Norsk industri trenger Miljøpartiet De Grønne

Indsutri- og Næringspartiets leder, Owe Ingemann Waltherzøe, går skoene av seg når han med breie penselstrøk forsøker å male fanden på veggen i Minerva 24. februar. Sjelden har undertegnede lest verre aktiv vrangtolkning av et annet partis politikk enn i dette innlegget. Det første jeg skal gjøre mandag morgen er å sende et eksemplar av MDGs arbeidsprogram i posten, så Waltherzøe kan sette seg ned i godstolen med gul tusj og få lest seg opp på hva MDG faktisk står for og mener.

Så til saken: Få ting vil sko norsk industri for framtiden bedre enn MDGs deltagelse i en nært forstående regjering. De Grønne regjerer i Finland, i Østerrike, i Sverige – og er snart største parti i Europas mektigste industrinasjon. Siden 2011 har partiet regjert i Badem-Württemberg, som er Tysklands sterkeste industristat.

INPs leder kan med andre ord senke skuldrene og ta det med ro. MDG i regjering er, stikk i strid med INPs antydninger, en av de sterkeste garantiene for langsiktig økonomisk trygghet og stabilitet, basert på målet om en gradvis og forutsigbar overgang til en grønn sirkulærøkonomi. Alle som følger med i tiden vet at vi i Norge gradvis tar en større og større risiko all den tid vi aktivt velger å legge alle våre egg i én kurv – nemlig olje- og gass-kurven. Det vi trenger er en sterk diversifisering av investeringene som gjøres her til lands. Det vil vi ikke få all den tid vår kunstige favorisering av olje- og gass-sektoren gjennom blant annet leterefusjonsordninger og skattefordeler gjør at denne delen av industrien suger til seg alt av rimelig kapital og teknologisk kompetanse.

En konkret utfordring til Waltherzøe er hva han og hans parti, gitt at de på noe tidspunkt skulle havne i en maktposisjon, akter å gjøre den dagen vi har en vedvarende – og gradvis fallende – oljepris på godt under 40 dollar fatet og funnene vi har investert så mye i med et pennestrøk blir omdefinert til «stranded assests». Eller den dagen oversvømmede øy- og kyststater med loven i hånd kommer og avkrever oss erstatning for den skade vi har vært med og forvoldt, vel vitende om konsekvensene av utvinning og brenning av fossile ressurser. Disse scenarioene vil kunne utspille seg raskere enn en skulle tro. Vi må følge våre naboland og aktivt og resolutt fase ut fossilnæringene – en utfasing som bør komme som følge av et planlagt og kontrollert skifte og ikke som følge av en brå og uplanlagt omveltning. Sistnevnte scneario vil være en katastrofe for Norge – og i særdeleshet de mest oljeavhengige delene av norsk industri. I Miljøpartiet De Grønne vil vi gjøre det vi kan for at dette scenarioet ikke skal få utspille seg.

Les også kronikken fra leder i Industri- og Næringspartiet, Owe Ingemann Waltherzøe:

Hva skal vi leve av når MDG overtar makten?

Miljøpartiet De Grønne ved Kongens bord vil ha en høy pris for AS Norge.

Owe Ingemann Waltherzøe

Nok om fossilindustriene. La oss drøfte noen av INPs forsøk på å radbrekke sine egne stråmenn. Hvor det tas fra at MDG vil legge ned norsk kjøttproduksjon, oppdrettsindustri og smelteverksindustri vites ikke, men jeg skal gjøre et ærlig og rederlig forsøk på å klargjøre partiets holdninger til disse spørsmålene i korte drag.

Fundamentet for all vedvarende næring er en iboende respekt for det ressursgrunnlaget en er avhengig av og en aksept for de kravene opinionen i storsamfunnet stiller. Etter opprettelsen av miljødepartementet på starten av 1970-tallet vokste strenge miljøkrav til de store industriene og næringene fram. Fra store deler av industrien løftes i dag miljøvennlighet, eller «bærekraft», fram som selve bærebjelken for deres legitimitet, og delvis for deres eksportverdi. Ironisk nok er kanskje norsk oljenæring det beste eksempelet på hvordan strenge miljøkrav i dag trekkes fram som et fortrinn. Det hadde ikke vært mulig å slå seg på brystet og skryte over å ha «verdens mest miljøvennlige produksjon» hadde det ikke vært for de strenge kravene som er blitt stilt helt siden oppstarten av petroleumsaktivtiteten.

Den sterke norske tradisjonen om å stille sterke miljøkrav er dessverre under stort press, og har vært det i mange år. Det beste eksempelet på en næring som får ture på nærmest uten tøyler er oppdrettsnæringen. Som nasjon gjør vi oss en enorm bjørnetjeneste om vi ikke begynner å stille sterkere krav til en næring med et enormt potensial, men som i dag ‘skiter i eget reir’ og risikerer å forgå i den evige kampen mot biologien. Det må ryddes opp i næringen, men på en måte som ikke tar knekken på de små og mellomstore aktørene. Her har bransjeforeningen Norsk Industri gått foran, og i deres veikart for næringen slår de fast en nullvisjon innen 2027: – Null lus, – null rømming og – null ressurser på avveie. Jeg mistenker at Norsk Industri ville foretrukket å støtte seg på Miljøpartiet De Grønne for å få framdrift i dette arbeidet framfor Industri- og Næringspartiet.

Når det kommer til landbruk, arbeider MDG for økt kvalitet foran økt kvantitet, og at vi i mye større grad utnytter mye av det som i dag er grasareal til å dyrke menneskemat. Jeg vil anbefale MDGs veiviser for norsk matpolitikk. Verken der eller i noe annet MDG-program står det noe om nedleggelse av den hele den norske kjøttproduksjonen. Derimot kan en lese at «Norsk grasproduksjon må utnyttes på best mulig vis gjennom beiting i både inn- og utmark» og at «Vi må ha nulltoleranse for nedbygging av matjord og gi dyrkede og dyrkbare arealer langt strengere nasjonalt vern enn i dag». Det hadde vært rart å skulle stått for denne politikken og samtidig vært mot kjøttproduksjon basert på disse arealene. INPs påstander om MDGs «kjøttpolitikk» faller på sin egen urimelighet.

Påstandene om at MDG vil avvikle norsk smelteverkindustri og at De Grønne i Sverige står for landets sentraliseringspolitikk (som for det meste foregikk i perioden 1950-1970) oppfatter undertegnede som så useriøse at et fyldig tilsvar på disse punktene anses som unødvendig. Forøvrig har MDG tatt et tydelig standpunkt i mot utbygging av vindkraftverk i urørt norsk natur. En større debatt om energipolitikk fortjener mye mer plass en jeg her kan vie tematikken. Likevel må det påpekes at Waltherzøes utsagn om at vi skal «importere via de samme kablene, brun strøm til dobbel pris fra de europeiske kullkraftverkene» dessverre vitner om lav kunnskap om kraftutvekslingen og krafthandelen mellom Norge og våre naboland, uten at undertegnede har som hensikt å framstå som noen hoven bedreviter.

Avslutningsvis vil jeg oppfordre Waltherzøe til å fremme en mer saklig kritikk mot sine politiske motstandere i framtiden. Hvis Industri- og Næringspartiet tar mål av seg å skulle bli en politisk kraft å regne med i norsk politikk, håper jeg partiets medlemmer forventer en bedre tone enn dette fra sitt lederskap. Og dette er på ingen måte ment som noen «hersketeknikk». Jeg vil forøvrig invitere Waltherzøe på en kopp kaffe eller en øl neste gang han besøker Trønderhovedstaden, så kan vi forhåpentligvis få oppklart en del misforståelser rundt hva grønn politikk går ut på.