Politikk

Illevarslende for Obama

Tirsdag avviser sannsynligvis velgerne i Wisconsin tilbakekallingen av guvernør Scott Walker. Det blir et gedigent nederlag for amerikansk venstreside og fagbevegelse - og en advarsel til Obama. RESULTAT: Walker 53, Barrett 46.

Tirsdag avviser sannsynligvis velgerne i Wisconsin tilbakekallingen av guvernør Scott Walker. Det blir et gedigent nederlag for amerikansk venstreside og fagbevegelse – og en advarsel til Obama.

I går kom det dårlige sysselsettingstall i USA, og børsen har hatt en dårlig måned. Men det er ikke bare den økonomiske utviklingen som bekymrer president Obama. På tirsdag går demokratene mot et kjempemessig prestisjenederlag i Wisconsin, og senere i måneden kan Høyesterett komme til å kjenne hans største politiske seier, nemlig helsereformen, for grunnlovsstridig.

Republikaneren Scott Walker ble valgt til guvernør i Wisconsin i november 2010, og satte straks i gang et betydelig reformprogram, med den hensikt å gjøre staten mer næringsvennlig og få balanse i budsjettene. For å få til dette, ble fagbevegelsen i offentlig sektor utfordret på en svært provoserende måte.

Walker begrenset forhandlingsretten i offentlig sektor kraftig. Fra nå av kan fagorganisasjonene  bare forhandle om lønnsbetingelser, og lønningene kan ikke stige mer enn inflasjonen, dersom dette ikke vedtas i en folkeavstemning. (Politi og brannvesen er unntatt). Offentlig ansatte må dessuten fremover bidra til sine pensjons- og helsedekninger – halvparten av pensjonspremien og 12,6 prosent av helsepremien. Fagorganisasjonene var villig til å komme ham i møte – han kjørte sitt eget løp.  Det er ingen tvil om at dette har svekket arbeidsvilkårene til de offentlig ansatte. Medlemmene rømmer fra fagbevegelsen, som kjemper for sitt liv.

Motreaksjonene var kraftige. Fagbevegelsen mobiliserte til store demonstrasjoner i delstatshovedstaden Madison og okkuperte blant annet delstatsforsamlingen – mer imponerende, eventuelt skremmende, enn det Occupy-bevegelsen har fått til. Demokratene i delstatsforsamlingen ”flyktet” over grensen til Illinois i tre uker for å hindre at arbeidslivsreformen ble vedtatt.  

Lenge så det ut til at Walker hadde gått for langt, og meningsmålingene viste han hadde blitt ganske upopulær. I fjor på denne tiden var det bare drøyt fire av ti velgere som støttet ham.

I første omgang handlet motangrepet  om en ledig plass i Wisconsins Høyesterett, som også velges direkte av folket. Hadde demokratene klart å nedkjempe David Prosser, kunne Walkers reformer ha blitt erklært ulovlige. Men Prosser vant knapt i mai 2011.

Opposisjonen forsøkte også å utnytte Walkers fallende oppslutning ved å samle underskrifter til nyvalg – recall. Wisconsin er av de statene som har en slik ordning, som gjør det mulig å kaste valgte politikere midt i perioden. (Arnold Schwarzenegger ble guvernør i California på denne måten).

Første runde sto om å kaste nok republikanske senatorer i delstatsforsamlingen til at Walker mistet sitt flertall der. Nye valg ble holdt i august 2011, men demokratene klarte bare å vippe to seter, og det var ikke nok.

Dermed gjensto det store slaget. De nødvendige 500.000 underskriftene for å kreve nyvalg på guvernør ble samlet inn, med meget god margin (fire republikanske delstatssenatorer må også gå en ny runde med velgerne).

Demokratene arrangerte primærvalg, og den relativt moderate Tom Barrett, som hadde tapt med 5 prosent i 2010 vant, noe som skulle gi bedre muligheter mot Walker enn dersom den mer radikale Kathleen Falk hadde vunnet frem.

Alt lå til rette for en viktig symbolsk seier: Republikanere landet rundt som skulle leke med tanken om gjøre noe lignende som Walker, skulle skremmes fra det. I Ohio hadde guvernør Kasich lidd nederlag i lignende saker i en folkeavstemning i november 2011. De rikspolitiske implikasjonene er også åpenbare – Wisconsin er en vippestat i presidentvalget i november, om enn ikke av de som Romney MÅ vinne.

Men noe har gått galt for opposisjonen: De siste ukene har målingene vist en stabil, og heller økende ledelse for Walker. Barrett har ikke ledet siden februar. De aller fleste velgerne har en veldig klar oppfatning om de er for eller mot Walker, i motsetning til den apatien som ofte preger amerikanske lokalvalg, slik at det ikke er en stor gruppe usikre å appellere til. I det siste har betting-markedet Intrade gitt Walker 90-95 prosent sjanse for gjenvalg. Meningsmålingsguru Nate Silver gir Barrett små sjanser. Spekulasjonene dreier seg nå om hvor mye Walker vil vinne.

Hele greia er i ferd med å eksplodere i fleisen til fagbevegelsen og venstresiden, og gjøre Walker til høyresidens helt, skriver Politico. Demokratene er ivrige etter å tone ned betydningen av et nederlag, og Obama holder seg unna, mens tøvete kommentatorer som Ed Schultz spår Armageddon dersom Walker vinner.

Kanskje har demokratene skjønt at de vil tape uansett? Fagbevegelsen er i hvert fall sinte på grunn av manglende støtte fra det demokratiske partiet på nasjonalt nivå.

Vinner Walker, vil det oppmuntre guvernører i flere stater til å utfordre fagorganiserte i offentlig sektor. Også noen demokrater leter etter innsparinger i offentlige ansattes frynsegoder, ikke minst Andrew Cuomo i New York, front-runner foran presidentnominasjonen i 2016.

Hva har skjedd? Demokratene peker gjerne på at Walker har fått stor finansiell støtte fra folk som ikke bor i Wisconsin. Og det er riktig – republikanerne har samlet inn betydelig mer penger, og omkring 60 prosent utenfra. (OPPDATERING 8. juni. De verserer mange forvirrende påstander om størrelsen på dette funding gapet. De mest oppdaterte tallene er linket foran. Når det gjelder kandidatenes egne utgifter hadde Walker en fordel omtrent 7-1. Men ekstrerne grupper ga omtrent like mye støtte til de to kandidatene, slik at totalsummene (som vil bli revidert) er 48.5 millioner mot 19.4 millioner).

Det har gjort det mulig å bruke tre ganger så mye på TV-reklame. Riktignok har også demokratenes pengeinnsamling gått bedre etter hvert, men er ikke dette et alvorlig svakhetstegn for dem, i hvert fall på riksplan? De samlet inn betydelig mer penger i 2008 enn republikanerne, og det har vært ventet at Obama ville slå alle rekorder i år, noe som riktignok kan vise seg å ha vært for optimistisk. Den symbolske betydningen av avstemningen i Wisconsin er åpenbar. Hvorfor har den mobilisert republikanske penger, og ikke demokratiske?

Republikanerne peker derimot på at Walker faktisk har begynt å levere resultater.

Arbeidsledigheten er nå på 6,7 prosent, mot 7,7 prosent da Walker tok over i januar 2011. Det tilsvarer utviklingen på riksplan, verken mer eller mindre. Ser man isteden på hvor mange arbeidsplasser som er skapt, har staten gjort det dårligere enn landsgjennomsnittet,  men ikke så negativt som Barrett skal ha det til. Men uansett er resultatene ikke så imponerende på jobbfronten.

Budsjettbalansen er åpenbart blitt forbedret. Walker arvet et forventet underskudd på $3,6 milliarder for de to årene 2012-13. Prognosen er nå et lite overskudd neste år. Og det samtidig som eiendomsskatten er senket for første gang siden 1998. En hovedgrunn til dette er innsparingene på lønnspostene gjennom at de ansatte må bære en større andel av sosiale kostnader selv. Walker har også kuttet overføringene til lavere forvaltningsnivåer, siden de også vil spare penger på arbeidslivsreformene. Innsparingen er i dette notatet fra den konservative tankesmien  Beacon Hill Institute beregnet til mellom 0,8 og 1,2 milliarder dollar.

Det er viktig å huske at fagbevegelsen har blitt betydelige mindre populær i USA de senere år, og at den i økende grad er et fenomen begrenset til offentlig sektor og noen få private bransjer, som bilindustrien. Organisasjonsgraden i privat sektor har rast, til bare 7 prosent, mens den har vært stabilt de tre siste tiårene i offentlig sektor, der 37 prosent er organisert.

I motsetning til i Norge er lønningene høyere i offentlig enn i privat sektor. Den jevne velger kan derfor være positiv til at budsjettunderskudd heller tettes ved å redusere goder for de offentlig ansatte enn gjennom kutt andre steder eller skatteøkninger.

(Det er en lang debatt omkring disse tallene. Den venstreliberale tankesmien EPI viser til at forskjellen forsvinner og snarere er til privat sektors fordel dersom man tar hensyn til utdanningsnivå. På den annen side undervurderes de reelle kostnadene ved de mer sjenerøse pensjonsordningene i offentlig sektor, ifølge Economist. Jim Manzi er også kritisk til EPIs tall. Adam Summers, Reason Foundation oppsummerer, og bringer blant annet inn jobbsikkerhet og spørsmålet om det høyere utdanningsnivået egentlig er nødvendig i offentlig sektor.)

Næringslivet synes staten er blitt mer attraktiv. Stephen Hayes i Weekly Standard viser til at mens bladet Chief Executive rangerte Wisconsin som den 41. beste staten å gjøre forretninger i før Walker tok over, har de nå klatret til 20. plass. En annen måling viser at nesten alle statens næringsdrivende synes den nå er på vei i riktig retning, mens nesten ingen mente det i 2010. Også blant folk flest viser en måling økende optimisme.

Hayes peker også på en interessant dynamikk som resultat av at de ansatte nå må betale en del av utgiftene til velferdsordningene selv. Skoler som er omfattet av ordningen har hevet lønningene og i noen tilfeller ansatt flere lærere. Skoler som på grunn av lokale avtaler ikke har kunnet følge opp Walkers reformer, har isteden måttet si opp lærere.

En fersk meningsmåling viser at et knapt flertall støtter Walkers innskrenkninger i forhandlingsretten, mens et massivt flertall støtter at de offentlig ansatte må bidra til betalingen av sine velferdsordninger.  

Hovedgrunnen til at Walker blir gjenvalgt er nok at det skal mye til for å kaste sittende guvernører – omkring 80 prosent blir gjenvalgt. Innbyggerne i Wisconsin synes ikke grunnene er gode nok, og lar ham fortsette. Og her ligger demokratenes håp. I første omgang vil republikanerne få en psykologisk opptur av en Walker-seier, og målingene viser på forhånd at Obamas ledelse over Romney er knapp, og at den har krympet noe i det siste.

Men velgerne pleier også å være tilbakeholdne med å kaste sittende presidenter dersom de ikke ser noen god grunn til det. Det tjener Obama på i november.

Fra forsiden