Hvem har hørt om Vest-Papua?

Hvert år samler organisasjonen International Center for Nonviolent Conflict 40–45 aktivister og akademikere som studerer ikkevolds-bevegelser. Dette skjer på Tufts Universitetet i Boston. I 2013 var det én bevegelse blant dem som tydelig stakk seg ut. Både med hensyn til bakgrunnshistorie, størrelsen på problemene den sloss mot, og antall drepte den hadde opplevd. Den var representert ved Benny Wenda og Javiera Rosa, og den heter Free West Papua Campaign. Dens største problem er at ikke engang der – i en samling av godt opplyste internasjonale aktivister og akademikere – var det alle som hadde hørt om situasjon på Vest-Papua. Jeg blir også stort sett møtt av spørrende blikk når jeg bringer denne kampen opp for folk.

Det er kanskje ikke så rart at veldig få har hørt om denne brutale okkupasjonen. Papua Ny-Guinea er ikke på reiselista til de fleste vestlige. Det er en obskur øy langt unna de fleste store konflikter, og Indonesia har klart å dysse ned situasjonen omtrent like effektivt som folkemordet de gjennomførte på 60-tallet. Men det er deprimerende å tenke på den bedøvende ensomheten innbyggerne der må føle.

«Enstemmig» «folkeavstemning»

Vest-Papua – også bare kalt Papua – blir generelt ansett som en region i Indonesia. Den utgjør den vestlige delen av Papua Ny-Guinea. Frem til 1963 lå landet under Nederland, og det oppstod væpnede trefninger mellom Indonesia og Nederland da president Sukarno erklærte området for indonesisk. Mellom 1963 og 1969 ble freden opprettholdt av FN. I Store Norske Leksikon kan man lese om folkeavstemningen som ble avholdt i 1969 for å avgjøre om Vest-Papua skulle bli selvstendig eller være en del av sin store nabo. Den viste ifølge Store Norske at «et stort flertall av folket ønsket å opprettholde tilknytningen til Indonesia», og området ble etablert som indonesisk provins. Mange papuanere har imidlertid en ganske annen oppfattelse av hva som skjedde.

Vest-Papuas største problem er deres store naturressurser.

Indonesia erklærte nemlig at papuanerne var «for primitive» til å ta et slikt viktig valg på egenhånd. Militæret valgte ut i overkant av 1000 «representanter» for å stemme for hele folket. Alle de 1000 stemte for å tilhøre Indonesia. Alle. Dette under trusler om drap og tortur av de «stemmeberettigede» og deres familier, og med utstrakt bruk av bestikkelser. Selv om FN selv skrev en meget kritisk rapport om valget, anerkjente generalforsamlingen Indonesias rett til territoriet. Papuanerne ble overlatt til seg selv underlagt et land kjent for sine voldsomme brudd på alt som er skrevet av internasjonalt lovverk.

Vest-Papuas største problem er deres store naturressurser. De amerikansk-eide gruveselskapene Freeport Indonesia og Rio Tinto er på plass, og ødelegger både regnskog, dyrkbar mark og elver for å få flyttet profitt ut over hodet på folket som bor på øya, dette selvfølgelig i samarbeid med indonesiske myndigheter. Begge selskapene er kastet ut av oljefondet for sin deltagelse i gruvedriften. Ikke overraskende flyter gevinsten ut av Vest-Papua uten at noen der kjenner noe til dem.