Høye matpriser er politisk bestemt

Mat er dyrt i Norge. Det har politikerne bestemt gjennom importvernet. Siden næringsministeren ikke kan gjøre noe med dette, er det naturlig at han peker på andre årsaker.

Publisert   Sist oppdatert

Faste lesere vet at jeg av og til har moro av å kritisere tidligere kolleger i Minerva når de høres ut som helt normale representanter for Arbeiderpartiet – eller KrF. Forrige uke var det statssekretær Magnus Thue, som på Dagsnytt 18 helt hadde glemt at handelspolitikk også handler om forbrukernes interesser. I dag går jeg et hakk opp, og har en høne å plukke med næringsminister Torbjørn Røe Isaksen.

I går la regjeringen frem en rapport, utarbeidet av SIFO, om konkurransen i det norske dagligvaremarkedet. Der fremkommer det også, ikke overraskende, at Norge har de høyeste matvareprisene i Europa. Så leser jeg statsrådens forklaring på dette hos E24:

«Det er flere grunner til det høye prisnivået i Norge. Et høyere kostnadsnivå og større geografiske forskjeller spiller en rolle. En utfordrende konkurransesituasjon kan også ha betydning.»

Jojo, tenkte jeg. Men han må vel også ha nevnt en annen svært viktig grunn, nemlig norsk jordbrukspolitikk og skjermingsstøtten. Kanskje E24 bare hadde hoppet over det? Så jeg gikk til pressemeldingen som Næringsdepartementet har sendt ut. E24s sitat er hentet direkte derfra. Ikke et ord om at de høye prisene for en stor del er en direkte følge av en villet politikk.

Jeg ser ikke bort ifra at konsentrasjonen i det norske dagligvaremarkedet kan bidra til høyere priser, selv om det spørsmålet er temmelig komplisert å gi svar på. Sifo-rapporten viser at vi har uvanlig mange dagligvarebutikker i Norge. Det kan være kostnadsdrivende, men er noe annet enn liten konkurranse. Men næringsministeren «glemmer» uansett en faktor som helt sikkert bidrar til vesentlig høyere priser.

Frp, og til en viss grad Høyre, ønsker å lempe på importvernet. Ikke noe dramatisk, men det kunne ha hjulpet forbrukerne noe. Venstre gikk til valg på det samme, men snudde så snart de hadde muligheten til å gjøre noe med det, da de etter valget i 2013 hadde flertall på Stortinget med de blå. Kristelig Folkeparti startet under Hareide å konkurrere med Senterpartiet om å være best mulig venn med bondeorganisasjonene, så endringer her er nå utenkelig.

10 milliarder i skjermingsstøtte

Hvor mye koster denne politikken? I Nasjonalbudsjettet for 2018 er den direkte støtten til landbruket, altså det skattebetalerne dekker over statsbudsjettet, beregnet til 15,7 milliarder kroner. I tillegg kommer 1,1 milliarder i inntektstap for staten på grunn av spesielt gunstige skatteordninger. Skjermingsstøtten, som altså er forskjellen på norske priser og verdensmarkedets priser, sikret gjennom toll, importforbud, kvoter og lignende, beløper seg til 10,1 milliarder kroner.

I Nasjonalbudsjettet er det også en figur som viser samlet støtte per årsverk, som jeg gjengir her. Legg merke til den kraftige økningen det siste tiåret. Nedgangen i skjermingsstøtten fra 2016 til 2017 skyldes svingninger i valutakurser og høyere priser i verdensmarkedet.

Bøndene støttes altså med 550-600.000 kroner per årsverk. Samtidig er deres nettoinntekt fra jordbruket omkring 330.000 kroner, ifølge Totalkalkylen (s. 122), men da er avkastningen på egenkapitalen også tatt med. (Når bøndene likevel tjener mer enn gjennomsnittet, skyldes det store inntekter utenom jordbruket).

Bøndene støttes altså med 550-600.000 kroner per årsverk. Samtidig er deres nettoinntekt fra jordbruket omkring 330.000 kroner, ifølge Totalkalkylen (s. 122), men da er avkastningen på egenkapitalen også tatt med. (Når bøndene likevel tjener mer enn gjennomsnittet, skyldes det store inntekter utenom jordbruket).
Bøndene støttes altså med 550-600.000 kroner per årsverk. Samtidig er deres nettoinntekt fra jordbruket omkring 330.000 kroner, ifølge Totalkalkylen (s. 122), men da er avkastningen på egenkapitalen også tatt med. (Når bøndene likevel tjener mer enn gjennomsnittet, skyldes det store inntekter utenom jordbruket).

Norsk jordbrukspolitikk er altså verdiødeleggende – det hadde vært billigere å betale bøndene for å gjøre ingenting, riktignok før vi tar hensyn til andre goder denne politikken finansierer, som landskapsvern.

Europas dyreste mat

En annen måte å illustrere kostnadene ved importvernet på er å sammenligne priser til forbruker. Sifo-rapporten gjør dette, basert på Eurostat-data tidligere offentliggjort av SSB.  Jeg holder meg til sistnevntes tall for konsum i husholdningene (tabell 1).

Prisnivået for matvarer og alkoholfrie drikkevarer ligger 63 prosent over gjennomsnittet i EU. For varer og tjenester til privat konsum samlet er forskjellen 48 prosent. Betyr dette da at mesteparten dreier seg om norsk kostnadsnivå generelt, og norsk geografi, slik statsråden er inne på?

Nei. La oss først huske at matvarene er en vesentlig del av det samlede tallet, og trekker det opp. Dernest har matvarer lavmoms – 15 mot 25 prosent. Denne differensieringen ble opprinnelig innført på Senterpartiets initiativ, og bidrar til å maskere kostnadene ved norsk jordbrukspolitikk.

Videre trekkes gjennomsnittet opp av det særnorske avgiftsnivået på alkohol, som gjør at prisnivået her er 126 prosent over det europeiske, og høyest i Europa. Alkoholavgifter og matvarepriser bidrar også til at restaurantbesøk er uvanlig dyrt her i landet – 63 prosent over gjennomsnittet i EU, bare forbigått av Island.

Ser vi på andre store varegrupper, som ikke er påvirket av importvern, er klær (indeks 128), skotøy (131) og husholdningsapparter (126) også dyrere enn i EU, men differansen er mindre enn halvparten av den på matvarer. For møbler (110) og tv, kommunikasjonsutstyr etc. (116) er forskjellene mindre. Det gjelder også post og telekommunikasjon (123), som bør reflektere merkostnadene ved vår bosetning og geografi ganske godt.

Det er derfor riktig at generelt kostnadsnivå og geografi forklarer en del av de høye matvareprisene. Men det er også et stort politisk vedtatt element – importvernet og jordbrukspolitikken.

Siden denne regjeringen ikke er interessert i å gjøre noe med det, er det forståelig at denne viktige forklaringen «glemmes» av statsråden.

Les også min artikkel fra 2014, der jeg stikker hull på myten om at nordmenn bruker stadig mindre av vår inntekt på mat. Andelen har i virkeligheten vært stabil i omkring 20 år.