn.

I sitt politiske frieri til KrF har Erna Solberg gått ut mot dødshjelp med de vanlige argumentene, krydret med paternalisme og feilinformasjon om forholdene i Nederland. Minervas Jan Arild Snoen har korrigert noe av rotet, men den høyst populære skråplan-argumentasjonen som Solberg tangerte fortjener ytterligere opprydning.

Argumentet forestiller seg at noe åpenbart umoralsk vil være en ustoppelig konsekvens av å tillate noe som ikke er like umoralsk. Vi bør ikke tillate sistnevnte, fordi det fører til førstnevnte. Man kan for eksempel hevde at spedbarnsdrap er en uunngåelig følge av å tillate abort, og derfor bør vi ikke tillate abort. Eller vi bør ikke åpne opp for likekjønnet ekteskap, fordi det leder til ekteskap med kjæledyr.

I dødshjelpdebatten er ikke-frivillig eller ufrivillig medisinske drap antatte konsekvenser av å tillate dødshjelp. Vi kommer til å skli ned et glidende skråplan imot medisinske drap hvis vi legaliserer dødshjelp. Det er vanskelig å forstå – og det begrunnes sjeldent – hvorfor en slik utvikling er logisk uunngåelig, eller i det hele tatt sannsynlig. Det har likevel ikke hindret at skråplanet dukker opp til stadighet. Dets retoriske styrken ligger i vår frykt for hva som kan skje i den usikre fremtid. Og figurativt blir vi lurt til å tro at vi står ved et skråplan der den eneste veien er nedover.

Uendrede kriterier i Nederland

«Hvor skal grensen egentlig gå?», bekymrer Solberg, når Nederland har utvidet «kriteriene for aktiv dødshjelp» og først «etter hvert» satt en nedre aldersgrense på 12 år. Solberg trekker også frem et lovforslag om å utvide dødshjelp til livstrette mennesker i 2016.

Kriteriene for dødshjelp i Nederland ble utformet gjennom en rekke rettssaker fra 80-tallet og formalisert med legaliseringen i 2002. De har ikke endret seg siden. Solberg er ikke den eneste som stadig tar feil på dette punktet. Blant annet feiltolket Cecilie K. Hertzberg publiseringen av retningslinjer for dødshjelp ved begynnende demens som en revisjon av lovverket. Lovforslaget Solberg skremmer oss med, er langt fra å bli vedtatt, og har møtt motstand fra Schnabel-utvalget og den nederlandske legeforeningen. Hvis et nedkritisert ikke-aktualisert lovforslag etter mer enn 15 år med uendret lovverk er bevis for et skråplan, så er hellingen jammen ikke bratt.

Akademikerne avviser

I akademiske sirkler har skråplanet vært gjenstand for mer nøktern vurdering. Penney Lewis ved King’s College gjorde en grundig analyse av lovverket og tallgrunnlaget i 2007 og fant ingen holdepunkter for et skråplan. Det samme fant en gruppe nederlandske forskere i 2009. Og det samme fant en hyppig sitert systematisk oversiktstudie i Journal of the American Medical Association i 2016. Som studien påpeker har det vært en nedgang i tilfeller der pasienter får dødbringende medikamenter uten eksplisitt samtykke (som også skjer i Norge). For voksne gikk andelen fra 0,8 prosent i 1990 til 0,2 prosent i  2010, for spedbarn gikk andelen fra 9 prosent i 1995 og 2001 til 1 prosent i 2010. Det samme mønstret ses i Belgia.

Slike tall tyder snarere på et skrått «oppoverplan» enn et «nedoverplan». Og om fantes tegn på utglidning, så belager metaforen seg på en utvikling som ikke lar seg stanse – det glir! Dette ble tilbakevist allerede i 1997, da Australia på føderalt nivå opphevet legaliseringen av dødshjelp i Northern Territory to år tidligere.

Utglidning omdefineres

Tross mangel på nødvendig gli og helling har motstandere funnet måter å benytte metaforens retoriske styrke. Morten Magelssen, Daniel J. Kleiven og Morten A. Horn skiftet i en artikkel på verdidebatt.no ut medisinske drap med en «samfunnsmessig normalisering» av dødshjelp, hvor menneskesynet og verdiene i befolkningen endret seg – formodentlig imot et kulturmoralsk avgrunn. Slik utskiftning er like forutsigbar som den er symptomatisk for en ad hoc tilnærming til hele argumentet. Det er også et forståelig trekk, siden medisinske drap blir sjeldnere, uforsvarlig praksis (bedømt av dødshjelpskomiteene) forblir en sjeldenhet og kriteriene for dødshjelp er uendret.

Det finnes heller ingen undersøkelser som kan direkte besvare «normaliseringstesen». Hvordan måle noe sånt? Er det ikke relativt til hva vi anser som et godt eller dårlig menneskesyn? Jo, men ved å presentere selekterte indisier i skremmende ordelag forsøker Magelssen og co å blåse liv i skråplanet gjennom et dystert bilde av det nederlandske samfunn. Deres ankepunkt er at dødshjelp har økt i antall over tid, andelen med demens og psykiske lidelser øker, og personer med lengre levetid øker.

Men ingen av disse duger til argumentets formål, nemlig en suksessiv endring fra noe som er akseptabelt til noe «åpenbart» umoralsk. For hvis dødshjelp innenfor lovverket er å regne som moralsk akseptabelt, så er ikke en økning i volum eller pasientdemografi evidens for et skråplan. Loven har aldri operert med krav om levetid eller spesifikk diagnose. Kronisk lidelse (med lang levetid) har vært akseptert helt siden Postma-saken i 1973, og selv om diverse andeler har endret seg, er det ingenting «nytt» med hvem som kan få eller ikke få dødshjelp.

Økt bruk er ikke skråplan

Det kan, derimot, være en negativ trend hvis man mener praksisen i seg selv umoralsk. Men det er ikke lenger noe skråplan-argumentasjon; toppen av skråplanet, selve utgangspunktet (den nederlandske loven og/eller dødshjelp), er allerede bedømt som umoralsk. I artikkelen «Den glidende hollender» (applaus for tittel) finner vi den logiske bristen i klartekst: «Den nederlandske verdiglidningen kan oppsummeres ved at eutanasi nå er blitt en vanlig måte å dø på (…) Loven har derfor tillatt en svær glidning, en skråplanseffekt, uten at man har trengt å endre en bokstav.»

De har med andre ord forlatt hva skråplan-argumentasjonen i utgangspunktet handlet om. Den handler nå om en relativt umålbar verdioppfatning i det nederlandske samfunn, ikke en utvidelse av kriterier imot en velsignelse av drap som endestasjon.

Så kan vi spørre oss om dødshjelp virkelig har blitt en «vanlig» måte å dø på, for som sosiologiprofessor John Griffiths, forfatter av boken Euthanasia and Law in the Netherlands, påpekte allerede i 1998: «karakteriseringer av nederlandsk samfunn, [som] gunstig eller ugunstig, forteller oss ofte mer om situasjonen i observatørens eget land enn de gjør om Nederland».

Det er derfor på plass å gjengi noen av tallene, snarere enn å belage oss på adjektivene brukt av dødshjelpsmotstandere. I 2016 fikk 6091 dødshjelp, som er 4 prosent av alle dødsfall i Nederland. Å kalle dette «vanlig» er litt som å si at det er vanlig å dø av ulykker i Norge. Det er likevel en entydig stigning, for i 2010 var tallet 3136, 2,3 prosent  av alle dødsfall.

Ifølge den nasjonale komiteen som overvåker praksisen, er årsaken ukjent. Er regelverket, og derfor muligheten, blitt mer kjent? Er legene mer villig? Er det en konsekvens av at mennesker lever lenger eller at pasientdemografien endrer seg? Vi vet ikke, men Horn har konkludert med en «verdiutglidning». Alternativet ser vi en realisering av en grunnfestet verdi om selvbestemmelse, som støttes av majoriteten i Nederland, leger så vel som lekfolk.

Få «tvilsomme» tilfeller

Hvis vi ser på de som fikk innvilget dødshjelp i 2016 hadde

  • 83 prosent terminal kreft, nevrologiske sykdommer (som Parkinsons, multippel sklerose, motornevronsykdom), hjerte- og karsykdom eller lungesykdom.
  • 141 (2 prosent) hadde demens, hvor nær samtlige var i tidlig fase av sykdommen, hadde sykdomsinnsikt og ble vurdert som beslutningskompetente.
  • 60 (1 prosent) hadde psykisk lidelse eller en kombinasjon av psykisk lidelse med somatisk sykdom. I 2010 var disse tallene 25 (0,8 prosent) og 2 (0,06 prosent) for demens og psykisk lidelse, henholdsvis.
  • I 10 tilfeller (0,16 prosent) hadde ikke regelverket blitt tilstrekkelig overholdt i 2016. I 2010 var tallet 9 (0,28 prosent).

Praksisen ser altså ikke ut til å endre seg på en slik måte at flere og flere tilfeller er «tvilsomme» overfor lovverket.

Den årlige rapporten fra dødshjelpskomiteen oppsummerer:

«In almost all cases, euthanasia and assisted suicide take place within the boundaries set by the legislator in the statutory due care criteria. In the vast majority of cases, the reports submitted by physicians who have performed euthanasia and the accompanying documentation, including the reports of the independent physicians, are of high quality. This contributes to the transparency and auditability of euthanasia practice.»

Ikke all utvikling er «skråplan»

Lovverket har altså gjort dødshjelp transparent og regulert – det var også poenget. Dette er utvikling, ikke skråplansutvikling, med mindre man også mener abortloven i Norge førte til en «dramatisk skråplansutvikling» der normalisering av abort gjorde det til et «vanlig» prevensjonsmiddel blant kvinner.

Sannheten er at motstandere ser på en stigning i dødshjelp, spesielt ved sykdom som de mener ikke bør få sitt dødsønske vurdert, som umoralsk. Tilhengere ser på de samme tallene og tenker at dette er beslutningskompetente mennesker som fikk innvilget sitt ønske om livets slutt ved utålelig lidelse.

For tilhengere er situasjonen i Norge, hvor ingen kan få sitt ønske om dødshjelp vurdert, åpenbart ikke den beste løsningen. Med kriminalisering er det angivelig bedre at du begår selvmord eller lar sykdommen overta kroppen din, enn at samfunnet åpner opp for en nøktern vurdering av dine ønsker om døden.

Konkrete kriterier må debatteres

Tross dens retoriske styrke, bør skråplan-metaforen bli forlatt til fordel for konkrete vurderinger av de positive og negative følgene av kriminalisering og regulering av dødshjelp. Vi må også anerkjenne at ulike former for regulering, vil ha forskjellige konsekvenser i praksis, som igjen moduleres av de kulturpolitiske forholdene.

Belgia har i motsetning til Nederland endret på de opprinnelige kriteriene ved å åpne opp dødshjelp til terminalt syke barn, gitt en rekke kriterier. Og selv om skråplan-argumentet ikke viste seg å stemme, gjenstår spørsmålet om lovverket i Nederland åpner opp for en praksis vi ønsker eller ikke.

Jeg heller personlig mot en mer restriktiv modell. Oregon-modellen (legeassistert selvmord, i motsetning til eutanasi) eller den nylig implementerte modellen i Canada, er eksempler på modeller som må være gjenstand for egne moralske vurderinger, og ikke slått sammen i en slags selvoppfyllende skråplan-argumentasjon gjeldende for dødshjelp generelt.

For det er simpelthen slapt og feil å forestille seg at dødshjelp, uansett hvordan vi regulerer det, vil sende samfunnet på et ustoppelig skråplan til en moralsk avgrunn.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden