Bøker

I’m still with her!

Få personifiserer ansvarlighet mer enn Hillary Clinton, skriver Eirik Løkke.

Bilde: Gage Skidmore / Wikimedia Commons [CC BY-SA 2.0]

Det skriver Eirik Løkke etter å ha lest Hillary Clintons beretning om sjokket i 2016.

I Richards Kellys filmatiske mesterverk Donnie Darko (2001) presenteres vi for et surrealistisk univers hvor det er vanskelig å skille virkelighet fra drøm, og der et av de sentrale temaene er jordens undergang. Kellys metaforbruk er neppe tilfeldig; Nedtellingen illustreres av at vi beveger oss nærmere presidentvalget i 1988. George H. Bush slo som kjent Michael Dukakis i kampen om Det hvite hus det året.

Alle som har sett Donnie Darko, vil kjenne igjen atmosfæren som preget fjorårets valgkamp, især valgnatten 8. november. Mange av oss føltes den som en sakte nedtelling mot verdens undergang – og knapt i metaforisk forstand.

Jeg kan ikke huske å ha opplevd en verre natt. En ting er at det var vanskelig å forestille seg en person som Donald Trump i Det hvite hus, ettersom han kort fortalt mangler jordledning til virkeligheten. Trump demonstrerte fra den dagen han annonserte sitt kandidatur en miks av rasisme, sexisme, demagogi og ignoranse som i mine øyne gjorde ham historisk ukvalifisert. Videre hadde jeg simpelthen altfor store tanker om det amerikanske elektoratet, inkludert konservative velgere, til å tro at de faktisk kom til å gi sin stemme til en person som utelukkende aspirerte til det verste hos dem.

Der tok jeg feil – og verden blir aldri helt den samme.

Klisjeen om at virkeligheten overgår fiksjonen, har sjelden vært sannere enn i tilfellet Trump. Gitt betydningen av valget, kan man bare tenke seg til hva Hillary Clinton følte – og fremdeles føler – etter hvert som Det hvite hus i økende grad fremstår som et galehus. For de av oss som har undret seg over hva hun tenker (og de er det jo en del av), kom svaret i forrige uke i en bok med den megetsigende tittelen What Happened.

Boken forteller om Hillary Clintons opplevelse av fjorårets valg, og den har allerede generert mye debatt i USA, for ikke å si splid.

Under huden

Kontroversene rundt valget 2016 kommer til å bli heftig debattert i lang, lang tid: Hvordan kunne det skje? Hva var de avgjørende øyeblikkene?

Clintons beretning er av stor analytisk verdi for alle med et minimum av interesse for amerikansk politikk. Men boken er også lettlest og full av energi. Skriveprosessen har åpenbart vært en viktig måte å takle nederlaget på, og resultatet er en ærlig redegjørelse der vi mer enn noen gang tidligere kommer under huden på Clinton.

Hillary understreker at valgnederlaget ble avgjort av omstendigheter utenfor hennes kontroll.

Sjokket på valgnatten, følelsen av å ha sviktet alle, bitterheten over de som valgte ikke å stemme – hvor sårende hun opplevde kritikken fra politiet da hun prøvde å adressere uroen til Black Lives Matters – og det hjerteskjærende møtet med arbeidsledige i West-Virginia.

Teksten kan selvsagt leses som et forsvarsskrift, men den er også drøftende og selvreflekterende. Hillary tar selvkritikk, men understreker at valgnederlaget ble avgjort av omstendigheter utenfor hennes kontroll.

Den konklusjonen gjør at mange nå beskylder Hillary for «ikke å ta ansvar». Det mener jeg er urettferdig. For lesere av Minerva er det ingen hemmelighet at jeg er en stor beundrer av Hillary Clinton. Det la jeg ikke skjul på i min støtteerklæring uken før valget, og jeg har ikke blitt noe mindre sympatisk til den tidligere utenriksministeren.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Vreden

Så over til substansen. Clinton vier kampanjen, altså organisasjonen og de strategiske valgene knyttet til Hillary2016, stor oppmerksomhet. Hun kommer sine kritikere i møte ved å innrømme at hun ikke er den mest talentfulle kandidaten, selv om hun ikke er så dårlig som mange skal ha det til.

Videre understreker hun at hun trodde det kom til å bli jevnt, gitt hvor partipolitisk polarisert USA var og er. Allerede ved mellomvalget i 2014 observerte hun hvilket ekstremt sinne, forsterket av talkshowradio og Fox News, som dominerte.

Flere har beskyldt Hillary for nettopp ikke å skjønne tidsånden. Det avviser hun: Hun forsto sinnet som bredte seg over USA, men instinktet hennes var å agitere for løsninger, ikke å kapitalisere på vreden. Det er slik en ansvarlig politiker opptrer – og få personifiserer ansvarlighet mer enn henne.

«Crooked Hillary»

Politisk ansvarlighet er stikkordet også i møte med Bernie Sanders. Clinton har mye pent å si om senatoren fra Vermont. Blant annet roser hun hans evne til å begeistre. I tillegg understreker hun sin takknemlighet for hans bidrag under valgkampen.

Samtidig skjuler hun ikke sin irritasjon over hvor lett Sanders slapp unna tøffe spørsmål knyttet til realismen i sine grandiose visjoner. Kollega Haakon Riekeles utdyper dette poenget i en tidligere artikkel på Minerva. For i motsetning til Sanders er Hillary opptatt av ikke å love mer enn hun kan holde. Igjen understrekes ansvarligheten som gjennomsyrer henne som person.

Jeg deler derimot ikke anklagen hennes om at Bernie Sanders la til rette for Trumps «crooked Hillary»-sjargong gjennom sine voldsomme utfall mot betalte opptredener på Wall Street. Hun har kan hende rett i vurderingen av hvordan kritikken virket, men Sanders’ raison d’être for å stille var jo hans angrep på finansbransjen.

Jeg mener like fullt at Bernies angrep på henne var legitime.

Hillary tar selvkritikk i den forstand at talene hennes «were bad optics», men hun avviser at det påvirket hennes syn på finansreguleringer. Sistnevnte poeng synes troverdig, men jeg mener like fullt at Bernies angrep på henne var legitime.

Ubehaget ved Trump

Hva så med Trump? Hvordan skulle man møte en motkandidat som fører en kampanje som mest av alt ligner på en blanding av realityshow og freakshow? Fører man en vanlig presidentkampanje – eller gjør man noe annet?

Hillary Clinton er tydelig på at de simpelthen ikke var godt nok forberedt på å møte et realityshow. Ingen har formulert dilemmaet bedre enn Sam Harris: «If Trump had been merely half as bad, he would have seemed worse.» Trump tok opp alt oksygenet, og Clinton hadde problemer med å nå gjennom. I en mye delt teaser beskriver Hillary Clinton sitt ubehag de Trump lusket rundt i bakgrunnen i en av debattene mot henne, og hun stiller spørsmål særlig til de kvinnelige leserne:

Hva ville du gjort? Beholder du roen og fortsetter som før – eller snur du deg rundt og gir klart uttrykk for hva du synes? Selv mener Clinton at hun kanskje i for stor grad har vektlagt betydningen av alltid å forholde seg rolig.

Identitetspolitikk og rasisme

En av de store diskusjonene knyttet til Clintons strategiske valg er påstanden om at det ble for mye identitetspolitikk og for lite snakk om økonomi.

Faktum er imidlertid at hun under valgkampen brukte mest tid på å snakke om økonomi, om hvordan å skape nye jobber og å utvikle en økonomi som fungerer for alle.

For meg er Hillarys tilnærming liberal universalisme – ikke overdreven identitetspolitikk.

Jeg er enig i at identitetspolitikk, forstått som ekstremt fokus på grupperettigheter, er kontraproduktivt, og antagelig var det altfor mange i bevegelsen rundt demokratenes presidentkandidat som vektla dette for mye.

Men jeg synes ikke Hillary gjorde det. Jeg synes hun skriver glimrende om utfordringene rundt politivold som i uforholdsmessig grad går utover minoriteter, og påfølgende om behovet for reform. Hun understreker sin beundring for politifolk som daglig risikerer livet, samtidig understreker hun at alle borgere skal ha krav på lik beskyttelse – som amerikanere, ikke i kraft av å være med i en bestemt gruppe.

Hun er like fullt ærlig på at den prinsipielle tilnærmingen kan ha kostet henne velgere, og hun innrømmer at hun ble såret over kritikken fra ansatte i politiet.

I tillegg mener hun at det var Donald Trump som henfalt til ekstrem identitetspolitikk. Hva annet kaller man hans manglende evne til å distansere seg tydelig fra rasistiske grupperinger?

For meg sitter det svært langt inne å karakterisere noe som rasistisk. Men dersom begrepet skal ha noen mening, er det vanskelig å karakterisere Trumps uttalelser som annet enn rasisme. Hans påstand om at innvandrere og meksikanere generelt er kriminelle voldtektsforbrytere er simpelthen et rasistisk utsagn.

Selv republikanerens leder i Kongressen, Paul Ryan, omtalte Trumps uttalelse om en amerikansk dommer som et skoleeksempel på rasisme.

I så måte ble Hillary Clinton nærmest tvunget til å adressere, for ikke å si forsvare, betydningen av et mangfoldig USA – hvor alle uavhengig av religion og etnisitet hører hjemme. For meg er Hillarys tilnærming liberal universalisme – ikke overdreven identitetspolitikk.

Den største kritikken mot kampanjen leverte forfatterne av Shattered. Jonathan Allen og Amie Parnes’ bok har den talende undertittelen Inside Hillary Clinton’s Doomed Campaign. Tittelen faller imidlertid på sin egen urimelighet all den tid kun veldig små endringer i resultatet ville gjort Hillary til president.

Jeg er ikke spesielt imponert over verken kritikken eller analysen til Allen / Parnes, noe Hillary heller ikke er når hun adresserer noen av de viktigste påstandene. Eksempelvis avviser hun punktet om at det var for få valgkampmedarbeidere i rustbeltet, ettersom det var betydelig flere enn da Obama stilte i 2012. Påstanden om hun ikke besøkte Wisconsin er heller ikke overbevisende, siden hun besøkte Pennsylvania mange ganger og endte opp med å tape staten med flere stemmer enn i Wisconsin.

#ButHerEmails

En viktig årsak til at Clinton-kampanjen slet, var epostskandalen og den vanvittig overdrevne dekningen den fikk i massemediene.

Joda, Hillary Clinton utviste dårlig dømmekraft da hun bestemte seg å bruke en privat epostserver, og hun tar selvkritikk og ansvaret for tabben.

Epostsaken fikk mer mediedekning enn alle Clintons politiske saker til sammen.

Men tabben er ikke i nærheten av så skandaløs som man kunne få inntrykk av. Clinton-vennlige Matthew Yglesias forklarer hvorfor. Den aller største skandalen var heller at epostsaken fikk mer mediedekning enn alle Clintons politiske saker til sammen, noe som etterlot et inntrykk av at Clinton hadde like dårlig dømmekraft som Trump.

Et bedre eksempel på falsk ekvivalens skal man lete lenge etter.

At Hillary Clinton er bitter for det, betyr ikke at hun fraskriver seg ansvar for epostsaken. Tvert imot påpeker hun helt korrekt at mediene i USA valgte å dekke henne som om hun var president, men Trump som en realitystjerne.

Et talende eksempel er NBCs Commander in-chief forum, hvor kandidatene skulle svare på spørsmål om utenrikspolitikk. Det fikk ikke Clinton lov til. Hun måtte nesten utelukkende svare på spørsmål om epostene. Det er klart at journalistene ikke liker kritikken, men det gjør den ikke mindre gyldig.

Politisk skandale

En av de mest bisarre hendelsene ved valget var det russiske angrepet på demokratiet blant annet ved bruk av Wikileaks, sosiale medier og falske nyheter.

Hillary Clinton skriver at hun undret seg over hvorfor Trump var så motvillig til å kritisere Putin. Husk hva Trump faktisk uttalte om den russiske autokraten: Putin demonstrerte visstnok lederskap ved å ta livet av journalister og opposisjonelle – sånn i motsetning til Obamas manglende lederskap.

Som hun skriver: Hva i all verden var det et uttrykk for?

Russlandsagaen er et uavsluttet kapittel, og i tiden etter valget har pressen avdekket den ene løgnen etter den andre fra Trump og hans nærmeste medarbeidere. Spesialetterforsker Robert Mueller etterforsker nå forbindelsene mellom Trump-kampanjen og Russland. Det er ikke utenkelig at det ender med riksrett for Trump.

Det er muligens den største politiske skandalen i USAs historie.

Det vi vet med stor grad av sikkerhet, er at Russland angrep det amerikanske demokratiet på alle måter de kunne. Tidligere CIA-sjef Michael Hayden konkluderte slik: Det russiske angrepet var den mest vellykkede desinformasjonskampanjen i historien – og mye tyder på at den var avgjørende for å få Trump valgt.

Smak på de ordene engang til.

At den amerikanske presidenten mest sannsynlig fikk avgjørende hjelp fra russisk etterretning, er muligens den største politiske skandalen i USAs historie. Og vi har bare så vidt begynt å forstå rekkevidden av hva som faktisk skjedde.

Utfordringen for Clinton-kampanjen var at fokus på Putins aktiviteter ville virke kontraproduktivt, all den tid republikanerne ville beskyldt motparten sin for å slå politisk mynt på en utenrikssak. Clintons kommunikasjonssjef, Jennifer Palmieri skrev tidligere i år i Washington Post at «vi forsøkte å advare mot russisk innblanding, men ingen ville høre på oss». Obama-administrasjonen vurderte det dithen at offentliggjøring av angrepet vil intensivere polariseringen i USA – dessuten kom jo Hillary til å vinne, så det var bedre å avvente enn å eskalere konflikten med Russland.

Men hvorfor lyktes russerne så godt? Hillary svarer godt: Institusjonene og den demokratiske kulturen er demokratiets immunforsvar, og hvis immunforsvaret svekkes, er det mer sårbart for angrep. Den fremvoksende mistilliten til eliter og myndighetene har svekket demokratiet, og det var den sårbarheten russerne utnyttet.

James Comeys valg

Fredag 28.oktober, 11 dager før valget, bestemte daværende FBI-sjef James Comey for å offentliggjøre et brev til Kongressen hvor han skrev at  FBI hadde oppdaget eposter som kunne «være relevante» i forbindelse med gjennomgangen av Hillary Clintons epostsak.

Mye har blitt skrevet om Comeys beslutning, og Hillary Clinton er også sterkt kritisk til Comeys handlinger. Hun skjuler ikke frustrasjonen, og det kan man forstå. Comeys beslutning var en skandale, og som både Nate Silver og Princeton Election Consortium konkluderer: Brevet til Comey kostet Hillary Clinton seieren.

Jeg finner det simpelthen vanskelig å akseptere. For Hillary Clinton må det være omtrent umulig.

Ekstra frustrerende er det å vite at FBI (og CIA) på samme tidspunkt holdt skjult at det var åpnet etterforskning av mulige forbindelser mellom Trump og Russland. Jeg finner det simpelthen vanskelig å akseptere. For Hillary Clinton må det være omtrent umulig.

Kritisert fordi hun var kvinne

Det er vanskelig å komme utenom kjønnsperspektivet og hvordan Clinton opplever det å være kvinne på høyeste nivå i amerikansk politikk.

New York Times beskriver boken som et feministisk manifest. Personlig har jeg aldri definert meg som feminist, men det trenger man ikke å være for å anerkjenne at Hillary Clinton har hatt det vesentlig tøffere enn sine mannlige kolleger – og ikke minst hvor ille det må ha vært å møte en motkandidat som ikke la skjul på sin misogyni.

Et talende eksempel er spørsmålet om «hvorfor hun stilte» – et spørsmål som knapt noen av hennes mannlige konkurrenter fikk. Et annet eksempel er hvordan suksessfaktoren slår ut ulikt for kvinner og menn.

Her trekker Clinton på Sheryl Sandberg, som har skrevet om hvordan suksess gjør at mannlige ledere blir bedre likt, mens den har motsatt effekt på kvinner. Clinton overspiller kan hende poenget, men det er definitivt relevant.

Det samme er kritikken om at hun virker kald og uten følelser. Hadde hun vist mer følelser, hadde hun fått kritikk for å være for emosjonell.

Det har å gjøre med at hun er kvinne.

Hillary er bemerkelsesverdig åpen når hun skriver at hun ikke forstår hvorfor hun er så sterkt mislikt og oppfattes som polariserende. Hun innrømmer sågar at angrepene har vært sårende: «For the record it hurts to be torn apart.»

Jeg vet ikke om noen offentlig person som har blitt mer urettferdig behandlet enn Hillary Clinton. Joda, noe kan hun helt sikkert skylde på seg selv, men måten hun har blitt behandlet på , mangler sidestykke. Og det er vanskelig å konkludere annerledes enn at det har å gjøre med at hun er kvinne.

Deler USA og verden

What Happened er først og fremst en politisk bok som beskriver Hillary Clintons opplevelser i forbindelse med valget i 2016.

Men boken er også provoserende, energisk og varm – full av interessante anekdoter og utfyllende trivia knyttet til flere av de avgjørende øyeblikkene under valgkampen. Boken viser en åpenhjertig presidentkandidat som tar selvkritikk på en rekke punkter, men som kritikere like fullt vil beskylde for «ikke å ta ansvar». Kort fortalt vil boken dele USA og resten av verden slik Hillary Clinton alltid har gjort.

Jeg er ikke i tvil hvor jeg står.

I’m still with her!

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden