Minerva Debatt

Informasjonsdebatt på dypt vann

I Riekeles verden synes det fortsatt å være slik at «utviklingspolitikk» og «bistand» er synonymer.

I Riekeles verden synes det fortsatt å være slik at «utviklingspolitikk» og «bistand» er synonymer.

Forsvaret for kutt i informasjonsstøtten baserer seg på en manglende forståelse om hva slags type informasjon støtten skal finansiere  – og hva slags type debatt den skal starte. Innlegget til Haakon Riekeles blir med det et argument for hvorfor denne støtten faktisk er så viktig.

Agnet Børge Brende la ut ble slukt rått. Vi ventet på at det skulle skje. Da utenriksministeren i fjor fikk gjennom å flytte informasjonsstøtten fra en egen budsjettpost asfalterte han veien for årets struping av støtten. Med ett ble det enklere å sette verdens flyktninger i nød opp mot informasjon om utviklingspolitikken som føres i Norge.

Men for å starte med det viktigste: I Riekeles verden synes det fortsatt å være slik at «utviklingspolitikk» og «bistand» er synonymer. Det er et syn vi har beveget oss bort fra for lenge siden.

Ikke bistandsorganisasjonenes «syke mor»
Det er ikke bistandsorganisasjonenes “syke mor” vi taler for når vi ber om egne midler til informasjonsstøtte. Mange av organisasjonene som mottar støtte kan ikke regnes som bistandsorganisasjoner i tradisjonell forstand, siden de jobber med menneskerettigheter eller informasjon, på nasjonalt eller internasjonalt plan. Midlene går heller ikke sjelden til kampanjer som slår bistandsorganisasjonene midt i fleisen. Et godt eksempel er SAIHs flerårige Radi-Aid-kampanje, som kritiserer stereotypiske bilder av Afrika.

Midlene er ikke bistand i tradisjonell forstand, men at de er viktige for målet med bistanden burde være klart som dagen – og er grunnen til at de har vært tildelt en egen budsjettpost i bistandsbudsjettet inntil ifjor. Du kan si de er en forutsetning for en god utviklingspolitikk. Når vi ønsker en opplyst debatt om utvikling er det ikke for å vise at fattige barn får mat, men for å sette søkelys på – og komme med løsninger til – vår tids store utfordringer, som internasjonal kapitalflukts følger for å finansiere skole og helse, eller om bilaterale handelsavtalers innvirkning på nasjonal selvråderett. Dette er temaer som ikke skaper like store overskrifter som sultkatastrofer og krig. Men mange av løsningene finnes (også) i norsk politikk, og nøkkelen ligger i tilgang på informasjon hos den norske befolkningen.

Et samfunn der debatt og kritikk strupes
I statsbudsjettet legger regjeringen selv opp til at flyktningkrisen skal ta midler fra det eksisterende bistandsbudsjettet, noe Riekeles utelater fra sin kritikk. Hadde vi vært på høyde med situasjonen hadde dette vært friske midler. Istedet bruker regjeringen flyktningkatastrofen til å legitimere et kutt de har kjempet for i flere år, til tross for at informasjonsstøtten har hatt støtte fra et klart flertall på Stortinget de siste 10 årene. Flyktningkrisen har vist hvor viktig det er å vite om de bakenforliggende årsakene til krisene som oppstår. Klimaendringene, våpenflyt, stormaktspolitikk og vanskelige økonomiske tider har forverret situasjonen. Informasjonsstøtten utgjør knapt 0,3% av det totale bistandsbudsjettet og kan bidra til en økt forståelse om hvorfor folk flykter, og hva løsningene kan være for å forebygge nye kriser. Det regjeringen nå legger opp til er et samfunn der debatt og kritikk strupes. Rollen sivilsamfunnet har som pådrivere og vaktbikkjer svekkes – stikk i strid med målene i frivillighetserklæringen, der regjeringen sier at de “vil legge til rette for et sterkt sivilsamfunn som kan være en motvekt til statens makt”.

Siden Riekeles var så vennlig å introdusere meg for begrepet “budsjett”, har jeg også lyst til å snakke litt om “prioriteringer” og kanskje til og med introdusere “kostnadseffektivitet”. De femti millionene spart på informasjonsstøtten kunne like gjerne blitt hentet inn ved å kutte 250 meter firefeltsvei som å kutte nødhjelp til Syria. De kunne også vært hentet fra de 9100 millionene regjeringen foreslår i skattelette. Selv om ethvert budsjett har begrensede midler betyr ikke dette at man må ta fra de fattige for å hjelpe andre fattige.

Engasjement krever kunnskap
Kostnadseffektivitet handler også om hva vi får for de midlene vi bruker. Hvor mye sparer verden på å være fri for palmeolje? Hvor mye sparer fattige land på å slippe å betale gammel diktatorgjeld? Hvor mye kan brukes til på å bygge sykehus og skoler i utviklingsland den dagen skatteparadisene forsvinner ved hjelp av land-for-landrapportering? En effektiv utviklingspolitikk avhenger av en kritisk debatt om temaer som norsk våpeneksport, gjeldslettemekanismer, om klimaendringer, handelsavtaler og etiske retningslinjer i oljefondet. Utviklingspolitikk handler ikke om å fremme resultatene av norsk bistand, men om hva som fungerer og ikke fungerer for å løse de strukturelle årsakene til fattigdom og urettferdighet. Der bistand handler om å hjelpe mennesker i nød i dag, handler utviklingspolitikk om hvordan vi skal sørge for at ikke fremtidens generasjoner skal lide den samme nøden.

Informasjonsstøtten skal fremme demokratisk deltakelse og en informert og kritisk debatt. I en ideell verden trenger ikke en slik debatt offentlig støtte. I en realistisk verden er det få investeringer som gir like stort utbytte. Deltakelse kommer kanskje gratis fra engasjerte nordmenn, men konstruktiv bruk og vedlikehold av engasjementet krever kunnskap og forslag til løsninger.

Forhåpentligvis var dette oppklarende for Riekeles. Han er uansett velkommen på skolering om nyttige begreper hos Changemaker. Det vil ikke bli første gangen ungdommer må fortelle voksne hvordan verden henger sammen. Grunnlaget for Changemakers virksomhet kan oppsummeres av ordspråket “kunnskap uten handling er feighet, men handling uten kunnskap er dumhet” og kunne ikke vært mer passende.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden